Hvordan kunne kriminelle få tilgang til de barna vi har lovet å beskytte?

Avsløringene fra A-krimsenteret i Tønsberg har rystet mange av oss. Rapporten avdekket koblinger mellom kriminelle miljøer og private aktører i barnevernet. Personer med kriminell historikk eller tilknytning til kriminelle nettverk har hatt roller som eiere, ledere eller ansatte i virksomheter som har hatt ansvaret for noen av de mest sårbare barna i samfunnet vårt.

Det er nesten vanskelig å ta inn over seg.

Vi som samfunn har sagt at disse barna skal få vår beskyttelse. Når barn av ulike grunner ikke kan bo hjemme, tar det offentlige over omsorgen. Da skal de møtes av trygge voksne, stabile rammer og gode fagmiljøer. I stedet har vi sett eksempler på at mennesker med tilknytning til kriminalitet har fått adgang til institusjoner der barn skal være trygge. Det er totalt uakseptabelt. Problemet handler ikke bare om enkeltpersoner. Det handler også om hvordan systemet er organisert.

I dag er det rundt 1.000 barn som bor på barnevernsinstitusjon i Norge. Tallet har vært relativt stabilt over flere år. Samtidig har kostnadene til institusjonsplasser økt kraftig. En stor del av veksten er knyttet til enkeltkjøp av plasser.

Når grunnkapasiteten er for lav og behovene må løses gjennom enkeltkjøp med korte frister og store pengesummer i omløp, skaper vi et marked som tiltrekker seg aktører som er mer opptatt av profitt enn av barna. For disse barna skal ikke være en forretningsidé. En barndom er ikke til salgs!

Vi må tørre å stille spørsmål. Hvordan kunne vi havne i en situasjon der kriminelle miljøer har sett muligheter i barnevernet? Hvordan kunne mennesker med alvorlige lovbrudd på samvittigheten få tilgang til de barna vi har lovet å beskytte?

Svaret er at kontrollen har vært for svak, innkjøpssystemet har vært for kortsiktig, og tilsynet har vært for fragmentert. Det må vi rydde opp i.

En av tingene vi kan gjøre nå, er å bygge opp en sterk grunnkapasitet i institusjonsbarnevernet.

Når vi vet at behovet ligger på rundt 1.000 plasser, bør vi planlegge for det. Vi trenger langsiktige rammeavtaler med garanti som sikrer at seriøse aktører kan bygge stabile fagmiljøer og opprettholde kompetanse over tid.

I dag blir for mange plasser kjøpt gjennom akutte enkeltkjøp. Konsekvensen er ustabil drift, høyt press og større risiko for at useriøse aktører slipper inn.

Med langsiktige rammeavtaler får vi det motsatte:

• Mer forutsigbarhet for barna.

• Mer stabilitet for de ansatte.

• Sterkere fagmiljøer.

• Bedre kontroll med hvem som leverer tjenestene.

• Mindre behov for dyre enkeltkjøp.

For barna betyr det mer enn vi kanskje tror, det er flere kjente ansikter og færre brudd i relasjoner.

For et barn som allerede har opplevd stor uforutsigbarhet i livet, kan nettopp stabilitet være forskjellen mellom å lykkes og å falle utenfor.

Vi trenger et sterkt offentlig barnevern. Men vi trenger også de ideelle aktørene.

Mange ideelle organisasjoner har bygget opp kompetanse gjennom flere tiår. De er lokalt forankret, har sterke fagmiljøer og bruker overskuddet på formålet framfor profitt.

Aktører som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Blå Kors og Crux er eksempler på organisasjoner som har vist et langsiktig engasjement for sårbare barn og unge.

Regjeringen må følge opp Stortingets mål om at ideelle aktører skal stå for 40 prosent av institusjonsplassene. Samtidig må vi bruke handlingsrommet i regelverket til å reservere kontrakter for ideelle der det er mulig og hensiktsmessig.

Når kvalitet er viktigere enn pris, må anbudene også utformes deretter.

Avsløringene viser også at dagens tilsynsordning ikke fungerer godt nok.

Flere offentlige instanser fører kontroll på ulike områder, men ingen har et helhetlig ansvar for å se hele bildet. Resultatet kan bli at viktige varsellamper ikke fanges opp.

Derfor bør regjeringen gjennomgå hele tilsynsstrukturen i barnevernet. Vi trenger et mer helhetlig system som oppdager problemer tidligere og sikrer bedre kontroll med institusjonene. Vi må også vurdere strengere vandelskontroller og muligheten for forsterket politiattest for ansatte som skal jobbe med barn i institusjon.

Foreldre skal kunne være trygge på at de menneskene som tar vare på barna deres, er skikket til oppgaven.

Til syvende og sist handler ikke denne debatten om anbudsformer, avtalestrukturer eller organisasjonsmodeller. Den handler om barn. Barn som allerede har opplevd mer utrygghet enn de fleste av oss kan forestille oss. Barn som trenger voksne som blir værende. Barn som trenger stabile relasjoner. Barn som trenger fagfolk de kan stole på.

Når vi vet at mennesker med kriminell bakgrunn har fått adgang til institusjoner, må reaksjonen være tydelig. Vi kan ikke slå oss til ro med at systemet fungerer godt nok.

Nå må vi rydde opp. Og vi som politiker må ikke ha berøringsangst, for en barndom er ikke til salgs!