Debatt

Hvordan etablere tillit til barnevernet?

Tillit krever relasjonskompetanse. Nå etableres forsøk for å utvikle et bedre barnevern.

Vern av barn og familier som strever med sine liv, er den mest sammensatte, tverrfaglige, utfordrende, krevende og kompliserte delen av hele vårt velferdssystem, mener innleggsforfatteren.
Publisert

Det foregår mye bra barnevern, men det er også rapporter og dokumentasjon som viser at det er problemer i deler av barnevernet.

Flere har sikkert sett «Fjord», filmen om et norsk-rumensk ektepars møte med barnevernet. Den viser manglende faglig-etisk standard i møte med en krevende flerkulturell familiesituasjon, og viser tydelig manglende personlig tillit.

En rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg har dokumentert at en rekke foretak som leverer tjenester og driver barnevernsinstitusjoner har koblinger til kriminelle nettverk. Det reiser spørsmål om tillit til systemet.

Vi kan si at vi står overfor to typer tillit. Personlig tillit som handler om relasjonskompetanse, mens tillit til systemet gjelder offentlige institusjoner som barnevern, helse, skole, rettsvesen mfl. Vi vet at manglende tillit hindrer problemløsning og er uforutsigbar. Med andre ord tillit er problemløsende og forutsigbar.

Bufdir undersøker jevnlig befolkningens tillit til barnevernet, som viser at den har vært varierende. I 2001 hadde 21 % av befolkningen tillit til barnevernet. I 2017 var tallet økt til 43 %, og fem år senere til ytterligere 56 %. Men i 2023 sank tilliten til 40 %. De siste tallene viser at igjen har over halvparten av befolkningen tillit til barnevernet.

Men spør vi om barnefamiliers erfaringer fra møter med barnevernet får vi et helt annet bilde. I en doktoravhandling fra Universitetet Innlandet om «Sårbare barnefamiliers erfaringer fra møter med norsk barnevern – en narrativ studie» (Westby 2021) er konklusjonen manglende tillit til hjelpeapparatet, aldri fått hjelp, hadde ikke troen på at noen ville dem vel, opplevde å bli observert og overvåket av barnevernet, følte seg stigmatisert, kritisk til barnevernets definisjonsmakt og at barnevernet måtte lære seg å kommunisere. Det siste er grunnleggende ferdigheter som må utvikles under faglig veiledning.

Dette temaet er belyst i en flerårig studie av familiers møte med barnevernet i saker som gjelder omsorgsovertakelse, og dokumenterer hvordan fag og juss har vært anvendt. Familier har vært fulgt i over åtte år og fram til i dag. Det er første gang en slik studie har vært gjort, og kildematerialet er tilgjengelige saksdokumenter, journalnotater og rettsdokumenter.

I boken «Når barnevernssystemet svikter. Kompetansesvikt, systemsvikt og rettssikkerhetsproblemer» (Killén og Nyseter, 2026) er hovedfunnene at undersøkelsesarbeidet etter mottatt bekymringsmelding er for dårlig. Og en av grunnene til det er manglende relasjonskompetanse, som gir grobunn for personlig mistillit. Studien viser at det får konsekvenser for senere behandling i barneverns- og helsenemnda og påfølgende rettsinstanser, som igjen fører til både faktiske og rettslige feilvurderinger. Dermed oppstår det også mistillit til systemet.

Barnevernet som hjelpeinstans står i et evig dilemma. Det har i tillegg som forvaltningsorgan mulighet til å bruke makt mot foreldrenes vilje. Når vi samtidig vet at tillit er en forutsetning for å kunne yte adekvat hjelp, er trusselen og bruk av tvang en stor utfordring for etablering av tillit. Det er krevende å utøve faglig autoritet uten å være autoritær.

Søren Kierkegaard skrev allerede på 1800-tallet at tillit og forståelse er hemmeligheten ved all hjelpekunst. Det er det vi kaller relasjonskompetanse, og som er grunnplanken i alt hjelpearbeid. Kierkegaard skriver:

«Skal vi lykkes med å hjelpe et menneske må vi passe på å finne han der han er, hvor han er, og begynne der. Det er hemmeligheten i all hjelpekunst.»

Han sier videre: «For å kunne hjelpe en annen må jeg forstå mer enn han, men først og fremst å forstå det han forstår. Hvis jeg ikke gjør det, hjelper min kunnskap lite».

Kjernen i dette er at tillit handler om relasjonskompetanse, som krever respekt, positivt engasjement, evne til åpenhet, aksept, innlevelse, forståelse og empati.

Barn knytter seg til sine omsorgspersoner uansett hvordan de blir behandlet. Kunnskap om tilknytning er den viktigste kilden til forståelse av relasjoner. Dette er et flerfaglig forskningsbasert kunnskapsområde som har vært utviklet siden 1980-årene, og som må være grunnleggende i alt barnevernsarbeid. Relasjonskompetanse er også en forutsetning, samtidig som det også er hemmeligheten ved all hjelp for å kunne anvende forskningsbasert kunnskap, noe som også Kierkegaard er inne på. Dessuten er det en forutsetning for medbestemmelse og medvirkning.

