Hva slags arbeidsliv utdanner vi oss til?

Vi utdanner oss til yrker der vi skal stå i krevende situasjoner, ta viktige beslutninger og møte mennesker når livet er på sitt mest sårbare. Vi lærer om ansvar, faglighet, relasjoner og profesjonsetikk. Samtidig lærer vi tidlig hvor mye som kommer til å forventes av oss når vi en dag står ferdig utdannet i velferdstjenestene.

Som vernepleierstudent kjenner jeg allerede på noe av dette. Ved siden av studiene møter jeg et arbeidsliv der turnus, ansvar, bemanning og krevende situasjoner er en del av hverdagen. Gjennom FO-Studentene møter jeg også studenter fra hele landet som gleder seg til å bruke utdanningen sin, men som samtidig er opptatt av hva slags arbeidsliv som venter dem.

For samtidig som vi forbereder oss på å gå ut i jobb, ser vi en kamp om hvilke lønns- og arbeidsvilkår vi skal møte. For meg reiser det et enkelt, men viktig spørsmål: Hva slags arbeidsliv er det egentlig vi utdanner oss til?

Vi bruker flere år på å bygge kompetanse. Vi lærer å gjøre faglige og etiske vurderinger, stå i vanskelige situasjoner og møte mennesker med ulike og sammensatte behov. Mange av oss skal jobbe turnus, helger og kvelder. Vi skal kunne ta ansvar når situasjoner blir krevende, samtidig som vi skal sikre at mennesker får trygge og gode tjenester. Da er det også naturlig å stille spørsmål ved hvordan denne kompetansen og dette ansvaret blir verdsatt.

For lønn og arbeidsvilkår handler om mer enn hva som står på lønnsslippen. Det handler om hvor attraktivt det er å velge disse yrkene, men også om hvor lenge folk faktisk ønsker å bli værende. Jeg møter mange studenter som virkelig brenner for fagene sine. De ønsker å jobbe med mennesker og gjøre en forskjell. Men engasjement alene kan ikke være det som skal bære velferdstjenestene.

Det er derfor streiken mellom FO/Fagforbundet og NHO Geneo også angår oss som studenter. Etter at partene ikke kom til enighet i meklingen om lønns- og arbeidsvilkår for ansatte innen blant annet barnevern, omsorg og asylmottak, gikk ansatte ut i streik. Vi studenter står kanskje ikke midt i denne konflikten, men mange av oss er på vei inn i det samme arbeidslivet. Vilkårene det kjempes om i dag, kan være vilkårene vi møter i morgen.

Når ansatte kjemper for lønn, arbeidstid og verdsetting av kompetansen sin, handler det derfor ikke bare om dem som allerede er i jobb. Det handler også om oss som skal komme etter.

Som nestleder i FO-Studentene ser jeg hvor mye engasjement som finnes blant framtidige vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger og velferdsvitere. Studenter ønsker å bidra. De vil bruke kompetansen sin til å skape trygghet, mestring og gode tjenester. Jeg synes vi også må tørre å spørre hva vi tilbyr dem tilbake når de kommer ut i arbeidslivet.

Det forventes mye av dem som jobber i disse yrkene. Vi skal håndtere komplekse situasjoner, ta ansvar for mennesker i sårbare livsfaser og stå i arbeid som kan være både fysisk og psykisk krevende. Da må det være en sammenheng mellom ansvaret vi får og hvordan kompetansen vår blir verdsatt.

Vi snakker ofte om behovet for å rekruttere flere til velferdsyrkene. Men rekruttering handler ikke bare om å få studenter inn på utdanningene. Det handler også om hva som møter dem når studiet er ferdig.

For hva hjelper det å utdanne flere dersom arbeidslivet de møter gjør at de ikke ønsker å bli?

Skal vi sikre gode velferdstjenester også i framtida, må kompetanse, ansvar og belastning gjenspeiles bedre i lønns- og arbeidsvilkårene. Det holder ikke å si at vi trenger flere fagfolk. Vi må også skape et arbeidsliv som gjør at de ønsker å bli.

Dagens studenter er morgendagens vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger og velferdsvitere. Jeg vet at vi er klare for å ta ansvar, bruke kompetansen vår og bidra til gode tjenester, men da må vi også møte et arbeidsliv det er mulig å bli værende i.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva slags arbeidstakere vi utdanner oss til å bli. Vi må også tørre å spørre: Hva slags arbeidsliv utdanner vi oss til?