Eivind Meland

Foreldrefremmedgjøring (FF) er fortsatt et omstridt begrep i akademia, retts- og myndighetsutøvelse. Noen foretrekker begreper som triangulering og rolleforskyvning. Uavhengig av begrepsbruk synes det som det er enighet om at det representerer alvorlige utfordringer for barn og foreldre som rammes. Ny forskning belyser konfliktene fra nye perspektiver, men vil det hjelpe? Sitter vi fast i kjønnspolitiske misforståelser uten rot i vår egen virkelighet?

Om forfatteren

Pixel & Co AS - www.pixelco.no

Eivind Meland er professor emeritus ved UiB, spesialist i allmennmedisin og veileder i Bergen kommune

eivind.meland@uib.no

Norske forskere og myndighetsutøvere innen barnevern og familievern har vært fremtredende kritikere mot FF-feltet (Steinsvåg et al., 2024). Tretten ledere innen familievernet gjentar denne kritikken i en aviskronikk der de polemiserer mot Frode Thuen, som i 30 år har drevet opplysningsvirksomhet om FF (Abelsen et al., 2026).

I likhet med Stokkebekk og medforfattere (Stokkebekk et al., 2023), henviser lederne til FNs spesialrapportør, Reem Alsalem. De fremholder at Thuen ved å bruke begreper som «manipulering og hjernevask» bidrar til steile fronter og forhåndsdømming.

Alsalem står for et kjønnspolitisk syn, der henvisning til FF oppfattes som et angrep på voldsutsatte kvinner og barn (Alsalem, 2023). FN har ikke anerkjent rapporten fra Alsalem som uttrykk for organisasjonens ståsted. I en e-post fra Human Rights Counsil i FN til World Parents Organization skriver de: «Kindly note that the Special Rapporteurs serve in an individual capacity, independent of the United Nations and any other organization or government.» Allikevel brukes hennes rapport som en autoritativ kilde for å diskreditere begrepet og forskningen knyttet til den.

Vi skal ikke blankt avvise at FF-begrepet kan misbrukes og at rettsinstanser kan gjøre bekreftelsesfeil. Det er dokumentert også fra forskere innen FF-miljøet (Warshak, 2020). Vi skal også anerkjenne at saklig kritikk, som påpeker at det mangler studier som dokumenterer begrepsgyldighet (at FF er et veldefinert og avgrenset fenomen) og langsgående studier som viser at FF skader framtidig helse, er delvis berettiget (Milchman, 2016).

Det er også et hovedpoeng i artikkelen fra Steinsvåg og medforfattere i Fokus på Familien der de påstår at FF-talspersoner er fremmedgjort for fremmedgjøringsbegrepet (Steinsvåg et al., 2024).

Tverrsnittsundersøkelser og EMD

Tverrsnittsundersøkelser (undersøkelser på ett tidspunkt) viser entydig at det er sammenheng mellom å ha vært utsatt for fremmedgjørende påvirkning i barne- og ungdomsalder og redusert helse i voksenalder (Miralles et al., 2023). Der er allmenn enighet om at langsgående oppfølgingsstudier, der man undersøker den samme gruppen ved to eller flere forskjellige tidspunkt er mest pålitelig til å vurdere årsaksforhold (Harman et al., 2018).

Menneskerettsdomstolen (EMD) har gjentatte ganger dømt stater for brudd på artikkel 8 i konvensjonen ved at de ikke har iverksatt tilstrekkelige tiltak mot fremmedgjørende atferd fra foreldre (e.g. Bordeianu v. Moldova, Application No. 49868/08 og Mincheva v. Bulgaria, Application No. 21558/03). Dette har foreløpig ikke influert sterkt på norsk myndighetspraksis. Store deler av det norske fagmiljøet motarbeider stadig at FF gjøres relevant for rettspraksis og myndighetsutøvelse (Steinsvåg et al., 2024; Stokkebekk et al., 2023; Torsteinson et al., 2008).

Ny forskning og nye perspektiver

Det er nå publisert to viktige studier som belyser disse konfliktene fra nye perspektiver. Studiene gir resultat fra en langsgående studie fra den generelle ungdomsbefolkningen og en studie som undersøker påliteligheten av forskningen innen FF-feltet. Artiklene burde interessere forskere og aktører som tidligere har stilt spørsmål ved forskningens gyldighet og hvorvidt FF er et vitenskapelig dokumentert fenomen.

