Når mistanken aldri henlegges

Det bør få barnevernet og familievernet til å stille et spørsmål som har fått for lite oppmerksomhet:

Hva skjer med barnet når kontakten med en forelder brytes?

I 2006 ga det daværende Barne- og likestillingsdepartementet ut Veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær. Veilederen ligger fortsatt tilgjengelig hos regjeringen. Der står det: «Selv om en anmeldelse mot samværsforelderen for overgrep er henlagt, eller at samværsforelderen frifinnes for overgrep i en straffesak, kan det derfor bli vurdert som best for barnet å ikke ha samvær.»

En henleggelse betyr ikke at et barn ikke kan ha vært utsatt for vold. Strafferettens beviskrav er høyt. Men henleggelse betyr heller ikke at volden har funnet sted. Det er en straffeprosessuell konklusjon, ikke en konklusjon om at barnet har løyet, og heller ikke en konklusjon om at anklagen er sann.

Derfor må det skilles mellom politiets vurdering av om en straffesak kan føre til tiltale, og barnevernets og familievernets ansvar for å forstå barnets situasjon og relasjoner.

Det er her den faglige utfordringen oppstår.

Vi vet for lite

Vi mangler særlig kunnskap om hvor ofte voldspåstander, foreldrekonflikt, påvirkning og relasjonstap inngår i de samme sakene.

Det er et kunnskapshull myndighetene bør ta ansvar for å fylle.

Vi trenger å vite hva som skjer med barn etter at en voldspåstand er fremsatt. Hvor ofte blir kontakten med den anklagede forelderen redusert? Hvor lenge varer det? Hva skjer med relasjonen over tid? Og hvilke vurderinger gjør barnevern og familievern når barnet samtidig avviser forelderen?

Dette er ikke det samme som å hevde at voldspåstander er falske. Det handler om å undersøke hele bildet når årsaken til relasjonsbruddet ikke er avklart.

Kontaktbrudd er heller ikke risikofritt

I møte med mistanke om vold er det riktig å vurdere risikoen ved kontakt. Men risikoen ved kontaktbrudd må også inngå i vurderingen.

En norsk studie av ungdom etter skilsmisse fant en markant økning i helseplager blant dem som mistet kontakten med en forelder, mens økningen var langt mindre blant dem som beholdt kontakten.

Folkehelseinstituttets systematiske oversikt viser samtidig at bosteds- og samværsordninger henger sammen med barns trivsel, psykiske helse og relasjon til foreldrene, samtidig som foreldrekonflikt og kvaliteten på relasjonene har stor betydning.

Det betyr ikke at kontakt med begge foreldre alltid er riktig. Barn som utsettes for vold, skal beskyttes.

Men kontaktbrudd kan heller ikke behandles som et risikofritt tiltak.

Et barn kan ta skade av kontakt med en farlig forelder. Det kan også ta skade av å miste en forelder som ikke var farlig.

Begge risikoene må vurderes.

Hva gjør vi når vi ikke vet?

Barnevernet skal ikke etterforske straffesaker. Politiet har ansvaret for det. Men barnevernet og familievernet møter barnet etterpå og har et annet ansvar: å forstå barnets situasjon og bidra til at barnet får nødvendig hjelp.

Da må spørsmålet være større enn om barnet vil eller ikke vil ha kontakt.

Når et barn ikke vil ha kontakt med en forelder, skal barnet lyttes til. Men barnets motstand mot samvær er ikke i seg selv en forklaring på hvorfor motstanden har oppstått.

FHI har kartlagt forskningen om barn som avviser en forelder etter samlivsbrudd. Kartleggingen viser at det finnes flere mulige årsaker til samværsvegring, og at familievernet har behov for mer kunnskap om hvordan slike saker skal forstås og håndteres.

Vi må derfor undersøke hvorfor relasjonen har blitt slik den har blitt. Når oppsto avstanden? Hva skjedde i relasjonen før den oppsto? Hvordan har foreldrekonflikten utviklet seg? Hvilke erfaringer har barnet selv gjort, og hvilke forhold rundt barnet kan ha påvirket hvordan barnet forstår relasjonen?

Et barns utsagn kan være genuint uten å være uavhengig.

Det betyr ikke at barnet skal mistenkeliggjøres. Det betyr at barnets stemme må forstås i sin sammenheng.

Når vold er dokumentert, skal barnet beskyttes. Når en anmeldelse er henlagt, skal barnet fortsatt tas på alvor. Men en henlagt anmeldelse kan heller ikke alene gi svaret på hvorfor barnet avviser en forelder.

Der det er trygt og forsvarlig, må hjelpeapparatet også kunne bidra til å reparere relasjoner, gjennom foreldrestøtte, arbeid med foreldrekonflikt og hjelp til barnet.

Målet er ikke mest mulig samvær. Målet er at barnet ikke skal miste en forelder uten at det er nødvendig.

På tide å oppdatere kunnskapsgrunnlaget

Q-1121B ble utgitt i 2006. Tjue år senere har vi mer kunnskap om barns utvikling, foreldrekonflikt og konsekvensene av tap av foreldrekontakt. FHI etterlyser samtidig mer kunnskap om barn som avviser en forelder.

Da bør vi også stille spørsmål ved om en tjue år gammel veileder fortsatt gir et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.

Vi trenger forskning som følger disse sakene over tid. Vi trenger å vite hvor ofte voldspåstander, foreldrekonflikt, påvirkning og relasjonstap opptrer samtidig, og hvordan det går med barna når kontakten brytes.

For hvis vi virkelig mener alvor med barnets beste, må vi vurdere begge sider av risikoen:

Risikoen ved kontakt – og risikoen ved kontaktbrudd.

Det er nettopp derfor barnet trenger et hjelpeapparat som ikke bare lytter til konklusjonen, men undersøker hvordan den ble til.