Barn trenger beskyttelse mot søskenvold

Birgit Saunders

Vernepleier ved Etat tjenester til funksjonshemmede i Fredrikstad kommune. Hun har videreutdanningene «Vold i nære relasjoner» og «Forebygging og håndtering av utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming».

Birgit Saunders

Vernepleier ved Etat tjenester til funksjonshemmede i Fredrikstad kommune. Hun har videreutdanningene «Vold i nære relasjoner» og «Forebygging og håndtering av utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming».

Barn har rett på beskyttelse mot vold. Å bli utsatt for vold er skadelig for barn, uansett barnets alder, om voldsutøveren er voksen eller et annet barn, hyppighet og type vold. Når foreldrene ikke klarer å beskytte barna sine, har det offentlige et ansvar for å gripe inn. Helsepersonell har en spesiell plikt til å ivareta mindreårige barns behov for veiledning og oppfølging når barnet er pårørende til foreldre eller søsken som helsepersonellet yter omsorg til. Helsepersonell som ikke forstår hvor alvorlig dette er, eller anser det som foreldrenes oppgave alene å ivareta det utsatte barnet, griper for sjelden inn for å stoppe volden.

Det gjør vondt. Det dunker i hodebunnen.

Jeg hyler. Jeg sitter på kne, fremoverlent i

fanget til Silje. Hun har fingrene tvinnet

inn i håret mitt. Hun lugger. «Du ser at

jeg gråter, kan du ikke bare slippe taket?»

Fingrene hennes sitter fast i håret mitt.

Hyl, flere hyl.

Hun vil alltid være søsteren din, men det

er lov å være lei seg. Si fra til henne at det

gjorde vondt da hun lugget. Det er ikke

sikkert hun forstår, men det vil hjelpe deg.

Dette skriver 11-årige Siri i dagboken sin. Hun er en av mange barn som vokser opp med søsken med funksjonshemminger, som også er voldelig. Siri begynner å skrive dagbok fordi hun ønsker at moren skal forstå hva hun føler for lillesøsteren Silje (Brodahl, 2016).

Familier med funksjonshemmede barn, kommer ofte tidlig i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Tjenester som innebærer at helsepersonell er informert om familiens situasjon og involvert i omsorgsoppgaver med det funksjonshemmede barnet. Helsepersonellet har plikt til å ivareta pårørende og hindre vold mot barn. I denne artikkelen vil jeg beskrive hvor alvorlig søskenvolden er for de utsatte barna, og stille spørsmålet: Klarer det offentlige å ivareta sitt ansvar for å beskytte barn mot søskenvold?

Barn har rett på beskyttelse

Barn har i henhold til Barnekonvensjonen rett på beskyttelse mot all form for vold (Komiteen for barns rettigheter, 2011). Foreldre har en særlig plikt til å yte omsorg og beskytte barna sine i henhold til Barneloven, (1981). Når foreldre ikke makter å ivareta sine omsorgsplikter overfor barna, skal det offentlige gripe inn og sikre trygge oppvekstvilkår (Barnevernloven, 1992). Helsepersonell har meldeplikt om de har mistanke om at barn blir utsatt for vold (Helsepersonelloven, 1999). Verken barnekonvensjonen, barnelova eller helsepersonelloven beskriver noen unntak for søskenvold. Helsepersonelloven (1999) beskriver heller en spesiell skjerping av ansvaret overfor mindreårige søsken i en lovendring fra 2018, der søsken fikk status som pårørende. Helsepersonell har plikt til å undersøke om de yter tjenester til mindreårige søsken, dokumentere dette, og påse at barna får den oppfølgingen og veiledningen de har behov for (Regjeringen, 2017).

Barns oppvekstvilkår blir påvirket av de sosiale, fysiske og økonomiske rammene til storsamfunnet, lokalsamfunnet og familien. I Norge i dag har tiden blitt en av de største utfordringene i barnefamilier, mens noen barns oppvekst også blir preget av mer alvorlige vansker som utrygghet, ensomhet, utenforskap og vold. Når barn lever under slike forhold, er det samfunnets ansvar å hjelpe barna (Barne- og familiedepartementet, 2002).

Barn som vokser opp med søsken med utviklingshemming føler seg som andre barn (Tøssebro m.fl., 2012). De er ikke negativt påvirket av å vokse opp med sitt søsken og tar ofte tidlig ansvar, er omsorgsfulle, medfølende og tolerante (Vatne, 2014). Foreldrene kan ofte forskjellsbehandle barna med og uten funksjonsnedsettelser. Barna med funksjonsnedsettelser krever mer tid og oppmerksomhet av foreldrene, det er deres behov som blir dekket først og barna uten funksjonsnedsettelser, får omsorgsoppgaver for sine søsken uavhengig av aldersforskjeller (Tøssebro m.fl., 2012).