I 2023 publiserte en kinesisk forskergruppe en representativ tverrsnittsundersøkelse blant skolebarn hvor de undersøkte sammenhengen mellom opplevd fremmedgjørende atferd i oppveksten og depressive helseplager (Wang et al., 2023).

Wang og medarbeidere har nå også skaffet til veie resultater fra en studie som følger den samme gruppen over to år (Wang et al., 2025). De kunne bekrefte at effekten av FF på depresjonsplager virket gjennom selvtillit slik at effekten på depresjonsplager var (del)forklart av effekten på selvtillit, såkalt medieringseffekt. De undersøkte om evnen til kognitiv omfortolkning var avgjørende for i hvilken grad ungdommene ble deprimerte av å ha vært utsatt for FF, såkalt modereringseffekt. Begge deler ble bekreftet i de statistiske analysene, noe som bidrar til å forstå FF som en årsaksfaktor til manglende selvtillit og til psykisk uhelse.

Selv om ingen observasjonsforskning kan fastslå årsakssammenhenger med 100 prosent sikkerhet, taler forskningen til Wang og medarbeidere for svært sannsynlige årsakssammenhenger. Vi kan derfor med rimelig sikkerhet fastslå at FF fører til redusert selvtillit og tap av psykisk helse. Behandlere kan merke seg at de kan hjelpes med veiledning rettet mot å forebygge selvanklagene tankemønstre og tankekverning.

Forskning med metodiske mangler er ikke verdiløs

Forskningen innen skilsmisse-, bosted- og FF-feltet har etter mitt skjønn blitt møtt med overdreven kritikk om metodiske mangler og påstander om fraværende begrepsgyldighet. Før den nye barneloven ble behandlet i Stortinget i mai/juni 2025, mottok regjeringen et stort antall høringssvar som advarte mot likeberettiget foreldreskap med begrunnelse i at det representerte risiko for vold mot mødre og barn (Dahl & Meland, 2025). Rapporten fra Alsalem var en åpenbar inspirasjonskilde (Alsalem, 2023).

Før det hadde Folkehelseinstituttet (FHI) i en samlestudie fra 2022 brukt strenge metodekrav, lite egnet til bruk i epidemiologisk observasjonsforskning, for å fortelle at der var ingen årsakssammenheng mellom delt bosted og likeverdig foreldreskap og barns helse og trivsel. Forskningen viste riktignok at en slik sammenheng forelå i samtlige av de inkluderte studiene, men forskningen ble underkjent på grunn av påståtte metodiske mangler (Johansen et al., 2022). FF-forskningen er beslektet og møtes med de samme metodekrav og påstander om fravær av vitenskapelig dokumentasjon (Milchman, 2016).

Spesielt hevder Milchman at FF-begrepet mangler begrepsgyldighet ved at det ikke er mulig å skille FF fra andre og mer berettigede årsaker til at barn og foreldre beskytter seg mot kontakt og avviser en forelder. Studiene til Wang og medarbeidere og en systematisk review-studie til Miralles et al., viser at FF har konvergent gyldighet ved at fenomenet er forbundet med veldefinert helseskade. Den longitudinelle studien viser også at FF har prediktiv gyldighet ved at årsaksfaktorer i starten av studien fører til redusert helse etter en observasjonsperiode på to år.

Intervensjonsstudier med tydelige effekter bidrar også til prediktiv gyldighet. For eksempel viste en studie fra Israel at familier der barn var fremmedgjort fra den ene forelderen at barn gjenopptok kontakt og fikk bedre psykisk helse etter omfattende familieterapi (Toren et al., 2013). Konvergent og prediktiv validitet er vesentlige elementer i begrepsgyldighet. Derfor kan vi med større styrke hevde at FF har begrepsgyldighet og er et veldefinert og vitenskapelig dokumentert fenomen.

