Sosialt arbeids plass mellom opprusting og velferd

Kan Jane Addams sin forståelse av positiv fred gi nytt liv til sosialt arbeid? Artikkelen utforsker de potensialene for dagens sosiale arbeid som finnes i Addams sin fredsforståelse.

Addams fikk Nobels fredspris i 1931. Hennes fredsperspektiv tok utgangspunkt i kriteriene for et godt samfunn med stor grad av likhet og aktivt demokrati. Derfor var arbeid for samfunnsendring i lokalsamfunn og på nasjonalt og internasjonalt nivå identisk med fredsarbeid og i uforenlig konflikt med opprusting og militære løsninger (Addams, 1904).

Relevansen for diskusjonen om sosialt arbeid i Norge synes opplagt: Forsvarsbudsjettet øker og velferdsordninger for utsatte grupper er under press. Addams argumenterte for den type sosialt arbeid som dagens norske velferdsstat legger minst vekt på: Deltakerdemokrati i lokalsamfunn og politisk påvirkningsarbeid på systemnivå.

Effekten av sosial ulikhet er vel dokumentert internasjonalt og i Norge (Wilkinson og Pickett, 2009; Ljunggren og Nordli-Hansen, 2021). Likevel er vårt velferdsprosjekt først og fremst innrettet mot byråkratisk og profesjonell kapasitet for tilpasning av individer til samfunnet (først og fremst arbeidsmarkedet). Ambisjoner om samfunns- og systemendring står langt nede på dagsorden. Samtidig står punktet om mer penger til forsvar og våpen øverst. Situasjonen roper på engasjement fra sosialarbeidere. Er det på tide å gjenoppdage sosialt arbeids grunnverdier for å finne opp fagfeltet på nytt?

Utjevning og deltakelse

Fredsprisen og fredsarbeidet handlet for Addams ikke først og fremst om å holde flammende appeller mot krigshandlinger og opprusting, men å arbeide for tilrettelegging både lokalt, nasjonalt og internasjonalt for sosial utjevning, politiske deltakelse og dialog som konfliktløsing. Det at hun ikke lyktes bestandig, betyr ikke at hun tok feil.

Utgangspunktet hennes var gode samfunn slik vanlige folk opplevde egne hverdagsliv, ikke militærteknologisk overlegenhet i elitens geopolitiske verdensbilde. Hennes eksempel er brennaktuelt for en yrkesgruppe som i utgangspunktet skal forstå samfunnet (nedenfra) og bidra til at det blir godt å leve i for alle.

Addams sin posisjon har senere blitt kalt positiv fred. Begrepet står i opposisjon til negativ fred (Galtung, 1969; Howard, 2008; Gleditch mfl., 2014). Kort oppsummert er positiv fred uttrykk for et samfunn bygd av sosial rettferdig utjevning, demokratiske rettigheter og reell deltakelse, mens negativ fred er fravær av krig. I en viss forstand har negativ fred, militarisme og våpenteknologisk overlegenhet som premiss. Fred er noe en oppnår ved å avskrekke eller nedkjempe en fiende.

Samfunn med positiv fred er preget av tillit. Konflikter anerkjennes som en del av alle typer relasjoner på alle nivåer, men de skal løses med fredelige midler, kreativt og tålmodig. Det finnes muligheter og eksempler om en klarer å frigjøre seg fra militarismens insisterende definisjonsmakt (Galtung, 2003).

Nye idealer for fred

Addams skriver mest konkret om fredsargumentene i boka Newer Ideals of Peace (1904/2025). Hun starter med et konsekvent og personlig moralsk imperativ: Krig er uakseptabelt når en ser det fra soldatenes og sivilbefolkningens perspektiv. Krigens virkelighet er uendelig lidelse, meningsløs og massiv ødeleggelse av materielle og menneskelige ressurser. Og alt dette på bekostning av viktige velferdsoppgaver.

De abstrakte idealene krig ofte dresses opp i har ingenting med virkeligheten å gjøre slik den erfares nedenfra hos dem som står i den med støvlene på. Hun fremfører budskapet med tydelige referanser til den russiske forfatteren Lev Tolstoj. Tolstojs pasifisme var fundert i kristendommen (ikke minst Matteusevangeliet hvor en blir bedt om å elske sine fiender og aldri møte vold med vold). Men fra Tolstoj har hun også betydningen av vanlige menneskers liv og erfaring som utgangspunkt for å forstå verden rundt seg. Solidaritet mellom vanlige folk og med utsatte grupper og omsorg for livet var fundamentet i Hull House bevegelsen og i hennes antikrigsengasjement. Hun lot seg virkelig imponere av hvordan fattige immigranter og arbeidere i Chicago tok vare på hverandre. Dette styrket forståelsen hennes av menneskelig kapasitet for kollektiv omsorg og moral som alternativ til aggressiv militarisme.