Søskenvold

Utfordrende atferd brukes som betegnelse på atferd som er kulturelt avvikende og av en slik karakter at den setter personen som utøver atferden eller andre personers sikkerhet i fare, eller hemmer livskvaliteten til personen selv eller noen i deres omgivelser (Emerson, 2001). Utfordrende atferd kan også være vold mot andre personer (Bjønnum & Myklebustad, 2017; Helsedirektoratet, 2021; Vatne, 2018).

Barn som vokser opp med søsken med funksjonshemminger og utfordrende atferd kan bli utsatt for for eksempel slag, spark, lugging (Brodahl, 2016; Benderix & Sivberg, 2007; Moyson & Roeyers, 2011; Orsmond & Fulford, 2018; Parken, 2017; Tøssebro m.fl., 2012; Vatne, 2018). Barn som blir utsatt for skremmende og uvanlig atferd fra sine søsken med funksjonsnedsettelser, blir negativt preget av sine opplevelser. De vil kunne føle seg utrygge i eget hjem, spesielt når foreldrene ikke klarer å beskytte dem, og de må låse seg inn på eget rom for å være trygge. Det er også skremmende for barn å se foreldre bli utsatt for slik atferd (Benderix & Sivberg, 2007). Erfaringene til Vatne (2014) fra hennes arbeid på Frambu, tilsier at det ikke er lettere om utøveren har en diagnose, men påpeker at det er mangelfull forskning på dette. Om barnet har en omsorgsrolle ovenfor søsken kan dette også innebære håndtering av den utfordrende atferden (Brodahl, 2016; Orsmond & Fulfor, 2018). De utsatte barna som ikke får hjelp, må ofte finne sine egne måter å håndtere situasjonen på (Brodahl, 2016; Orsmond & Fulfor, 2018; Moyson & Roeyers, 2011).

Søskenforholdet

Utfordrende atferd ser ut til å ha en direkte negativ innvirkning på søskenforholdet (Orsmond & Fulfor, 2018). Et slikt søskenforhold kan være preget av konflikter og vold (Benderix & Sivberg, 2007). Barn som vokser opp med søsken med autisme ser ut til i større grad å bli depressive om deres søsken i tillegg har utviklingshemming og utfordrende atferd, enn om søsken kun har autisme (Orsmond & Fulfor, 2018). Det kan være en ekstra belastning for barnet, om søsken med utfordrende atferd, ikke har noen synlige tegn på at de er «annerledes» (Frambu, u.å.; Moyson & Roeyers, 2011). Vatne (2014) hevder at det ikke er noen grunn til å tro at det er mindre skadelig for barn å bli utsatt for vold av søsken med diagnoser enn av søsken uten diagnoser.

Det har vært økende fokus på barn som vokser opp med søsken med funksjonsnedsettelser de siste årene. Dette kan blant annet sees ved at søsken som tidligere nevnt fikk status som pårørende i 2018 (Regjeringen, 2017). Barn har behov for veiledning av fagfolk som kan hjelpe dem til å akseptere og håndtere sine søskens funksjonshemminger. Det kan være mange ting de lurer på som de ikke ønsker å snakke med foreldrene sine om. Fagpersoner med kunnskap om søskenets diagnoser vil også kunne hjelpe barna til å forstå sine søskens handlinger, hvordan de kan bidra til forebygging og håndtering av atferden, uten at de tar ansvar for den (Benderix & Sivberg, 2007; Bergem, 2016; Brodahl, 2016; Tøssebro m.fl., 2012; Vatne, 2014). Veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» (Helsedirektoratet, 2021) påpeker kommunenes ansvar for å veilede foreldre og følge opp barn som pårørende. Spesielt blir det nevnt at foreldre kan ha nytte av veiledning og opplæring i temaer om søsken som pårørende; konflikter, utfordrende atferd og skjerming av søsken mot utfordrende atferd. Det blir også nevnt at søsken kan ha behov for oppfølging direkte av helsepersonell og annen lærings- eller mestringsstøtte individuelt eller i grupper (Helsedirektoratet, 2021).

Konsekvenser av søskenvold

Barn som opplever vold i nære relasjoner kan i større grad enn andre å få psykiske problemer som angst og depresjon, oppleve utfordringer med utdanning og relasjoner, bli mobbere eller mobbet (Johansen & Sundet 2018). Vold utøvd i nære relasjoner er mer skadelig for den utsatte enn annen vold, spesielt når den foregår i hjemmet som skal være den trygge arenaen (Del Busso m.fl., 2018; Justis- og beredskapsdepartementet, 2013). Å bli utsatt for vold kan oppleves som et traume og gi posttraumatisk stress (PTS). Gjentatte voldsopplevelser kan medføre at kroppen går i en konstant beredskap, der den utsatte hele tiden er klar til å forsvare seg (Isdal, 2018).

Når en person gjennom sine handlinger skader, skremmer, krenker eller får den andre til å gjøre handlinger den ellers ikke ville gjort, er dette å ansees som vold. Vold som utøves av et annet barn, er ikke mindre alvorlig for det utsatte barnet (Isdal, 2018).

