Fagartikkel
Når sinne er en rustning
Hvordan kan vi møte alarmberedskap med ydmykhet og tydelige rammer, uten at fosterforeldre, miljøterapeuter eller institusjonsansatte blir stående alene med reguleringsoppgaven?
Det er sent på kvelden. Huset, avdelingen eller fosterhjemmet skulle vært på vei inn i ro. Noen har lagt seg. Noen dører er lukket. På kjøkkenet står en kopp te som for lengst har blitt kald. Og så skjer det.
En ungdom kommer inn i rommet med hele kroppen først. Ikke med høye lyder, men med trykk i bevegelsene. En dør som smeller litt for hardt. En sekk som treffer gulvet. Et blikk som ikke inviterer deg inn, men skyver deg vekk før du har rukket å si noe.
Du spør rolig hva som har skjedd.
«Ingenting.»
Du prøver igjen, litt mykere.
«Jeg ser at noe er vanskelig.»
Da kommer eksplosjonen.
«Hold kjeft. Du skjønner ingenting. Du er akkurat som alle andre. Du later bare som om du bryr deg.»
Ordene kommer hardt. De treffer stedet der du er mest sårbar: verdigheten, fagligheten, omsorgen, opplevelsen av å ha strukket deg langt. Du har vært på jobb i ti timer. Du har vært våken halve natten som fosterforelder. Ungdommen har avvist deg i ukevis, samtidig som du har forsøkt å stå stødig, varmt og tilgjengelig.
Og nå kjenner du det i kroppen.
Pulsen går opp. Kjeven strammer seg. Du får lyst til å sette foten ned. Vise at dette ikke er greit. Markere hvor grensen går. Ikke la deg snakke til på den måten. Ikke la ungdommen vinne dette rommet også.
Det er i slike øyeblikk arbeidet med ungdom i alarmberedskap blir brutalt virkelig. Ikke i veiledningsrommet. Ikke i tiltaksplanen. Ikke i den faglige modellen slik den ser ut på papiret. Men akkurat der, midt i rommet, når en ungdom står foran deg med en rustning av sinne, og din egen beredskapskropp begynner å rope tilbake.
Når sinne beskytter det som er mykt
Sinne kan se stort ut. Det kan fylle rommet, velte samtalen, slå beina under de voksnes plan og få hele systemet til å organisere seg rundt brannslukking. I fosterhjem og institusjon kan sinne bli det uttrykket alle venter på, forbereder seg på, dokumenterer, analyserer og forsøker å forebygge.
Men hva om sinnet også er et vern?
Barn med traumatiske erfaringer kan møte voksne med mistillit, unngåelse eller fiendtlighet (Bath, 2008, s. 19–20). Det er dette jeg vil undersøke gjennom bildet av en rustning: et lag av hardhet rundt det som fortsatt er mykt, men vanskelig å vise fram.
Det er lett å glemme dette, fordi uttrykket kan være så voldsomt. Ungdommen kan virke kald, hånlig, manipulerende eller likegyldig. De kan si at de ikke bryr seg. At du ikke betyr noe. At plasseringen er meningsløs. At skolen er dritt. At familien ikke har noe med dem å gjøre. At de uansett skal gjøre som de vil.
Noen ganger mener de ordene der og da. Men det betyr ikke at ordene forteller hele sannheten.
For bak rustningen kan det ligge et barn som har erfart at behov er farlige. At det å lengte etter noen gjør deg sårbar. At voksne forsvinner, gir opp, straffer, avviser eller blir redde. At det er bedre å skyve folk vekk først enn å bli forlatt senere.
Vi kan forestille oss en ungdom som kjenner det slik: Hvis jeg skyver deg unna først, slipper jeg å vente på at du skal gå. Hvis jeg får deg til å bli sint, vet jeg i hvert fall hvor jeg har deg. Jeg rekker å forberede meg på avvisningen.
Om det er slik for denne ungdommen, må vi undersøke sammen. Rustningen skal vekke nysgjerrigheten vår, ikke bli enda en merkelapp.
Alarmberedskap er ikke en invitasjon til debatt
Når ungdommen er sterkt aktivert, kan selv gode forklaringer bli vanskelige å ta inn. Toleransevinduet beskriver spennet av aktivering der vi lettest lærer og er oppmerksomt til stede (Nordanger & Braarud, 2014, s. 531–532). Da må vi også se på vår egen del av møtet. Stemmen, blikket, tempoet og avstanden mellom oss.
Vi kan ha ordene på plass og likevel bomme på tidspunktet.
Vi forklarer.
Vi minner om avtaler.
Vi sier at slik snakker man ikke til folk.
Vi peker på konsekvensene.
Vi forsøker å vinne fram med logikk, mens ungdommen fortsatt står midt i stormen.