Kontrasten til tillit er mistillit, som blir synlig med sosial fragmentering med dårlige relasjoner og kontakt mellom ulike grupper, økte konflikter og polarisering. Vi ser at dette lett kan bli forsterket av media og sosiale plattformer, hvor holdninger og synspunkter beveger seg mot ytterpunktene. I barnevernet, som også opplever mistillit, ser vi eksempler på det. Alle vil være tjent med større åpenhet om barnevernets virksomhet, også det positive.

En rekke utredninger og rapporter har pekt på forhold i barnevernet som er problematiske. Men hva forstår vi med barnevernet? Barnevern handler om mennesker, relasjoner, nettverk, fag, tverrfaglig kompetanse, samarbeid, rettssikkerhet, juss, lover, regler, systemer, forvaltning, økonomi, politikk og holdninger.

Samtidig vet vi at risiko og omsorgssvikt har et veldig komplekst årsaksforhold der både samfunn og kulturelle forhold, psykiske og somatiske problemer og lidelser, ytre stressfaktorer som arbeidsutfordringer og økonomiske problemer, nettverksforhold, rusproblemer, samlivsforhold, samt at individuelle personlighetsfaktorer hos både barn og foreldre spiller inn.

Vi vet at barnevernsbarn er utsatt for større grad av helseproblemer enn andre barn. Traumeutsatte barn er mer sykdomsbelastet enn andre barn. Derfor er barnevern også helsevern, som ligger utenfor barnevernets kompetanse. Barnevern krever en tverrfaglig, helhetlig tilnærming.

Det er allmenn kunnskap at de første leveår er de viktigste i et barns liv. Det er her grunnlaget legges for barnets videre liv, og det krever omsorg, kjærlighet, trygghet og stabilitet, og trygge, gode relasjoner til sine omsorgspersoner. Miljøer og relasjoner har enorm betydning hvordan unges liv utvikler seg. Barndommen er avgjørende for hvem vi blir.

I studien som er referert ovenfor fremgår det at barnevernet er mye mer enn den kommunale barnevernstjenesten. De berørte familiene i studien ble møtt av 10–14 forskjellige hjelpeinstanser i tillegg til nemnd og rettsinstanser. Det var: helsestasjon, barnehage, skole, psykolog, fastlege, spesialisthelsetjenesten, Nav, BUP, PPT, sakkyndige, private tjenesteytere, barnevernsinstitusjon, advokater og politi. Med så mange instanser involvert vil «barnevernssystemet» være en bedre betegnelse.

Dette er et enormt problemkompleks og det er grunnlag for å hevde at vern av barn og familier som strever med sine liv, er den mest sammensatte, tverrfaglige, utfordrende, krevende og kompliserte delen av hele vårt velferdssystem. Dette er en uriaspost fra førstelinjen og opp til barneministeren.

Undersøkelser viser at barnevernsarbeidere opplever krevende rammebetingelser, psykisk belastning, stort arbeidspress, emosjonelt press og mangelfull veiledning. Sykefraværet er på rundt 10 prosent og turnoveren ligger på 20–25 prosent. Mange velger å slutte. En utsatt familie møter stadig nye saksbehandlere. Det blir feil å rette kritikken mot de ansatte, som arbeider i et system som er modent for endringer.

Det er grunnlag for å se nærmere på dagens anvendelse av kunnskap og rettssikkerhet, som må ses i sammenheng med kompetanse – både hos ulike yrkesgrupper som møter utsatte barn og familier, og hos dommere. Flere tar til orde for at dommere som skal behandle barnesaker må ha gjennomgått en obligatorisk tilleggsutdanning i barnefaglige spørsmål, slik særdomsutvalget (NOU 2017:8) i sin tid foreslo.

Stortinget fattet i fjor sommer et historisk vedtak om at det etableres forsøksvirksomhet i barnevernet med etablering av tverrfaglige team som skal foreta en helhetlig, tverrfaglig og bred klinisk undersøkelse og vurdering, som grunnlag for nødvendige tiltak og beslutninger. Det vil gi bedre beslutningsgrunnlag, bedre utnyttelse av faglige ressurser med økt kompetanse og forståelse, styrke tilliten, redusere systemsvikt og styrke rettssikkerheten.

I forslag til statsbudsjett for 2027 fremgår det at sju barnevernstjenester er tatt ut til forsøksvirksomheten. Det er: Stranda og Fjord, Moss, Kongsberg, Lørenskog, Froland, Nome og Midt-Telemark, og Setesdal. Det er all grunn til å ønske Barne- og familiedepartementet og KS lykke til med oppdraget, som de er gitt av Stortinget. FO som sosialpolitisk aktør bør også delta.

Powered by Labrador CMS