Cecilie fra barnevernet stilte i konfirmasjonen 

Dette er Cecilie Vik Sætres ord om arbeidsdagen hun aldri glemmer, fortalt til journalist Anne M. Odland: 

Jeg har vært kontaktperson for en gutt fra han var sju år, som bor i fosterhjem. I vår ble jeg invitert i konfirmasjonen hans.

Jeg ble rørt og glad for å bli invitert, jeg har ikke hørt om andre kolleger som har gått i konfirmasjon som «fagperson».

Da jeg ble kjent med ham var han en beskjeden gutt.

Det tok lang tid før han torde å snakke med meg. Jeg måtte være tålmodig og tilgjengelig. Jeg kjøpte Lego som vi bygde sammen, og etter hvert fikk vi bedre og bedre kontakt.

Jeg har vært på besøk i fosterhjemmet og har hentet ham på skole og kjørt ham hjem for at vi kunne ta en prat. Da fosterfaren hans døde var jeg med i krisen og gikk i begravelsen. Slik har jeg tatt del i hendelser i familien.

Da han ble ungdom og egentlig skulle få en ny kontaktperson i barnevernstjenesten, ba familien om at han skulle få være på listen min.

Det var en selvfølge å takke ja til konfirmasjon.

Jeg var likevel usikker på hvilken rolle jeg skulle ha, og spurte meg selv hvor naturlig er det at jeg er her?

Han bor i fosterhjem hos slekt, og fostermor og mor var enige om at jeg skulle inviteres.

Det var mor til gutten som tok meg imot. «Her er Cecilie. Hun er en viktig person for konfirmanten», sa hun til gjestene.

Ved bordet satt jeg sammen med far, rett overfor konfirmanten. Det var fint! Jeg kjente at jeg kunne bidra med å gjøre det trygt.

Jeg vurderte å holde tale, men ga heller noen beskrivelser av gutten som mor kunne bruke i sin tale.

Å få være med på dette, minner meg på hvor nært vi kan komme i livet til folk i denne jobben og hvor fint det er å få bety noe for en annen familie.

Dette er en familie jeg har langt inn i hjertet.

Det var så rørende at de anerkjenner at jeg er del av deres liv. Jeg var også med på familiebildet!

Familien har lest gjennom teksten og godkjent at den fortelles.