I slike øyeblikk er det lite hjelp i å ha rett. Det betyr ikke at grenser er uviktige. Tvert imot. Ungdommer i alarmberedskap trenger voksne som tåler å være tydelige. Men grensen må komme på en måte som ikke gjør den voksne til enda en trussel.
Det er en krevende balanse. Kanskje den mest krevende i miljøterapeutisk arbeid og fosterhjemsomsorg: å holde fast uten å holde hardt. Å si stopp uten å gå til angrep. Å tåle avvisningen uten å trekke kjærligheten, omsorgen eller den profesjonelle forpliktelsen tilbake.
Den voksnes beredskapskropp
Det er lett å skrive at vi skal møte ungdom med ro. Det er noe helt annet å gjøre det når kroppen vår skriker at vi må forsvare oss.
For voksne i fosterhjem og institusjon er ikke bare omsorgspersoner eller profesjonelle hjelpere i en abstrakt forstand. De står i en omsorgs- og reguleringsoppgave som kan være tung, langvarig og kroppslig belastende. Dette arbeidet skjer ikke alltid under ideelle vilkår. Det kan skje i turnus, med knapp bemanning, i skiftbytter, i rapportkrav, i akutte vurderinger og i hjem der fosterforeldre også skal være familie, ikke bare tiltak.
De skal møte utagering, avvisning, rus, selvskading, rømming, trusler, taushet, forakt og desperasjon, og likevel forsøke å være den tryggeste personen i rommet.
Når ungdommen hever stemmen, slår i veggen, truer med å dra eller sier akkurat det som treffer deg, reagerer også ditt nervesystem. Du kan kjenne kampen i kroppen: behovet for å få kontroll, få slutt på ubehaget, få ungdommen til å forstå alvoret. Du blir hard. Redd. Stille, kald eller fjern. Kanskje går du inn i en profesjonell versjon av kamp, der stemmen blir lav og kontrollert, men ansiktet likevel sier at du er stengt.
Dette gjør deg ikke uegnet. Det gjør deg menneskelig.
Men det gjør det nødvendig å kjenne seg selv. Ungdommens sinne treffer aldri et tomt rom. Det treffer våre egne gamle kart, våre erfaringer med makt, avmakt, respekt, urettferdighet, kontroll og avvisning. Nordanger og Braarud (2014, s. 536) framhever at arbeidet krever et reflektert forhold til hva som aktiverer oss, og støtte fra systemet rundt oss. Hvis vi ikke oppdager hva som skjer i oss, risikerer vi å svare på vår egen alarm i stedet for ungdommens behov.
Da blir det fort maktkamp.
Du kan vinne situasjonen og likevel tape kontakten.
Validering er ikke å godta alt
Validering kan misforstås som mildhet uten grenser. Som om vi skal nikke forståelsesfullt mens ungdommen ødelegger, truer, ruser seg, forsvinner eller sårer andre.
Det er ikke validering.
Å validere er å vise at vi tar ungdommens opplevelse på alvor, og prøve å forstå hva som gir mening fra ungdommens ståsted. Vi kan forstå følelsen uten å godta handlingen (Rathus & Miller, 2015, s. 318–319). Vi må lytte og undersøke, også når vi synes vi allerede har forstått.
Når ungdommen har fortalt hva som skjedde, kan det for eksempel høres slik ut:
«Jeg skjønner godt at du ble sint av det, det hadde nok jeg også blitt. Men det er ikke greit å kaste ting på folk. Det er ikke sånn vi vil ha det her.»
Eller:
«Jeg skjønner at du blir rasende når du opplever at ingen hører på deg. Men jeg kan ikke la deg true de andre for å få dem til å høre. Vil du bli med meg ut i gangen, så finner vi ut hva du trenger?»
Jeg vil begynne med å forstå ungdommens opplevelse og gjøre grensen tydelig derfra. Er noen i fare, må tryggheten komme først. Validering og tydelige grenser må kunne gå sammen.
Vi trenger kontakt nok til å forstå hverandre, også når vi er uenige.
Noen ganger åpner samtalen seg. Andre ganger må vi komme tilbake, også når vi synes vi allerede har sagt alt riktig.
Å stå når ungdommen skyver
Når ungdommen skyver oss unna igjen og igjen, blir relasjonens bæreevne satt på prøve.
Det er da ordene «jeg gir deg ikke opp» blir krevende å stå i. Vi kan selv kjenne trangen til å trekke oss tilbake.
Hvis en ungdom har erfart at voksne ikke blir, kan et løfte om at «jeg gir deg ikke opp» være vanskelig å stole på. Da må ordene få følge av handling.