Andre metodekrav

Metodekravene som brukes til å bedømme vitenskapelig pålitelighet er ofte hentet fra forskning på en enkelt faktor som undersøkes med et eksperimentelt design. Nå er forskningslitteraturen innen FF-feltet undersøkt med metodekrav tilhørende en annen vitenskapsteoretisk tilnærming: krav som kombinerer kvantitativ og kvalitativ forskning med dokumentasjon basert på såkalt «mixed method appraisal tool» (Marsden, 2025). Hovedresultatet var at studiene oppnådde 84 prosent oppfyllelse av de forhåndsdefinerte kriteriene.

FHI og andre synes å oppfatte vitenskapelig dokumentasjon som et enten-eller: bevist-ikke bevist. Vitenskapen er av en helt annen natur. Den er sannsynlighetsbasert. På 1960-tallet utviklet Austin Bradford Hill metodiske kriterier for å bedømme om epidemiologisk forskning indikerte årsakssammenhenger mellom eksponering for helseskadelige faktorer og redusert helse (Hill, 1965). Han advarte mot et enten-eller-syn.

Det er ikke minst aktuelt i forskning om barns oppvekstvilkår og eksponering for destruktiv foreldreatferd. Hills poeng var at sannsynligheten for helseskade måtte veies opp mot hvilke tiltak som var aktuelle å iverksette. Stilt overfor sannsynligheten for helseskade av FF synes det rimelig å iverksette opplysningstiltak i samfunnet og føringer for barnevernets og familievernets veiledningsvirksomhet. Å unnlate å gjøre det med henvisning til manglende definitive svar fra forskningen, er en oppskrift på å gjøre ingenting (Meland, 2024).

Kjønnspolitikk og historiske fordommer

Fortsatt står vi i Norge i en politisk-kulturell tradisjon der familiepolitikken ofte begrunnes i et kjønnspolitisk perspektiv. Ikke minst var dette tydelig i regjeringens høringsrunde før barneloven ble behandlet (Dahl & Meland, 2025).

Det er et paradoks fordi det for lengst er vist at barn i like stor grad fremmedgjøres fra mødre som fra fedre hvis vi justerer for hvem som har fast bosted (Harman et al., 2018).

I 1980- årene, da krisesentrene ble etablert i landet, hadde kvinnebevegelsen en parole på plakater som ble spredt på offentlige steder som oppfordret til: «Bryt ikke sammen – bryt ut!» Det forsterket en kjønnet myte om at det bare var menn som fikk helsetap etter skilsmisse, og det politiske imperativet fortalte at det bare var to alternativ: å bryte sammen eller å bryte ut.

Selvsagt skal ingen leve i relasjoner preget av vold og undertrykkende kontroll, men både kvinner og menn må være seg bevisst at det er en kostnad ved å bryte ut: Menn får dårligere helse på kort sikt, kvinner lider helsetap på lengre sikt (Leopold, 2018).

En fersk norsk studie bekrefter at helsetapet relativt sett er rimelig identisk for kvinner menn. Menn har i absolutte tall størst dødsrisiko, men der det er forskjeller relativt sett, påvirkes kvinners dødsrisiko mest ugunstig (Meland et al., 2026). Skilsmisser som ledsages av FF skader barn og ungdoms helse og livsmuligheter (Harman et al., 2018). Derfor er det viktig å holde sammen og holde fred i våre samliv. Hvis vi velger å gå fra hverandre må vi bestrebe oss på at barna opplever å få omsorg av begge gode nok foreldre og familiene på begge sider.

Et frempek

Jeg har argumentert for at vi må håndtere destruktive foreldrekonflikter med større bestemthet fordi det med stor sannsynlighet skader barns psykiske og sosiale helse. Uavhengig av hvilke begreper vi bruker, synes det som om majoriteten innen fagmiljøene er enig i at vi må fremme veiledning og myndighetspraksis som bidrar til at barn kan beholde omsorg fra begge sine gode nok foreldre. Også de delene av fagmiljøet som foretrekker å bruke begreper som triangulering, rollereversering og overgriperidentifisering er tydelig på at slik destruktiv foreldreatferd representerer en svært alvorlig trussel mot barns helse (Frafjord & van der Weele, 2025).

I framtida er det et håp om at vi kan gjøre felles anstrengelser innen opplysningsvirksomhet og veiledning innen familie- og barnevern. Det er også en så viktig sak for barns og foreldres helse og trivsel at vi må løfte oss over kjønnspolitiske misoppfatninger fra en svunnen tid.