Marianne Stallvik, Seniorrådgiver Bufetat og Førsteamanuensis Regionalt kunnskapssenter Barn og Unge ved NTNU

Harald Kanestrøm, Psykologspesialist og Ph.d. kandidat ved Bufetat, Nasjonal Enhet for Behandlingstiltak og RKBU v/ NTNU

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som representanter fra to nasjonale fagmiljøer ønsker vi å belyse det vi ser av behandling av ungdommer med rusproblematikk i barnevernet gjennom nasjonale tall innsamlet over år. Våre siste analyser viser en tydelig og positiv endring etter endt behandlingsopphold hos målgruppen ungdom med alvorlig rusproblematikk. På alle sentrale områder hvor man ønsker å redusere ungdommenes negative utvikling, ser man en klar bedring etter institusjonsoppholdet.

Kvalitetsmessig institusjonsbehandling har effekt og redder liv, det må vi aldri slutte å tro på selv om medieoppslagene fra institusjonshverdagen til ungdommer også viser en annen side. Rusmidlene er lettere å få tak i, de er sterkere enn noen gang og utfallene av bruken får enorme konsekvenser for den enkelte og deres familier. Dødsfall som aldri burde skjedd, skjer. Som Mille og Mina; tvillingene i Spydebergsaken og Mathilde fra Ungdomsutvalget til barnevernets nye NOU.

Disse sakene beskriver en virkelighet der ute som er brutal og hvor endringer skjer raskt. Tilbake sitter fortvilte foreldre og trenger svar. På hvorfor det har gått så galt og hvem som er skyld i at deres barn ikke lenger er her. Smerten deres er uutholdelig, og det er viktig at deres historier blir hørt. En fattig trøst er at man nå henter erfaring fra disse sakene som igjen brukes til å forbedre tjenestetilbudet og samarbeidet med andre sektorer slik at ungdommene får helsehjelpen de trenger. I alt dette blir barnevernsinstitusjon fremstilt som farlig for sårbare ungdommer, en arena hvor de kan møte rus. Dessverre er dette en del av virkeligheten der ute. Ikke bare på institusjoner, men alle steder der ungdom samles.

Sårbare ungdommer og varierende kompetanse

Ungdommer er i en utviklingsfase der de søker tilhørighet med andre jevnaldrende. Viktigheten av dette og behovet for fellesskap er stort. I søken etter identitet og fellesskap møter de også rus. Det å være ungdom er i seg selv en risiko for å komme i kontakt med rus. Og der de møtes vil de ha sterk påvirkning på hverandres holdninger til rusmidler og til bruk av disse. Da utgjør sårbarheten til de ungdommene som har behov for våre tjenester en enda større fare i møte med rus. Det betyr at vi har behov for kompetente, trygge voksne som til enhver tid er til stede for å hjelpe de med å ta bedre valg og fylle tiden deres med andre gode erfaringer. Hvis vi skal kunne forebygge må vi være tett på til enhver tid og sørge for trygge arenaer hvor de kan øve seg og oppnå mestring. Det krever langvarig innsats over tid, ikke bare hos ungdommen selv, men også i alle systemene rundt som skole, familie og nettverk, vennemiljø og fritidsarenaer. Barnevernsinstitusjonene har som regel denne kompetansen.

Høy turnover, høyt press på tjenesteapparatet og manglende tjenester, påvirker muligheter til blant annet forsvarlig opplæring og oppfølging. Ikke alle er godt nok trent i å se rusbruk blant unge, eller har god nok kompetanse på hva de skal gjøre når de først ser det. Den kompetansen jobber vi med å øke systematisk gjennom nye kompetanseprogrammer og veiledning fra ressursmiljøer. Noen institusjoner, som for eksempel omsorgsinstitusjoner eller akuttinstitusjoner har heller ikke rus som hovedområde, selv om de kan inneha kompetansen. Andre institusjoner har spesialisert kompetanse og bred erfaring i møte med ungdommene som er nødvendig for endring. De er spesialiserte i å håndtere ungdommene med sammensatte behov, og med størst risiko for videre negativ utvikling. I norske barnevernsinstitusjoner foregår det både god og forsvarlig behandling for ungdom med mindre eller større utfordringer med rus.

Kvalitetsmessig institusjonsbehandling er en god investering

Våre siste forskningsresultater fra blant annet barnevernsinstitusjoner som behandler ungdom med alvorlig rusproblematikk, viser at ungdommene har god utvikling og redusert risiko innenfor alle sentrale områder når de flytter ut av institusjonen. Dette innebærer bedring på områdene skole, familie, venner, fritid, utagering, holdninger og ikke minst rus. Totalt sett har de redusert risiko for videre rus- og kriminalitetsbelastet livsførsel inn i voksenlivet ved utflytting. Dette er en meget god investering med tanke på de økonomiske og sosiale kostnader et liv i rus og kriminalitet har for den enkelte og samfunnet rundt.

Hvis behandlingen følges opp med tilrettelagte oppfølgingstilbud i kommunene, så vil vi få en videreføring av de positive endringene igangsatt på institusjon. Det krever tverretatlig og målrettet innsats når de flytter hjem, spesielt for de med høyest risiko for tilbakefall ved avslutning. Funnene våre viser oss at man kan lykkes med god og forsvarlig institusjonsbehandling. Den må blant annet bestå av tilstrekkelige rammer og vilkår hvor man systematisk benytter seg av fagmodeller med tydelige faglige prinsipper rammet inn av gode omsorgsfulle voksne.

I tillegg kreves det kontinuerlig veiledning og kvalitetssikring og et tydelig samarbeid med helsetjenestene, så de får levert sine tjenester parallelt. Da ser man at man når inn til ungdommene; gjennom målrettet innsats under tydelige rammer hvor man til enhver tid balanserer kontroll og frihet.

Den holistiske multisystemiske tilnærmingen man har i barnevernsinstitusjoner med rusbehandling er en styrke. Kompetansen og erfaringene man innehar på barnevernsfeltet er viktig å bevare og videreutvikle for å også i fremtiden tilby god og forsvarlig omsorg til disse ungdommene. Kvalitetsmessig institusjonsbehandling av rusproblematikk blant ungdom i barnevernet redder faktisk liv.