Bath (2008, s. 19) framhever forutsigbarhet, pålitelighet og tilgjengelighet som deler av et trygt omsorgsmiljø. Vi må komme tilbake etter vanskelige situasjoner. Omsorg skal være grunnmuren, ikke noe ungdommen må gjøre seg fortjent til ved å oppføre seg pent.
Det betyr ikke at vi skal tåle alt uten beskyttelse. Voksne trenger også vern. Kollegastøtte. Veiledning. Pauser. Tydelige planer. Mulighet til å bytte plass med en annen voksen når beredskapskroppen tar over. Barnevernstjeneste, ledelse, partner og veiledningsapparat må fungere som rekkverk rundt den voksne, ikke bare som kontrollinstans etter at noe har gått galt. Ingen skal stå alene i en orkan og kalle det relasjonsarbeid.
Men ungdommen trenger å erfare at det finnes voksne som ikke forsvinner idet rustningen kommer på.
Grenser som autovern og ivaretakelse
I arbeid med ungdom i alarmberedskap kan grenser lett bli forstått som kontroll. Og noen ganger har ungdommen gode grunner til å reagere på kontroll. En ungdom kan ha erfaringer med voksne eller systemer som har grepet inn i livet deres uten at de selv har opplevd seg forstått.
Da kan selv nødvendige rammer kjennes som enda et tap av innflytelse.
Likevel er rammene avgjørende.
Spørsmålet er ikke om vi skal ha grenser, men hva slags grenser ungdommen møter. Bath (2008, s. 19–20) drøfter hvordan straffende og kontrollerende voksenreaksjoner kan øke utryggheten og skade kontakten. Grenser som beskytter, forklares og tåler protest, kan etter hvert bli autovern.
Rustningen kan beskytte ungdommen, men autovernet er rammene voksne og systemet må holde rundt dem når trykket blir for høyt og styringen svikter. Autovern er ikke der for å gjøre veien smalere fordi noen voksne liker kontroll. Det er der for å hindre at bilen forsvinner utfor kanten.
For ungdom i fosterhjem eller institusjon kan autovern være helt konkret:
En voksen i gangen før overgangen blir for vanskelig.
En tydelig plan ved rustrang eller rømming.
En avtale om hvem som tar samtalen når den faste voksne er borte.
En skjermet plass å trekke seg tilbake til før kroppen eksploderer.
Et personale som skiller mellom farlig atferd og provoserende språk.
Det høres enkelt ut. Det er det ikke. For autovern må holdes oppe også når ungdommen angriper det, latterliggjør det eller forsøker å rive det ned.
Når validering må være tøff
Noen ganger er det ungdommen gjør, farlig. Da holder det ikke med varme ord alene. Rus og selvskading kan være forsøk på å regulere uro eller tomhet (Nordanger & Braarud, 2014, s. 535). Det gjør det nødvendig å forstå hva handlingen betyr for denne ungdommen, samtidig som vi tar faren på alvor.
Validering i slike situasjoner er ikke ettergivenhet. Den er ofte noe av det tøffeste vi gjør.
Ved akutt fare må vi sørge for sikkerhet og nødvendig hjelp. Når situasjonen er trygg nok til en samtale, kan det høres slik ut:
«Du har fortalt at rusen gir deg en pause fra noe som er vanskelig. Jeg kommer likevel ikke til å late som om dette er greit. Jeg vil hjelpe deg å finne en annen måte å få den pausen på. Skal vi ta en runde bordtennis, eller vil du knuse meg i Fifa?»
Eller:
«Det høres vondt ut å ha det sånn. Jeg vil hjelpe deg å komme gjennom dette uten at du skader deg. Kan vi se på hva som har hjulpet deg før?»
Eller:
«Jeg er bekymret for at det kan bli farlig for deg å dra nå. Kan vi finne en trygg løsning sammen?»
Her ligger kjernen: Vi tar ungdommens opplevelse på alvor, samtidig som vi tar faren ved handlingen på alvor.
Det er en vanskelig beskjed å gi. Og en enda vanskeligere beskjed å stå i når ungdommen svarer med raseri, forakt eller avvisning.
Vi skal være voksne som forsøker å forstå, og som tar ansvar for tryggheten.
Fra maktkamp til ansvar
Når ungdommen har roet seg, kommer en ny fase. Den er lett å glemme når alle er slitne. Vi vil videre, ungdommen vil kanskje slippe å snakke om det som skjedde, og rapporten venter.
Men etter stormen ligger ofte et lite vindu.
Ikke alltid. Ikke umiddelbart. Men noen ganger.
Det er da ansvar kan bygges uten at skammen tar hele rommet.
Ansvar uten skyld betyr at ungdommen ikke fratas ansvar for handlingene sine. Har noen blitt skremt, truet, slått, løyet til eller sveket, må det tas på alvor. Men ansvaret må kobles til forståelse, ikke til fordømmelse.
