Hvem holder i saken når ingen holder i helheten?

Vi snakker mye om hva utenforskap koster samfunnet. Om sosialhjelpsutgifter, offentlige budsjetter og behovet for at flere kommer i arbeid. Det er en viktig diskusjon. Men vi må også snakke om hva vi gjør for menneskene som ønsker å bidra, men som av ulike grunner ikke kommer videre.

Hvem følger opp dem som går fra det ene tiltaket til det andre uten at situasjonen endrer seg? Hvem sørger for at hjelpen henger sammen, slik at veien videre ikke blir den enkeltes ansvar alene?

På Fontenehuset møter jeg mennesker med ulik bakgrunn, utdanning, språk og erfaring. Noen har stått utenfor arbeidslivet lenge. Andre har kompetanse de ikke får brukt. Utfordringene kan handle om helse, økonomi, språk eller flere forhold samtidig. Felles for mange er ønsket om å mestre hverdagen, være en del av et fellesskap og stå på egne ben. Likevel er ikke vilje alene alltid nok dersom systemene rundt ikke klarer å trekke i samme retning.

Når vi ikke ser hele mennesket

Gjennom ulike samarbeidsmøter har jeg opplevd hvor forskjellig mennesker kan bli forstått avhengig av situasjonen de blir vurdert i. Egenskaper, ferdigheter og ressurser som kommer tydelig fram i hverdagen, er ikke alltid like synlige i formelle møter preget av tidspress, dokumentasjon og faglige vurderinger.

Hvor mye rekker vi egentlig å forstå av et menneske gjennom noen få samtaler?

Et møte kan være nødvendig for å fatte beslutninger, men det er ikke nødvendigvis stedet der mennesker får vist hvem de er eller hva de kan. Språk er viktig for deltakelse i arbeidslivet og samfunnet, men kan ikke være den eneste målestokken for et menneskes ressurser. Det samme gjelder andre forhold som kan gjøre det vanskelig å vise fram egne styrker, enten det handler om helse, usikkerhet eller belastende livserfaringer.

Jeg tenker også på mennesker som står i krevende livssituasjoner og samtidig må forholde seg til omfattende dokumentasjon, korte frister og flere tjenester på en gang. Språkbarrierer, manglende digital kompetanse eller en vanskelig hverdag kan gjøre det krevende å forstå hva som forventes og hvordan oppgavene skal løses.

Ansatte i førstelinjen gjør ofte en stor innsats under krevende rammer. Nettopp derfor må vi også diskutere om rammene gir tilstrekkelig tid og mulighet til å se hele mennesket. Likeverdige tjenester handler ikke bare om at alle får det samme tilbudet. Det handler om at mennesker faktisk får reell mulighet til å bruke hjelpen de tilbys.

Når tiltakene ikke fører videre

Vi har mange ordninger som skal bidra til inkludering og arbeidsdeltakelse: kurs, kvalifisering, arbeidstrening og oppfølging. Mye av dette er nødvendig, og mange har stor nytte av tilbudene. Men hva skjer når mennesker deltar på tiltak etter tiltak uten å komme nærmere målet sitt?

Et gjennomført kurs betyr ikke nødvendigvis at et menneske har kommet videre. Da må vi spørre hva som hindrer fremgang, hvilke mål personen selv har, og hva som skal til for at neste steg faktisk blir mulig. Når flere tjenester er involvert, er det heller ikke alltid noen som sitter med hele bildet. Ett tiltak avsluttes, et annet begynner, og ansvaret fordeles mellom ulike instanser. Den enkelte må ofte fortelle historien sin på nytt, følge opp avtaler og forsøke å holde oversikt over hva som skal skje videre.

Hvem holder i saken når ingen holder i helheten?

Ansatte i Nav og andre offentlige tjenester skal forholde seg til regelverk, dokumentasjonskrav og mennesker i svært ulike livssituasjoner. Mange gjør et viktig arbeid innenfor rammer som ikke alltid gir rom for den oppfølgingen de ønsker å tilby.

Derfor trenger vi mer enn gode intensjoner og forventninger om samarbeid. Vi trenger tydeligere ansvar for koordinering og bedre overganger. Vi må også lære når noe ikke fungerer. Avvik bør ikke bare registreres og lukkes, men brukes til å forstå hvorfor problemer oppstår og hvordan de kan forebygges.

På Fontenehuset ønsker vi å bidra med den kunnskapen som kommer av å kjenne mennesker over tid. Samtidig vet vi at ingen enkeltaktør kan løse alt alene. Når mennesker opplever å falle mellom ulike tjenester, handler det ikke nødvendigvis om at noen har gjort en dårlig jobb. Det kan handle om at systemene rundt ikke har lykkes godt nok med å jobbe sammen.

