Når KI overtar referatet – trenger vi fortsatt kollegaen?

Som barn av 80-tallet, med ungdomstiden på 90-tallet, har jeg vært vitne til en enorm teknologisk utvikling. Fra datamaskiner som så vidt fant veien inn i norske hjem, til en hverdag der vi har all verdens informasjon i lomma. Jeg tror dette gjør at jeg og min generasjon muligens er noe mindre skeptisk til ny teknologi, og teknologiske arbeidsverktøy. De siste årene har utviklingen skutt ytterligere fart. Kunstig intelligens (KI), som lenge hørte science fiction til, er nå en del av arbeidshverdagen i norske kommuner.

Jeg er positiv til verktøy som gjør arbeidsdagen enklere for pressede saksbehandlere. Jeg har også vært en forkjemper for å kunne benytte muligheten vi har med ny teknologi. Når administrative oppgaver tar mindre tid, kan både ansatte og innbyggere tjene på det. Men som barnevernspedagog og hovedtillitsvalgt i FO mener jeg vi også må stille et avgjørende spørsmål: Hvem skal få gevinsten når KI gjør oss mer effektive?

Når KI skriver referatet

I barnevernstjenesten i Moss kommune deltar vi i en pilot der KI brukes som hjelpemiddel til å skrive referater fra møter og samtaler. Det er lett å se nytten. En samtale med et barn eller en forelder handler om langt mer enn å notere det som blir sagt. Vi skal lytte, observere, stille spørsmål og bygge tillit. Når teknologien hjelper oss med dokumentasjonen, kan vi konsentrere oss bedre om menneskene foran oss.

Samtidig må referatene kontrolleres. KI kan misforstå utsagn, utelate nyanser eller formulere noe annerledes enn det ble sagt. Språk og dialekter kan også skape utfordringer. I barnevernet kan slike feil få betydning for vurderinger som berører barns og familiers liv. Det faglige ansvaret ligger fortsatt hos oss.

Men det er en annen side ved referatføringen som bekymrer meg mer: Når KI skriver referatet, trenger vi da fortsatt to ansatte i samtalen?

En kollega er mer enn en referent

Hvis vi bare ser på hvem som holder pennen, kan svaret virke enkelt. Men en kollega er langt mer enn en referent. To ansatte kan legge merke til ulike signaler, stille forskjellige spørsmål og drøfte hvordan samtalen ble forstått. Det kan styrke kvaliteten på vurderingene og ivareta familiens rettssikkerhet.

En kollega kan også være avgjørende for tryggheten. Barnevernet møter mennesker i krevende livssituasjoner. Samtaler kan dreie seg om vold, rus, omsorgssvikt eller spørsmål om hvor et barn skal bo. De fleste møter foregår uten trusler, men situasjoner kan endre seg raskt. En KI-løsning kan skrive ned ordene. Den kan ikke gripe inn dersom en samtale blir truende.

Arbeidstilsynet påpeker at ny teknologi og rasjonalisering kan føre til mer alenearbeid, og at dette i enkelte situasjoner øker risikoen. Arbeidsmiljøloven § 4–1 krever særskilt vurdering av risiko ved alenearbeid. Fra 2026 er bemanning og alenearbeid også uttrykkelig nevnt i reglene om risikovurdering av vold og trusler i forskrift om utførelse av arbeid, kapittel 3A.

Det betyr ikke at alle samtaler krever to ansatte. Men dersom KI blir et argument for at én ansatt kan gjøre jobben alene, må arbeidsgiver vurdere hva vi samtidig mister av faglig støtte og sikkerhet.

Effektivisering betyr ikke nødvendigvis færre ansatte

Dette leder til det større spørsmålet: Hvordan skal kommunene bruke tiden KI frigjør?

KS beskriver i rapporten Barrierer og muligheter i kommunal sektors arbeid med kunstig intelligens (2024) hvordan teknologien kan gi mer effektiv ressursbruk og bedre tjenester. Det er viktig i kommuner med stramme budsjetter. Men effektivisering er ikke det samme som at vi har ansatte til overs.

Hvis KI sparer en barnevernstjeneste for arbeidstid tilsvarende ett årsverk, betyr ikke det automatisk at bemanningen kan reduseres med én stilling. Kanskje har ansatte lenge manglet tid til grundige undersøkelser, faglig refleksjon eller oppfølging av familier. Da kan den frigjorte tiden brukes til å gjøre arbeidet bedre, ikke bare billigere.

Barnevernsloven § 2–2 krever at undersøkelser skal være grundige nok til å avklare barnets behov, men også skånsomme og forholdsmessige. Det tar tid å skape tillit hos et barn som strever med å fortelle. En raskere saksbehandling er ikke nødvendigvis en bedre saksbehandling.

Også arbeidsmiljøforskningen gir grunn til ettertanke. STAMI peker i sin strategi for 2026–2035 på behovet for kunnskap om hvordan ny teknologi påvirker arbeidsmiljø og helse. Hvis tiden vi sparer på referater bare fylles med flere saker, er det ikke sikkert arbeidsbelastningen blir mindre.

Hvem skal få gevinsten?

Derfor må tillitsvalgte og verneombud involveres tidlig når KI innføres. Vi må få bidra i å diskutere hvilke oppgaver teknologien skal overta, hvordan risiko skal vurderes, og hvordan gevinsten skal fordeles. Det er ikke teknologimotstand. Det er ansvarlig utvikling av tjenestene.

Jeg ønsker KI som gir barnevernsansatte mer tid til barn og familier, og som gjør arbeidsdagen tryggere og mer bærekraftig. Kommunene må gjerne spare penger der det er forsvarlig. Men de må ikke forveksle et raskere referat med et mindre behov for fagfolk.

For når KI overtar referatet, må vi ikke glemme hvorfor det noen ganger er nødvendig å være to i rommet.