Debatt
Menneskemøter former oss som fagfolk
Vi trenger utdanninger som gir oss et solid faglig grunnlag, samtidig som de anerkjenner at det å være usikker er en naturlig del av læringsprosessen.
Jeg leste nylig saken i Fontene om vernepleierstudenter som får prøve seg på scenen gjennom Teater NonStop i Namsos. Det som gjorde inntrykk på meg, var hvordan studentene fikk utfordre egne grenser, gå ut av komfortsonen og oppdage nye sider ved både seg selv og menneskene de møtte.
Dette fikk meg til å reflektere over noe som er viktig for alle oss som utdanner oss innen helse- og sosialfagene.
Enten vi blir barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere eller velferdsvitere, skal vi arbeide med mennesker i ulike livssituasjoner, med forskjellige erfaringer, utfordringer, drømmer og ressurser. I dette arbeidet må vi erkjenne at vi ikke alltid har svarene. Det er heller ikke forventet at vi skal ha det.
Vi går inn i utdanningene med et ønske om å hjelpe, støtte og utgjøre en forskjell. Samtidig må vi være bevisste på at menneskene vi møter, ikke bare er mottakere av vår hjelp. De har egne erfaringer, perspektiver og kunnskap som vi kan lære av. Det forutsetter at vi lytter, er åpne og møter dem med respekt.
Utviklingen av oss som framtidige fagpersoner skjer ikke bare gjennom pensum og forelesninger. Den skjer også gjennom praktiske erfaringer, særlig i møte med mennesker og situasjoner som utfordrer vår faglige og personlige forståelse.
Det er ofte i praksis vi får erfare hva det innebærer å stå i en profesjonsrolle. Vi møter mennesker med ulike behov og står overfor situasjoner vi kanskje ikke har forutsett eller føler oss forberedt på. Slike erfaringer kan være både givende og krevende.
Nettopp derfor er det avgjørende at det finnes rom for å være student. Det må være rom for å stille spørsmål, kjenne på usikkerhet, gjøre feil, reflektere og få god veiledning. Vi er under utdanning, og det er gjennom slike erfaringer vi gradvis utvikler den faglige tryggheten vi trenger.
Som nestleder i FO-studentene mener jeg det er viktig å løfte diskusjonen om hvordan vi utdanner framtidens profesjonsutøvere. Vi trenger utdanninger som gir oss et solid faglig grunnlag, samtidig som de anerkjenner at det å være usikker er en naturlig del av læringsprosessen. Vi trenger praksisarenaer som utfordrer egne holdninger og perspektiver, og som tydeliggjør betydningen av relasjoner, tillit og likeverd.
Til syvende og sist handler arbeidet vårt om mer enn hvilken profesjon vi tilhører, eller hvor mye teori vi kan. Det handler om hvordan vi møter andre mennesker, og om vi evner å se hele mennesket, ikke bare utfordringene vedkommende står i.
Vi kommer ikke til å kunne alt. Vi vil oppleve usikkerhet, gjøre feil og møte situasjoner der det ikke finnes noen fasit. Det må det være rom for.
For gode fagpersoner blir vi ikke på egen hånd. Vi utvikler oss gjennom kunnskapen vi tilegner oss, erfaringene vi gjør oss og menneskene vi møter.