Hva om dette var mitt liv?

I sosialt arbeid snakker vi ofte om å forstå situasjoner fra den andres ståsted. Kanskje har vi alle godt av å stille oss selv et enkelt spørsmål: Hva om dette var min situasjon?

Hva om jeg sto uten økonomisk trygghet, hadde deltatt på flere tiltak og fremdeles ikke visste hvordan jeg skulle komme videre? Hva om jeg forsøkte å forklare meg, men opplevde at ordene ikke strakk til? Ville jeg hatt overskudd til å følge opp avtaler, dokumenter og forventninger? Ville jeg klart å holde motivasjonen oppe dersom jeg stadig måtte begynne på nytt? Jeg er ikke sikker på det.

Dette handler ikke om å ta fra mennesker ansvar for eget liv. Det handler om å gi mennesker mulighet til å ta ansvar, bli hørt og få innflytelse over sin egen situasjon. For det er forskjell på å bli hørt og å bli forstått. Og det er forskjell på å få en beskjed og å få den støtten som gjør det mulig å følge den opp.

En del av fremtidens arbeidslinje

Jeg mener Fontenehusene kan være en viktig del av fremtidens arbeidslinje. Modellen bygger på likeverd, frivillighet og fellesskap. Her får folk bidra med det de kan, samtidig som de bygger relasjoner, utvikler ferdigheter og opplever mestring.

Gjennom hverdagen ser vi initiativ, samarbeidsevne og ressurser som ikke alltid kommer fram i et møte eller et vedtak. Noen ganger handler utvikling om noe så enkelt som en samtale, en telefon eller et menneske som følger deg opp over tid.

Fontenehusene erstatter ikke Nav, arbeidsgivere eller andre offentlige tjenester. Men vi kan være en samarbeidspartner som kjenner mennesker over tid og bidrar til å bygge bro mellom utenforskap og deltakelse. Veien videre begynner ikke alltid med et nytt kurs. Noen ganger begynner den med et sted å gå til, mennesker som legger merke til at du kommer, og oppgaver som gir mening.

Det er noe av styrken ved Fontenehusmodellen. Vi bygger ikke fellesskapet rundt det mennesker mangler, men rundt det vi kan få til sammen. Samtidig skal ikke alle nødvendigvis videre til ordinært arbeid. Fellesskapet har verdi også for dem. Et menneskes verdi kan aldri avgjøres av hvor nær arbeidslivet vedkommende står.

Vi har modellen, men har vi rammene?

Når vi diskuterer statsbudsjettet og prioriteringene i velferdssamfunnet, bør vi også diskutere tilbudene til mennesker som trenger mer enn et kort møte eller et tidsavgrenset tiltak.

Fontenehusene gir mulighet for tilhørighet, mestring og kontinuitet, men slike tilbud finnes ikke overalt. Hva skjer med dem som bor i kommuner uten et Fontenehus eller et tilsvarende tilbud? Hvem fanger opp menneskene som faller mellom tjenestene? Jeg mener flere kommuner bør vurdere å etablere Fontenehus.

Vi kan også snu på regnestykket. Hva koster det å gi mennesker mulighet til å delta i et arbeidsfellesskap over tid? Og hva koster det dersom mennesker blir stående utenfor uten tilstrekkelig støtte? Ikke alle svar finnes i et regneark. Men spørsmålene må stilles når vi prioriterer framtidens velferdstjenester.

Likeverd krever mer enn like tilbud

Mennesker møter ikke hjelpeapparatet med de samme forutsetningene. Noen kjenner systemet godt, mens andre trenger mer tid og støtte. Lik behandling gir ikke alltid likeverdige muligheter.

Dersom vi ønsker at flere skal delta i arbeidslivet og bli økonomisk selvstendige, må vi også undersøke hvilke barrierer vi selv er med på å opprettholde. Vi trenger politikere og beslutningstakere som ikke bare spør hvor mange som skal komme i arbeid, men også hvordan flere skal få en reell mulighet til å komme dit. Det krever bedre samarbeid mellom tjenestene, tydeligere ansvar for helheten og forutsigbare rammer for fellesskapene som bidrar til inkludering.

Vi kommer fortsatt til å diskutere hva utenforskap koster samfunnet, det skal vi gjøre. Men vi må også snakke om hvorfor noen blir stående utenfor selv når de gjør det de kan for å komme videre. For et likeverdig samfunn handler ikke bare om hvilke tjenester vi har. Det handler om at mennesker ikke blir stående alene når livet er vanskelig.

Det handler om hvem som holder i saken når ingen holder i helheten.