Hun arbeidet i Chicago for å styrke lokalt demokrati. Deltakerne i Hull House settlementet skulle være aktivt med i den daglige driften og fikk mye tillit og selvstendig ansvar. Hun arbeidet for folkelig representasjon i byens styrende organer. Hun arbeidet lokalt og nasjonalt for bedre velferdspolitikk innenfor helse, arbeidsmiljø og utdanning. Hun tok i bruk hele spekteret av lovlige og fredelige midler: opprop, leserinnlegg, massemøter og lobbyvirksomhet. Hun påvirket myndighetene aktivt til endring av lovverk for bedring av kvinners rettigheter, mot barnearbeid og bedring av utdanning og helse for arbeiderklassen. Hun var mekler i arbeidskonflikter i Chicago (Knight, 2010).

Oppsummert var fredsarbeid og sosialt arbeid overlappende for henne. Folk skulle gjøres i stand til å formulere og fremme egne interesser. I hennes forståelse var militær opprusting og krig ikke i vanlige menneskers interesser. For henne var dette nokså opplagt dersom en så samfunnet nedenfra. Videre var militær opprusting og krig i konflikt med ressursbruk til velferdstiltak.

Den sosiale erfaringskunnskapen

Addams kjente godt den symbolske interaksjonismen til George Herbert Mead (Utgitt posthumt i standardverket Mind, Self and Society i 1936). Hun var innforstått med at selvet vårt formes og befestes gjennom relasjoner til andre, at selvforståelse forutsetter kapasitet til å se seg selv gjennom andres blikk. Derfor må vi også kunne se hvem andre er og hvordan vår innsikt i den andres rolle faktisk har betydning for vår selvoppfatning.

Ut fra denne innsikten blir det både moralsk og funksjonelt nødvendig å ta den/de andre med i betraktning om en skal løse konflikter eller hjelpe folk. Addams sin bok Democracy and Social Ethics (1902) inneholder mange eksempler på hvordan hun forstår utsatte samfunnsgrupper ut fra deres erfaringer og plassering i samfunnet. Hun går hardt ut mot overklassens nedlatende holdning til fattige. Hun kan ikke hjelpe folk uten å forstå hva slags sosiale kontekster som ligger til grunn for handlinger og prioriteringer. En må strengt tatt utsette seg for de andres erfaringer for å forstå dem.

Annerledeshet blir her utgangspunkt for en etisk fordring om å ta den andres perspektiv og unngå paternalisme og nedlatende oppførsel. Addams sine beskrivelser av hvordan økonomisk utrygghet, fysisk og mental slitasje over tid kan svekke arbeidsmotivasjon, og at dette ikke er uttrykk for latskap, er minst like aktuell i dag. Det gjelder også hennes påpekning av hvordan profesjonelle hjelpere fort kan komme i skade for å tenke feil om fattigfolks motivasjon fordi de profesjonelle ofte representerer produksjonslivets perspektiv på arbeideren som lydig og effektiv arbeidskraft.

Nærhet til brukerne

Også i sosialt arbeid i norsk nåtid er evnen til å se brukeres forutsetninger et grunnpremiss for effektiv hjelp. Målt med Addams sine standarder er det et betimelig spørsmål i hvilken grad dagens velferdsforvaltning legger til rette for å realisere slike idealer.

En relevant etisk fordring for sosialarbeidere ville for eksempel kunne være å gå mer inn i betydningen av sosial ulikhet for utsatte brukergrupper. Ulike muligheter i arbeidsmarked, utdanning, helse, bosted for ikke å snakke om tilgang til hjelpetjenester i velferdsapparatet og spesialisthelsetjenesten bør møtes med nærhet til brukergruppenes erfaringer heller enn allmenne og kategoriske utsagn om å få flere i arbeid.

Sosialt arbeids nærvær og ønske om å utsette seg for utsatte menneskers erfaringer og lære av dem ville også være en positiv og radikal endring i forhold til dagens profesjonsregime. Det virker som en rimelig tanke at dette er mer formet av forvaltningens individuelle tilpasningsteknikker enn nærhet til vanskeligstilte brukeres hverdag. Tilrettelegging for brukerorganisasjoner og brukernes egne stemmer ville være i denne tradisjonenes ånd. Ikke som idealisert nostalgi, men som nødvendig korrektiv til individualisering og profesjonsstyrte arbeidsformer.