«I går ble det ikke så greit. Du kastet stolen, og de andre ble redde. Det må vi ta på alvor. Samtidig tror jeg ikke dette startet med stolen. Jeg tror noe skjedde lenge før vi kom dit. Det er jo ikke sånn vi vil ha det. Kan vi sammen prøve å finne ut hvordan vi kan hjelpe deg når det begynner å bli sånn?»
Dette er en annen samtale enn: «Hvordan kunne du gjøre dette?»
Den første kan åpne et spor. Den andre kan fort låse ungdommen fast i rustningen.
Målet er ikke at ungdommen skal slippe unna. Målet er at ungdommen gradvis skal få øye på sammenhengen mellom indre trykk, ytre handling og mulige alternativer. Det er slik ansvar kan bli utvikling, ikke bare mer skam.
Reparasjon i miljøet
I fosterhjem og institusjon skjer reparasjon ikke bare i én samtale. Den skjer i hverdagen etterpå.
Når ungdommen kommer ut fra rommet.
Når frokosten står på bordet selv om kvelden før var stygg.
Når miljøterapeuten hilser vanlig, uten å late som ingenting og uten å gjøre hele morgenen til et oppgjør.
Når fosterfar spør om ungdommen vil ha skyss, selv om han ble kalt noe forferdelig kvelden før.
Når den voksne senere sier: «Jeg ble for hard i stemmen i går. Det var ikke det jeg ville, og det beklager jeg. Samtidig må vi snakke om hvordan vi kan hindre at det blir sånn neste gang.»
Reparasjon er ikke at alt blir koselig. Reparasjon er at relasjonen får en vei tilbake.
For ungdom med mye skam kan dette være dypt uvant. Noen vil avvise reparasjonen. Noen vil tulle den bort. Noen vil si at de ikke bryr seg. Noen kommer tilbake senere, med et halvt ord, en praktisk forespørsel eller et blikk som varer litt lenger enn vanlig.
Vi må ofte lære oss å se de små tegnene på kontakt. Ikke kreve en forløsende samtale hver gang.
Den profesjonelle kjærligheten
I fosterhjems- og institusjonsfeltet kan ordet kjærlighet være vanskelig. Det kan kjennes for privat, for stort eller for lite faglig. Metoder alene bærer ikke dette arbeidet.
Det handler ikke om romantisk, grenseløs eller selvutslettende kjærlighet, men om en profesjonell forpliktelse med varme i seg: å se mennesket bak uttrykket, komme tilbake etter brudd, holde grenser uten forakt og nekte å redusere ungdommen til det verste de gjør på sine verste dager.
Men den forpliktelsen kan ikke bæres av én voksen alene. En enslig fosterforelder eller en sliten miljøterapeut kan ikke elske bort et traume. Nordanger og Braarud (2014, s. 535–536) understreker behovet for samordnet innsats og støtte rundt hjelperne. Ungdommen trenger et miljø som støtter regulering, og voksne som har et lag rundt seg.
Når rustningen får ligge litt
Det kan komme et øyeblikk senere på kvelden. Ikke alltid. Men noen ganger.
Ungdommen som ropte at du skulle holde kjeft, står plutselig i døråpningen. Blikket er lavere nå. Kroppen mindre spent. Han sier kanskje ingenting viktig.
«Er det mer mat?»
Eller:
«Kan du kjøre meg i morgen?»
Eller bare:
«Hva skjer?»
Det kan se lite ut. Nesten ingenting. Men for en ungdom som lever i en rustning, kan dette være et stort stykke arbeid. Han kommer tilbake til rommet. Til relasjonen. Til muligheten for at du fortsatt står der.
Da er det fristende å gripe øyeblikket for hardt. Snakke ut. Forklare. Få en unnskyldning. Rydde alt opp.
Noen ganger skal vi vente.
Sette fram maten.
Svare på spørsmålet.
La ham erfare at relasjonen ikke forsvant.
Når sinne fungerer som en rustning, må vi forstå hva den beskytter. Vår oppgave er ikke å rive den av med makt.
Oppgaven er å stå stødig nok, lenge nok, til at rustningen av og til kan få ligge litt. Kanskje bare et øyeblikk av gangen.
Og i det øyeblikket har relasjonen fått en ny sjanse til å tåle virkeligheten.
Situasjonene og replikkene i artikkelen er illustrerende eksempler.
Referanser
Bath, H. (2008). The three pillars of trauma-informed care. Reclaiming Children and Youth, 17(3), 17–21.
Nordanger, D. Ø., & Braarud, H. C. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51(7), 530–536.
Rathus, J.H. & Miller, A. L. (2015). DBT skills manual for adolescents. The Guilford Press.