Hvor mange barn kan vi hjelpe før de trenger en institusjonsplass?

Regjeringen varsler over 700 millioner kroner ekstra til institusjonsbarnevernet i statsbudsjettet for 2027.

200 millioner kroner skal gå til økt grunnkapasitet og er beregnet å gi rundt 24 nye faste institusjonsplasser. 500 millioner skal gå til rammeavtaler og enkeltkjøp.

Barne- og familieminister Lene Vågslid opplyser at behovet de siste årene har ligget på mellom 900 og 1000 institusjonsplasser.

Det første spørsmålet er selvfølgelig om barn som trenger institusjon, får et trygt og faglig godt tilbud.

Men det finnes et spørsmål før dette:

Hvorfor trenger så mange barn institusjonsplass?

Mer penger kan være nødvendig

Vi skal være forsiktige med enkle svar.

Barn og unge som bor på institusjon kan ha store og sammensatte behov. Noen trenger den spesialiserte hjelpen og beskyttelsen en institusjon kan gi.

Dersom staten mangler egnede plasser til disse barna, må kapasiteten være tilstrekkelig.

Men økte bevilgninger bør ikke avslutte diskusjonen. De bør starte en annen.

For dersom behovet for institusjonsplasser øker, må vi også undersøke hva som skjer tidligere i forløpet.

Hvor mange plasseringer kunne vært unngått dersom familien hadde fått riktig hjelp på et tidligere tidspunkt?

Hvor mange barn kunne blitt boende hjemme med tilstrekkelig støtte?

Hvor ofte kommer hjelpen først når problemene har blitt så alvorlige at langt mer inngripende – og kostbare – tiltak er nødvendig?

Og har vi organisert tjenestene slik at ressursene brukes der de gir størst effekt for barnet?

Vi kjenner ikke svarene på alle disse spørsmålene.

Det er nettopp problemet.

Fra reparasjon til forebygging

Norge har økonomiske muskler til å møte kapasitetsproblemer med større bevilgninger.

Men et rikt land bør også ha råd til å spørre om pengene brukes på riktig tidspunkt.

Dersom vi bruker stadig større summer på å håndtere konsekvensene etter at situasjonen har blitt alvorlig, samtidig som familier ikke får tilstrekkelig hjelp tidligere, kan vi ende opp med et system som blir dyrere uten nødvendigvis å bli tilsvarende bedre.

Dette er bakgrunnen for at Barnevernberørtes landsforening har utviklet reformprogrammet «Hjelp før tvang».

Programmet bygger på tre sammenhengende reformer: Anbefalingsmeldingen, kommunale familieteam og Barnevernutredningstjenesten.

Anbefalingsmeldingen skal være en ny inngang til tidligere hjelp.

Familieteamene skal styrke kommunenes tilgjengelige og frivillige støtte til familiene.

Barnevernutredningstjenesten skal skille hjelp tydeligere fra undersøkelse og myndighetsutøvelse og samle sistnevnte oppgaver i sterkere fagmiljøer.

I tillegg foreslår BvB et uavhengig nasjonalt Barnevernutredningsutvalg og en gjenopptakelseskommisjon for barnevernssaker.

Vi hevder ikke at gjennomføring av disse forslagene automatisk vil redusere behovet for institusjonsplasser med et bestemt antall.

Det ville vi ikke hatt faglig grunnlag for å si.

Det vi mener, er at modellene bør prøves ut og resultatene måles.

La oss undersøke hva som faktisk virker

Det interessante spørsmålet er derfor ikke om regjeringen burde bruke 700 millioner kroner mer eller mindre.

Barn som trenger institusjon, skal ha et forsvarlig tilbud.

Spørsmålet er om vi samtidig bruker tilstrekkelig oppmerksomhet og ressurser på det som skjer før behovet for institusjon oppstår.

Prøv nye modeller.

Sammenlign dem med dagens organisering.

Mål resultatene for barna og familiene – og mål ressursbruken.

Finn ut hvilke tiltak som faktisk reduserer behovet for de mest inngripende tiltakene uten at barns trygghet svekkes.

Da kan vi få en langt mer interessant diskusjon om barnevernets økonomi enn spørsmålet om hvor mange millioner som skal legges oppå fjorårets budsjett.

For det viktigste målet kan ikke være flest mulig institusjonsplasser.

Målet må være at alle barn som trenger en institusjonsplass får en god plass – og at færrest mulig barn får behov for en.