Ansatte reagerer på barnevernsfilm 

– Filmen er sann nok til at den kan være gjenstand for debatt.

Det sa den rumenske filmskaperen Cristian Mungiu til Fontene om hans nyeste film Fjord som går på kino i disse dager. 

Og han hadde rett. Filmen om den ti år gamle barnevernssaken hvor Naustdal kommune akuttplasserte 5 barn har skapt debatt. 

Mye av debatten handler om hvorvidt fremstillingen av barnevernet er realistisk. 

«Fjord svekker tilliten til barnevernet», skriver to i et debattinnlegg i Fontene. 

«Vi kan ikke skylde på Fjord for barnevernets tillitsproblem», skriver en annen. 

Denne uka var det duket for filmvisning og debatt i regi av Norsk Barnevernsamband. I salen satt det folk som på en eller annen måte har eller har hatt noe med barnevernet å gjøre.

Må opplyse mer

Ellen Galaasen, nestleder i Norsk Barnevernsamband, synes debatten rundt filmen er polarisert og er bekymret for at vi havner i de samme skyttergravene: For eller imot barnevernet. 

– Derfor må vi jobbe med å gi god informasjon til lokalbefolkningen. De må møte trygge medarbeidere i barnevernet som kan fortelle mer om hvorfor de gjør slik de gjør, sier Galaasen som også er leder for Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, en fagforening i Unio. 

Hun opplever at barnevernet fremstilles som den store, stygge ulven i filmen og reagerer på det. 

– Ikke fordi jeg ikke tror at foreldre kan oppleve det slik, men fordi jeg er redd for at de som ikke kjenner barnevernet tror at det er slik. 

For mye ansvar

Galaasen etterlyser at noen er der for barnevernet når de får så mye kjeft. 

– Dette er ikke bare barnevernets ansvar. Barnevernet blir så alene. 

Her sikter Galaasen spesielt til hatet mot barnevernet som kan spre seg på ulike plattformer og som også spredte seg i forbindelse med saken i Naustdal, som i dag tilhører Sunnfjord kommune. 

Saken utløste massedemonstrasjoner i blant annet Øst-Europeiske land. 

Svekket tillit? 

Flere i salen denne kvelden reagerer på måten barnevernet presenteres i filmen. De er opptatt av at den riktig informasjonen må nå fram slik at ikke tilliten svekkes. 

Filmen handler om en norsk-rumensk familie på et tettsted i Norge. Familien har fem barn og er med i den lokale menigheten. Når skolen mistenker at foreldrene praktiserer fysisk avstraffelse mot barna, blir det tatt affære. Barna flyttes ut av familien.

Filmskaperen selv mener den store samtalen etter filmen bør handle om holdningen hos majoriteten, om hvilke minoriteter det er i samfunnet og hvilken frihet vi tillater dem å ha.

Det er imidlertid flere andre tema som opptar deltakerne i paneldebatten etter filmen. Blant annet hvor realistisk filmen er.

Kjenne seg igjen

Fagkonsulent i Bjerke barnevernstjeneste, Jorunn Schrøder Spolén, mener filmen inneholder faktafeil og kjenner seg ikke igjen i flere ting. 

Hun understreker at hun ikke er imot at det lages kritiske filmer om barnevernet, men hun mener det er viktig at et mer nyansert bilde også kommer fram slik at det ikke skapes mer frykt ofr barnevernet.

– Frykt kan føre til at barn ikke får den hjelpen de har behov for. 

Spolén tror en del foreldre vil kjenne seg igjen i den følelsen av å ikke bli sett og lyttet til av barnevernet.

– Nettopp derfor er det viktig med folkeopplysning om hvordan barnevernet jobber. 

I bydel Bjerke i Oslo har de jevnlig møter med barn og foreldre der de forteller om barnevernets rolle.

På møtene pleier Spolén å vise til tall som viser hvor ofte barnevernet bryter inn i familier. 

I bydelen bor det mer enn 8700 barn. Åtte av disse ble akuttplassert i fjor. Seks av dem ble tilbakeført til sine foreldre og fire barn ble planlagt plassert utenfor hjemmet. 

– Mange foreldre blir overrasket over at det er så få. 

Fiksjon, ikke dokumentar

Filmskaperen har selv tidligere understreket at filmen er en fiksjon, ikke en dokumentar. 

Saken som omtales er også fra flere år tilbake i tid. Regissøren sier til Fontene han er klar over at noen endringer har forekommet i Norge de senere årene, men at filmen like fullt ut springer ut fra noe som har skjedd. 

Han hevder imidlertid ikke at det skjedde slik det skildres i filmen. 

Ulike perspektiv

Maria Reklev har 25 års erfaring fra ulike deler av barnevernet og sitter i valgkomiteen for Norsk Barnevernsamband. 

Reklev mener det er viktig å huske på at man ser filmen ut ifra det perspektivet man kommer med. I beste fall kan det skape dialog, håper hun. 

– Hva er det som gjør at noen foreldre opplever det sånn? Hvorfor opplever barna det sånn? Og hvordan tenker saksbehandleren? Så lenge vi går mer i dialog vil det skape utvikling. Alle tjenester har et utviklingspotensialet. 

Debatten bar preg av at deltakerne så på filmen fra sitt perspektiv. 

Nic Arnevåg fra Landsforeningen for Barnevernsbarn var opptatt av barneperspektivet filmen tok. Han stilte seg spørsmålet om de egentlig ble hørt i det hele tatt. 

– Barn trenger ikke at noen tolker dem, men spør dem direkte. Familier skal møtes med respekt og ikke en forforståelse, sier Arnevåg i debatten. 

Sara-Helén Larsen har selv opplevd å ikke ha omsorgen for sine barn over mange år, synes filmen treffer noe grunnleggende i det å være forelder.

– Jeg tror ikke filmen skal forstås som hvordan barnevernet jobber i 2026. Den er satt på spissen. Den gir meg ikke et realistisk bilde av norsk barnevern, men den gir meg et bilde på hvordan det er å sitte på den andre siden i en slik maktutøvelse, sier hun til Fontene. 

Realistisk 

Kjell Arne Lie var også til stede under filmvisningen. Han er i dag pensjonert, men har lagt mange år bak seg som barnevernspedagog og leder i barnevernet. 

Han synes det filmen sier om barnevernet er sant. 

– Både bekymringsmeldingen og barnevernets inntreden er realistisk. Barnevernet burde ikke gjort vurderingene de gjorde, sier Lie. 

Selv om det er mange år siden saken stormet i vestlandskommunen, mener Lie at barnevernet fortsatt står i lignende dilemmaer. 

– Barnevernet har for mye makt i akutte saker, og beslutninger hviler på for få. Da blir inngrepene veldig store.