Utenforskap
– Man tror man må gjøre det bra på skolen for å gjøre det bra i livet
Shivaram er fra Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Han bruker egne erfaringer for å motivere ungdom til å ta gode valg.
Annonse
Elever har spurt ham om han er gangster, siden han er fra Stovner.
Hva legger dere i det?» spør han da. «Jo, at du har vært kriminell».
Annonse
– Jeg er ikke kriminell, svarer jeg da, men jeg har erfart ting. Jeg bruker bakgrunnen min for at de skal ta gode valg, sier Shivaram Sivasubramaniam.
Han utdanner seg til lærer på OsloMet, Holmlia og er mentor i Hvor er mine brødre.
Det er et prosjekt som jobber for at flere unge med flerkulturell bakgrunn skal fullføre skole og ta høyere utdanning.
Hvor er mine brødre har mentorer på Bjørnholt, Stovner og Hersleb videregående skoler og samarbeider med ungdomsskoler.
Ti mentorer skal motivere ungdom; de er fra lærerutdanningen og sosialt arbeid.
Når «brødrene» er på besøk i klasserom, forteller de om sin vei til utdanning til yrker som barnehagelærere, lærere, barnevernspedagoger og sosionom.
Droppet ut av skole
Shiva slet med skole selv. Det forteller han elevene.
På videregående strøk han i fysikk og fikk ikke vitnemål.
– Jeg tenkte om meg selv, «hei, jeg er ikke skolesmart», det er ikke vits. Man tror man må gjøre det bra på skolen for å gjøre det bra i livet.
Han startet å jobbe i Posten. Målet var å tjene nok til å kjøpe leilighet. Da han hadde oppnådd det, trengte han et nytt mål. Han ville ikke levere post resten av livet.
– Det er mange veier til utdanning. For meg tok det en omvei. Men nå studerer jeg på femte året og bruker erfaringen min til å motivere andre, sier Shiva.
Mange fullfører
Sahnaya Kaithampillai har vært leder for Hvor er mine brødre i sju år.
Også han droppet ut av skolen da han var ung og falt ned i en «grøft», men kom seg opp. Han er utdannet barnehagelærer og ivrer for at ungdom skal ta kloke valg.
– De må se seg selv som verdige og forstå at de skal ha ambisjoner.
Det året Hvor er mine brødre startet opp, var det 43 prosent av elevene på Bjørnholt videregående skole i Søndre Nordstrand bydel som ikke fullførte videregående.
I årets kull fullførte 77 prosent. På yrkesfaglinja barne- og ungdomsarbeid på Stovner var det 90 prosent som fullførte.
Sahnaya mener suksessen med prosjektet er at brødrene – og etter hvert også noen søstre – deler erfaringer med frafall og manglende tilhørighet i samfunnet.
– Stemmene våre, den storbykapitalen vi kommer med, det er suksessen. Ungdom kan relatere seg til det vi forteller, sier han.
Storbykapital
Shiva er født i Norge, har foreldre som flyktet fra krig på Sri Lanka. Han har bodd i Tante Ulrikkes vei. Gata ble kjent med romanen til Zeshan Shakar med samme tittel.
Hvor er mine brødre bruker begrepet storbykapital framfor gatekapital. Gatekapital handler om å kunne «gata» og lokale miljøer, mens storbykapital er å navigere i byen.
– Hva er storbykapitalen din?
– Jeg har vokst opp med folk fra mange land. Jeg kan somaliske ord og setninger, som «Kom igjen, kjapp deg, bror». Slike ting kan jeg bruke for å få kontakt med elever.
Hvis en somalisk gutt ikke oppfører seg, bruker han språket til å få oppmerksomheten.
– Det har hjulpet meg til å få dem på min side, at de hører at jeg kan noen ord.
– Ser du på deg selv som en rollemodell i møte med skoleelever?
– Når jeg blir ferdig med utdanning og får lærerjobb, så er jeg et eksempel, men jeg vil at de skal bli rollemodeller for seg selv. De må slutte å si, «jeg er dårlig», «jeg er dum».
– Vil elevene vite hva du har erfart i den grøfta du har vært i?
– Ja, det vil de. Men jeg går ikke i detaljer. Man må være varsom med hva man vil fortelle, så det ikke står som et eksempel til noe de vil gjøre selv. Det er ikke smart.
Viktig med gjenkjennelse
– Hvorfor hører ungdom på dere?
– Det er fordi ungdom kjenner seg igjen i oss.
– Da jeg hadde praksis som lærer, opplevde jeg at barna med utenlandsk bakgrunn kom bort til meg, var påskrudde og nysgjerrige. På den skolen var de ikke vant med å se en mørkhuda lærer i klasserommet. Det var artig at de var så imøtekommende. Da tenkte jeg at jeg kan bruke det til noe bra.
– Hvorfor er det viktig at ungdommene har noen å kjenne seg igjen i?
– Det er dypt spørsmål. Jeg må tenke på det, sier Shiva og fortsetter:
– Foreldrene mine kom fra krig Sri Lanka, de klarte ikke norsk, og jeg tenkte som barn, hvorfor er jeg svart i dette landet, hvorfor ble jeg ikke født hvit? Man vil kjenne seg igjen i noen. Gjenkjennelse er et nøkkelord.
Her vil Sahnaya gjerne hoppe inn og svare:
– Det er essensen i Hvor er mine brødre. De med flerkulturell bakgrunn skriker etter rollemodeller. Vi må være synlige.
– Da jeg var ung, så jeg Kjell Inge Røkke på nyhetene, og så var det de som var ledere i gjengene, som kjørte rundt i Ferrari. Vi må ha et bredere bilde enn det.
– Næringslivet er interessert
Sahnaya mener Norge går glipp av noe hvis man ikke klarer å rekruttere barn fra minoritetsfamilier til å ta høyere utdanning.
En fjerdedel av befolkningen i bydel Søndre Nordstrand er under 18 år.
– Det er den yngste bydelen i Oslo. Det er kritisk for Oslo at ungdommene fullfører skole og utdanner seg. Selv er jeg den første i min familie som har tatt høyere utdanning.
Nå opplever han at også næringslivet viser interesse for Hvor er mine brødre.
– Det er veldig kult, arbeidet vi gjør brer om seg, sier han.
Sahnaya henvender seg til bror Shiva, sier om ham:
– Han er Simbaen min, løven som vender tilbake til sitt rike, han tar ansvar! Det er sant, mann! Han har noe å bidra med. Han er fra Tante Ulrikkes vei. Det er ikke burden, det er kapital. De som har lekt i nabolaget, vokst opp i blokka, det er erfaring som skal brukes.