I en konflikt nasjonalt eller internasjonalt vil kapasitet for å forstå den andre på egne premisser være et nødvendig utgangspunkt for å forstå det relasjonelle innslaget i konflikten og øke mulighetene for en varig løsning (Galtung, 2012). Opprusting, krig og eskalerende konflikter har som kjent den motsatte dynamikken: gjensidig demonisering, mistillit, vold og tvang.

Om fred handler om bygging av demokratiske velferdssamfunn, vil konfliktarbeid måtte handle om sivilbefolkningens opplevelser og ønsker i konfliktområder, om støtte til velferdstiltak, trygge hverdagsliv, tillitsskapende arbeid mellom partene. Eksempler fra krigsområder viser hvor dårlig det går når slikt konfliktarbeid fortrenges av militær tilstedeværelse og militær logikk. I løpet av Nato styrkenes tilstedeværelse i Afghanistan ble sivilsamfunnet stadig mer utrygt og ødelagt. NATOs angrep rammet sivile og la lokalsamfunn sårbart åpne for Taliban gjennom den angreps- og tilbaketreknings strategien Nato strykene brukte (Sømme Hammer, 2010). Den militære og politiske eliten var for langt unna, forsto for lite og kompenserte med pompøs retorikk om betydning av tilstedeværelse. Som kjent vant Taliban på alle fronter til slutt.

Negativ fred og den nye makteliten

Positiv fred har fått en stadig sterkere konkurrent i konseptet negativ fred. Når inngangen til dette er fravær av krig, vil denne typen fred gjerne leve i symbiose med en ren militær logikk. Fredsønsket vil her være selve begrunnelsen for økte forsvarsbudsjetter, mer midler til militærindustrien, mer fokus på militærstrategiske problem- og løsningsforståelser av samfunnsproblemer og konflikter. Dagens norske forsvarsledelse er veldige tydelige her: «Om du ønsker fred, skal du forberede deg på krig».   

Jane Addams møtte denne realiteten ved utbruddet av første verdenskrig etter å ha arbeidet intenst som leder av ulike fredsfora for å bidra til å avverge krigen. Den militære logikken ble i hennes verden en ubønnhørlig vei til lidelse og forskyving av ressursbruk fra velferd til militarisme.

La oss bygge videre på hennes skarpt opptrukne konfliktlinje mellom opprusting /krig og velferd. Det gir en lenke til den amerikanske sosiologen C. Wright Mills og det han kalte for «the power elite» i sitt kjente verk med samme navn fra 1952: Et overlappende elite-nettverk av folk fra militærapparat, økonomi/næringsliv og politikk. Hans hovedpoeng er hvordan dette nettverket forflyttet tyngdepunktet fra forhandlinger og regulert sameksistens til militære problemforståelser og løsninger. Dette ga den militære logikken mye større definisjonsmakt enn tidligere (Mills 1971). USAs intervensjoner i etterkrigstida, ikke minst i Latin Amerika og Asia, kan ses i lys av denne forskyvningen. I alle disse eksemplene er det åpenbart at militærmakt og demokrati/velferd er uforenlige. Demokratisk velferdsutvikling, for eksempel i latinamerikanske land, har blitt ansett som en trussel mot den lokale eliten og USAs politiske og økonomiske interesser (Chomsky, 2006).

Logikker i konflikt

Den mest åpenbare relevansen for sosialt arbeid her til lands er konflikten mellom opprusting/militarisering og velferd. På militære premisser vil det være logisk å hevde at opprusting er velferdspolitikk. Uten sterkt (og alltid sterkere) forsvar er vi truet av Russland og vi må stå last og brast med Ukraina i en krig som må og kan vinnes. Krigen i Ukraina, USAs angrep på Iran og presset på Europa om å øke egne forsvarsbudsjetter har gjort konflikten mellom krigføring og velferd minst like tydelig som da Jane Addams argumenterte for fred i starten av det 20. århundre. En presis artikulering av dagens forsvarspolitiske klima kom fra Trump administrasjonens mest høyrøsta politiske utestemme, forsvarsminister Pete Hegseth, som vil ha «more money to kill the bad guys». Administrasjonen argumenterer også for en ny politisk strategi som vil «dyrke fram» politisk motstand mot Europas politiske stabilitet og samfunnsverdier. Militarisme blir her rett og slett et amerikansk imperativ i konflikt med vår samfunnsmodell: velferd og demokratiske tradisjoner (Iversen, de Coning og Sandvik, 2026).

