Hvor mange statuer må vi reise før hatet stilner?

Dette er en meningsytring. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hvor mange statuer har vi plass til, Norge?

Hvor mange minnesmerker må vi reise

før vi lytter til dem?

Kjære Tamima

hadde du sett byen etter deg,

ville du grått.

Ikke bare for sorgen,

men for vissheten:

dette er ikke siste gang.

Hatet går fortsatt i gatene,

tettere, nærmere.

Over tretti tusen på Youngstorget.

Gule roser, gule klær,

De bar deg,

slik du bar andre.

Tamima, på Kampen i Oslo er det blitt lagt ned roser og tagget et bilde av deg.

Rosene visner, mens håpet består,

en fugl kvitrer:

«Det kommer en statue.»

Men du ønsket aldri en statue, gjorde du vel?

Du ønsket handling.

Et samfunn som reiser seg,

ikke bare for å minnes,

men for å endres.

Så hvor mange statuer må vi reise

før hatet stilner?

Hvor mange snublesteiner

før minnene blir til handling?

Hvor mange ganger skal vi si

«aldri mer»

og faktisk mene det?

Tamima, minnesmarkeringen er over.

Du er blitt gravlagt, Lyset er slukket. Folket har gått hvert til sitt.

Spørsmålet mitt er: Hva gjør vi nå?

For dette arbeidet mot hatet må gjøres

hver dag,

av deg som kollega,

deg som venn,

deg som familie,

deg som medmenneske.

deg som politiker.

deg som lever i et felleskap med oss andre.

Vi må snakke.

Vi må si imot.

Vi må stå opp.

Gjør det for Arve.

For Benjamin.

For Obiora.

For Johanne.

For Tamima.

Og for alle de andre

som mistet livet

fordi huden bar en annen farge,

fordi navnet lød fremmed.

Tamima, det gjør meg vondt å tenke på hvor redd og alene du var, før ditt siste åndedrag.