Barn som opplever søskenvold blir oftere ensomme, har dårligere relasjoner til jevnaldrende og får flere psykiske utfordringer som voksen (Amlund, 2015; Perkins m.fl., 2017). Når foreldrene med omsorgsansvar ikke griper inn, kan dette være omsorgssvikt og barna kan oppleve dette som enda en krenkelse (Johansen & Sundet, 2018; Perkins m.fl., 2017). Det er av avgjørende betydning for barn som blir utsatt for vold at samfunnet tar det barna blir utsatt for på alvor (Gamst, 2017) og ikke ser på søskenvold som et familieanliggende (Perkins m.fl., 2017).

Utfordrende atferd versus søskenvold

Det er ifølge Barnekonvensjonen og Barneloven først og fremst foreldrenes ansvar å sikre barna sine gode oppvekstvilkår og beskytte dem mot all form for vold. Når foreldrene ikke gir barna sine den omsorgen de har krav på, beskriver Barnevernloven og Barne- og familiedepartementet det offentliges ansvar for å ivareta barn. Gjennom Helsepersonelloven påpekes helsepersonells spesifikke ansvar for mindreårige søsken. Dette mener jeg viser at det offentlige har et klart ansvar for barn som blir utsatt for utfordrende atferd eller søskenvold.

Tøssebro m.fl. og Vatne hevder at oppvekstvilkårene for barn som vokser opp med søsken med funksjonsnedsettelser i stor grad er lik andre barns oppvekstvilkår, men at dette endrer seg når søskenet utviser utfordrende atferd. Når vi ser på hvilke påvirkninger Benderix og Sivberg, Frambu, Moyson og Roeyers, Orsmond og Fulford, og Vatne hevder dette har for de utsatte barna, kan dette sammenlignes med påvirkningene Amlund, Del Busso m.fl., Johansen og Sundet, Justis- og beredskapsdepartementet, Isdal og Perkins hevder vold i nære relasjoner har på barns oppvekst, også når utøveren er et annet barn. Jeg vil derfor hevde at barn som blir utsatt for sine søskens utfordrende atferd og barn som blir utsatt for søskenvold av barn uten diagnoser, har de samme utfordringene med utrygge oppvekstvilkår.

Brodahl skrev som 11-åring i dagboken sin hvordan hennes søster lugget henne og ikke slapp taket. Brodahl er ikke alene om å ha blitt utsatt for utfordrende atferd; at dette ikke er uvanlig bekreftes av blant andre Benderix og Sivberg, Moyson og Roeyers, Orsmond og Fulford, Parken, Tøssebro m.fl., og Vatne. Når Helsedirektoratet også beskriver kommunenes ansvar for å veilede foreldrene til å beskytte barn mot sine søskens utfordrende atferd, viser dette at det offentlige er klar over at barn blir utsatt for utfordrende atferd av sine søsken. Når det offentlige fortsetter å benytte formuleringen «utfordrende atferd» og ikke «søskenvold», mener jeg de undergraver alvoret i det disse barna blir utsatt for.

Isdal beskriver vold som handlinger som blant annet skader og / eller skremmer andre, mens Emersson hevder at handlinger som kan sette andre personer sikkerhet i fare, er utfordrende atferd. Bjønnum og Myklebustad, og Helsedirektoratet skriver at utfordrende atferd som rammer andre personer er vold, og Vatne ikke gjør unntak for søsken med diagnoser. Av dette vil jeg hevde at utfordrende atferd som rammer barn, må anerkjennes som søskenvold.

Hvordan barn som vokser opp med søsken som utviser utfordrende atferd kan ha nytte av oppfølging av flere enn foreldrene, beskrives av Benderix og Sivberg, Bergem, Brodahl, Helsedirektoratet, Tøssebro m.fl., og Vatne. Gamst, Johansen og Sundet, og Perkins påpeker hvor viktig det er at det offentlige griper inn og tar ansvar for oppfølging av barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Jeg vil hevde at det offentlige har det samme ansvar for oppfølging av alle barn der foreldrene alene ikke makter å gi sine barn trygge oppvekstvilkår – uansett grunn.

Oppsummering

Det offentlige må anerkjenne at barn som blir utsatt for sine søskens utfordrende atferd, blir utsatt for søskenvold. De har behov for foreldrenes omsorg og beskyttelse på lik linje med barn som blir utsatt for søskenvold av barn uten funksjonsnedsettelser. Når foreldrene ikke makter sine omsorgsoppgaver, er det det offentliges ansvar å gripe inn for å sikre en trygg oppvekst for alle barn. Når det offentlige ikke anerkjenner og tar søskenvolden på alvor, blir ikke barnas behov for trygge oppvekstvilkår ivaretatt. Det er behov for mer kunnskap for å forhindre at denne volden forekommer mot barn. Helsepersonell som ikke ivaretar barna og stopper volden, bryter med flere av lovene de er pliktige til å følge, men viktigst av alt: de svikter de voldsutsatte barna. Vi må tørre å tro på volden for å kunne se den, og vi må ville se volden for å kunne handle.