Konflikten mellom velferd og opprusting lar seg dokumentere statistisk. En rekke studier basert på paneldata fra NATO-land de siste 20 årene, viser hvordan økte forsvarsbudsjetter går ut over budsjettposter til velferdsoppgaver som helse og utdanning (Grigorakis og Galyfianakis, 2024; Obinger og Petersen, 2014). Denne fortrengingseffekten faller sammen med energikrise og økte levekostnader på grunn av krig, prisvekst og renteøkning.

I Norge økes forsvarsbudsjettet til 5 prosent samtidig som utsatte grupper rammes av kutt i velferdsytelser. Arbeidsavklaringspenger avkortes, pensjoner levealdersjusteres, dagpenger innskjerpes og satsene for sosialhjelp følger ikke prisveksten. Fattigdom og ulikhet har vært økende i flere år. Vi opplever en mer polarisert velferdsdebatt hvor ytelser til sårbare samfunnsgrupper er under press. Sykelønnsordningen er under angrep, trygdeutgifter regnes som altfor høye, behovene i eldreomsorgen står overfor et fjell av utfordringer ingen egentlig har løsningen på.

Slik ser forholdet mellom positiv og negativ fred ut når en betrakter krig og velferd som budsjettposter i konflikt. Hvor kommer en når en ser krig og velferd som to sider av samme sak? Da blir opprustning alltid nødvendig og et premiss for fred. Før vi vet ordet av det har vi adoptert George Orwells dystopiske nytale fra romanen 1984: «Krig er fred». Da blir sivilbefolkningens og fotsoldatenes lidelse og død en pris vi må akseptere.

Vi gjør lurt i å legge merke til hvem som sier at verden blir tryggere av opprustning. Først og fremst representanter fra våpenindustrien, militæret og den politiske eliten. Ikke soldatene som får livene sine ødelagt ved fronten eller sivile som dør eller blir etterlatt i ruinene av et samfunn de håpet skulle gi dem gode liv.

I Addams sitt perspektiv blir det et spørsmål om hvilke menneskers erfaringer som teller i valg av strategier for å skape fred og gode samfunn. Dette burde sosionomer vite mer om enn de fleste. Kunne en tenke seg at Addams sin posisjon i sosialt arbeids utdanning var mer forpliktende enn noen side på en pensumliste. Og tenk om denne stemmen kunne bli mer synlig i samfunnsdebatten.

Referanser

Addams, J. (1902). Democracy and Social Ethics. The Macmillan Company.

Addams, J. (1904/2025). Newer Ideas of Peace. Double 9 Books.

Chomsky, N. (2006). Failed States. The Abuse of Power and the Assault on Democracy. Metropolitan Books. 

Galtung, J. (1969). Violence, peace and peaceresearch. Journal of Peace Reaseach, 6, 167–191.

Galtung, J. (2012). Peace by Peaceful Means. Peace and Conflict, Development and Civilization. Sage Academic Books.

Galtung, J. (2003). Både og. En innføring i konfliktarbeid. Kagge forlag

Gleditch, N. P., Nordkvelle, J. & Strand, H. (2014). Peace research – Just a study of war? Journal of Peace Research, 51, 145–158.

Grigorakis, N. & Galyfianakis, G. (2024). Warfare vs. Welfare Finance: Assessing the Effect of Military Expenditure on Out of Pocket. Healthcare Financing for Nato Countries. Theoretical Econimics Letters, 14, 219–244. https://www.scirp.org/journal/tel

Howard, M. (2000). The Invention of Peace: Reflections on War and International Order. Yale University Press.

Iversen, T.O., de Coning, C.H., & Sandvik. K., B. (2026). Krigsøkonomien kan fange. Dagens Næringsliv 08.06.

Knight, L. W., (2010). Jane Addams. Spirit in Action. W.W. Norton & Company.

Ljunggren, J. & Nordli-Hansen, M. (Red.). (2021). Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.

Mead, G.H., (1937). Mind, Self and Society. University of Chicago Press.

Mills, C., W. (1971). Makteliten. Rabén & Sjøgren.

Obinger, H. & Petersen, K. (2015). Mass Warfare and the Welfare State – Causal Mechanisms and Effects. J. Pol. S. 47, 203–227 Cambridge University Press, doi:10.1017/S0007123415000162

Sømme Hammer, A. (2010). Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge. Aschehoug.

Wilkinson, R. & Pickett, K. (2011). Ulikhetens Pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Res Publica.