Barnevernsbarn vil ha kontroll på hverdagen

En torsdag ettermiddag i september på Løren i Oslo. Midt i et villastrøk ligger en stor barnevernsinstitusjon, så skjult at selv de færreste naboene vet at den er her.

Inne i hovedhuset forberedes det femte ungdomspanelet i regi av Barne- og familieetaten i Oslo kommune. Avdelingsdirektør Kjetil Ostling gjør seg klar til å ta imot.

De neste 90 minuttene skal han lytte og ta til seg det ungdommene har å si. Hver av de fem som møter opp har erfaring fra å bo på barnevernsinstitusjon.

Les også: – Lykkes bedre når vi hører på ungdommene

Pizza og brus

– Det er bestandig spennende å se hvem som kommer, sier Ostling.

I forkant har han varslet at det er flere avmeldinger denne gangen enn tidligere.

– Er det pizza til oss, spør en av ungdommene når hun ser eskene stå på det store møtebordet.

– Ja, sier Ann Kristin Bjørnestøl, barne- og ungdomskontakt for Ungdomspanelet.

Flere kommer inn, noen har med en voksen. Til slutt er det fem ungdommer, og noen flere voksne rundt bordet. Mens de småprater og spiser forbereder de møtet som skal starte om litt. Da må de voksne gå ut. Nå er det bare barna og de ansatte i Barne- og familieetaten igjen.

Slutt på kleskuponger

Avdelingsdirektøren tar ordet. Han går gjennom hva ungdomspanelene har snakket om tidligere: Tilrettelegging for aktiviteter, hvordan snakke om vanskelige ting med voksne på institusjon, innsynsrett i egne sakspapirer, øvelseskjøring med bil og bruken av rekvisisjon når ungdommene skal handle klær.

Les også: Forslag til ny barnevernslov

Akkurat det eksempelet var godt. Etter at det ble tatt opp på et ungdomspanel ble ordningen fjernet. De som bor på institusjon i regi av barnevernet i Oslo, skal slippe å handle klær på kupong.

Dagens første tema er spørreundersøkelsene som blir sendt ut til barna på institusjon tre ganger årlig. Er spørsmålene gode, eller bommer de? Hva kan gjøres annerledes?

– Jeg hater spørreundersøkelsene, sier en av ungdommene umiddelbart.

– På vår institusjon kommer de voksne og tvinger meg til å fylle ut. Jeg synes ikke svaralternativene er noe bra. Det er enten kjempebra eller kjempedårlig. Hva med det i midten? Hva hvis ting bare er ok? Det kommer jo an på situasjonen. Det kan være greit i dag, men hva med i morgen, spør hun.

– Dumt at voksne leser det jeg svarer

– Jeg synes jo det er litt dumt at de voksne har mulighet til å lese det jeg svarer. Hvis jeg ikke liker en av de voksne, så kan de se det på det jeg svarer. Da blir det vanskelig for meg å skrive noe som er dårlig om dem. Det burde være sånn at de ikke hadde rett til å lese det, sier en annen.

– Dette er bra at det kommer fram. For det skal ikke være sånn. Dere skal ha muligheten til å gjøre det anonymt. Dere skal kunne fylle inn akkurat det dere vil i skjemaet, og så brette og lukke konvolutten. Uten at de på institusjonen skal vite hva som står der, sier Ostling, og noterer.

En tredje ungdom tar opp det samme.

– Man burde kunne nekte å svare på undersøkelsen hvis man ikke vil.

– Det skal være frivillig. Dere kan la være å svare, men vi oppfordrer dere veldig til å svare. Det skal være anonymt, men spørsmålene skal være forståelige, sier Ostling.

Han har allerede fått flere utfordringer som han skal ta opp med sine styrere.

En lurer på hvorfor undersøkelsene ikke skjer på nett, og hvorfor det ikke er flere muligheter til å svare med egne ord.

– Da løser man det med anonymitet, og man får kanskje bedre svar, sier han.

Resten av møtet går langs samme linjer. Ungdommene har forskjellige opplevelser av det å bo i institusjon. Noen opplever mye tvang og ufrihet, mens andre mener mye er bra der de bor.

Øvelseskjøring til besvær

Til slutt kommer et tema som også tidligere har skapt engasjement: Øvelseskjøring for 16-åringer. Siden sist har etaten undersøkt hva det er som gjør dette vanskelig. Det handler om ansvar og forsikring.

– Det som er nytt nå, og som dere kan ta med dere til dem dere kjenner, er at fylkesmannen har vurdert om det er rimelig at man kan få støtte til å ta førerkort hvis man utdanner seg til et yrke der man trenger førerkort. Da har de sagt at det bør man få, men de har ikke sagt noe om hvor mye. Men de har sagt at hvis man ikke har penger så bør man få hjelp av bydelen til det, sier Ostling.

Plutselig er det flere av ungdommene som strammer seg litt opp ved bordet.

– Jeg vet det er vanskelig å endre reglene, men det må da være mulig å få endret dem slik at man kan få øvelseskjøre med institusjonen. Jeg holder på med dette nå, og man får ikke så mange kjøretimer. Jeg må øvelseskjøre mer, sier en av ungdommene.

– Kan du ikke få til et møte?

– Du har masse kontakter i staten og sånn, kan du ikke få et møte med de som avgjør dette da?

– Jeg har noen kontakter med dem som har litt å si på sånne ting både i Oslo og ellers, så jeg tar med meg de innspillene dere gir her i dag, sier Ostling.

– Men de vet jo ikke hvordan det faktisk er. Jeg ser på dette dag ut og dag inn, hvordan de voksne kjører overalt. Man kan jo ikke bare si nei, det må være noen muligheter.

– Men det tar tid å få endret disse tingene. Man må få satt i gang slike prosesser, men det er noen ting som må tas videre med andre.

Diskusjonen om øvelseskjøring landes ikke på dette møtet. Men oppgaven for Kjetil Ostling og hans folk er ganske klar; dette er viktig for ungdommen.

Resten av møtet brukes til å dele erfaringer om vennskap på institusjon. Et tema som både kan være litt sårt og godt å snakke om. Ungdommene viser til klikk-dannelser, stjeling og vennskap avbrutt av kraftige krangler.

– Det å bo med noen du krangler med, det er ikke noe gøy altså. Det er rett og slett kleint. Men, man kommer jo veldig nærme vennene sine da, sier en av ungdommene, før hele gjengen stryker av gårde ut i høstkvelden.