Ingen god helse uten sosialfaget 

Helsereformutvalget har nettopp presentert sine forslag til hvordan vi i fremtiden skal få «én helsetjeneste». Det betyr at det offentlige ordskiftet i enda større grad vil preges av diskusjon om sykehus, kommuner, finansiering og hvem som skal gjøre hva. 

Jeg er opptatt av å minne om at reformen må ha det grunnleggende på plass, og det er hva vi mener med helse. 

God helse skapes ikke først når vi som innbyggere møter helsevesenet. Helsa blir bedre av trygge oppvekstvilkår, en trygg bolig, økonomisk trygghet, arbeid og aktivitet, gode relasjoner og muligheten til å delta i samfunnet. 

Derfor er vi i FO tydelige på at vi er helt avhengige av sosialfaglig kompetanse når framtidas helse- og sosialtjenester skal bygges. 

Helsepersonellplan 2040 slår fast at vi trenger hele det tverrfaglige laget for å løse framtidas utfordringer. Med knappere tilgang på arbeidskraft må vi bruke kompetansen bedre, dele oppgaver klokere og bygge tjenester rundt det mennesker faktisk trenger. Personellmangelen løses ikke ved at alle gjør alt, men ved at riktig fagperson gjør riktig oppgave. 

Sosialarbeidere er ikke et tillegg til helseoppdraget. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere ser sammenhengen mellom helse og sosiale forhold. Uten den kompetansen risikerer vi at mennesker blir kasteballer mellom sykehus og kommune. Det sosialfaglige perspektivet utvider derfor ikke tjenestenes oppdrag, det gjør oss bedre i stand til å oppfylle kjerneoppdraget. 

Når Helsereformutvalgets forslag nå skal diskuteres, bør det være en målestokk at politikerne ser hele mennesket og ikke bare pasienten. 

Utvalget har også hatt i oppdrag å styrke forebyggingen og redusere sosial ulikhet. Skal vi lykkes med dette og skape mer sammenhengende tjenester, må sosialfaglig kompetanse være en sjølsagt del av helsereformen.