Hva koster det å la være å hjelpe?

Jeg ble sosionom fordi jeg ønsket å gjøre en forskjell for mennesker i sårbare situasjoner, og bidra til mestring, trygghet og tro på egne muligheter.

Hjelpen fører ikke alltid dit vi håper. Noen finner fotfestet, andre mestrer mer enn før. Noen ganger når vi ikke fram, og må spørre om hjelpen kom for sent eller om vi kunne gjort noe annerledes.

Vi kan ikke redde alle eller forebygge alle kriser. Men en trygg relasjon, en voksen som ikke gir opp, eller hjelp før problemene vokser seg store, kan utgjøre en avgjørende forskjell.

Derfor bekymrer det meg når nødvendige tjenester reduseres uten at konsekvensene tas på alvor. Forebygging handler ikke bare om penger. Det handler om menneskeverd.

På FO Møre og Romsdals fagdag i Kristiansund 28. og 29. oktober snakket FOs Ina Libak om forebygging, mens forfatter Emma Holten løftet hvordan vi verdsetter menneskers liv og omsorgsarbeid. Det traff meg. Jeg reiste derfra med ett spørsmål: Hva koster det å la være å hjelpe?

Hjelp blir lett sett som en utgift. Jeg mener den er en investering i menneskers mestring.

Vi må se hele mennesket.

Vi møter barn som opplever utenforskap, ungdom som ikke finner sin plass, familier som strever og mennesker som bærer på traumer. Bak det vi ser, kan det ligge mer.

Barnet som strever med konsentrasjonen, trenger kanskje ikke å øve mer, men hjelp med utenforskap, utrygghet eller manglende tilrettelegging. Ungdommen som avviser voksne, kan trenge en trygg voksen aller mest.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne må også få tilpasset støtte. Habilitering skal bidra til å bevare ferdigheter, selvstendighet, deltakelse og livskvalitet. Behovene kan endre seg, og støtten må tilpasses.

Målet må være at mennesker mestrer mest mulig selv, med nødvendig støtte.

Sosialarbeiderens blikk må få større plass.

Sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger og andre sosialarbeidere forsøker å forstå sammenhengen mellom mennesket, omgivelsene, relasjonene og utfordringene det står i.

Legen, læreren og psykologen ser viktige sider av menneskets liv. Sosialarbeideren og miljøterapeuten får gjennom kontakt over tid innsikt i ressurser og hindringer for mestring.

Slik kan vi avdekke sammenhenger som ikke alltid kommer fram i medisinske eller pedagogiske vurderinger alene.

Perspektivene utfyller hverandre. Vi sitter med ulike brikker av samme puslespill. Samarbeid kan gi løsninger som tar hensyn til hele livssituasjonen.

Sosialarbeidere må få større plass i vurderinger og beslutninger – før situasjonen blir akutt. Relasjoner er en del av hjelpen.

Miljøterapeutisk arbeid handler om å forstå behovene bak handlinger, være tålmodig og vite når vi skal lytte, utfordre eller gi tid.

Kanskje sitter en miljøterapeut sammen med en ungdom, spiser boller og snakker om hverdagslige ting. Gjennom slike stunder kan tilliten bygges, før ungdommen våger å fortelle om det som er vanskelig. En uformell samtale kan bli begynnelsen på en viktig endring.

Vi kan ikke forvente tillit før vi har gitt mennesker en grunn til det. Og vi kan ikke bygge tillit på tid vi aldri får.

Miljøterapeutisk arbeid er langsiktig arbeid som kan styrke mestring og hjelpe mennesker å finne tilbake til egne ressurser.

Tidlig innsats handler om å oppdage behov, bevare ferdigheter og styrke livskvalitet. Riktig støtte kan gi barn og unge mestring og hjelpe mennesker som strever med psykisk helse, rus eller vanskelige livssituasjoner.

Uteblir hjelpen, kan følgene bli gjentatte kriser, mer behandling, sykehusinnleggelser, langvarig NAV-oppfølging eller utenforskap.

En innsparing nå kan bli en større kostnad senere. Den største kostnaden kan likevel være tapet av mestring, tilhørighet, muligheter og troen på at livet kan bli bedre.

Hvem bestemmer hvem som må vente?

Når forebyggende tilbud bygges ned, forsvinner ikke behovene. Når bemanningen reduseres, er det tiden til å møte mennesker som blir mindre.

Samtaler og observasjoner blir kanskje ikke fulgt opp. Samarbeid nedprioriteres, og forebygging må vike for det akutte. Samtidig skal ansatte håndtere mer innenfor de samme rammene.

Psykiske kriser, ensomhet og rusproblemer oppstår også kveld, natt og helg. Mennesker trenger ikke bare støtte innenfor kontortid.

Hva sparer vi når vi kutter i bemanning og forebygging? Hvem bestemmer hvilke behov som kan vente?

Økonomiske hensyn må tas, men verdien av forebyggende arbeid må også med i prioriteringene.

Resultater kommer ikke alltid raskt eller kan måles i kroner. Det kan være at et barn våger å rekke opp hånden, en ungdom finner en voksen å stole på, eller et menneske klarer å beholde jobben og mestre hverdagen.

Kanskje var det samarbeid, en miljøterapeut som lyttet, eller en trygg relasjon som gjorde at et menneske våget å fortsette.

Vi vet ikke alltid hvilke ringvirkninger arbeidet får. Kanskje har noen gjennom omsorg og tilstedeværelse bidratt til å redde et liv.

Sosialarbeidere og miljøterapeuter må få bruke kompetansen sin. Vi må styrke samarbeidet, prioritere tidlig innsats og gi ansatte tid til å følge opp mennesker.

Forebygging handler om hvordan vi møter mennesker nå, og hvilke muligheter de får senere.

Verdien av hjelpen kan ikke bare måles i hva den koster i dag, men i hva den gjør mulig for menneskene som mottar den – og i livene vi kanskje redder.

Vi må slutte å spørre bare hva det koster å hjelpe. Vi må også spørre hva det koster å la være.

Alle mennesker fortjener å bli sett som mer enn et problem som skal løses, en utgift som skal reduseres eller en sak som skal behandles.

De fortjener å bli møtt som hele mennesker – med ressurser, sårbarhet, muligheter og en framtid som fortsatt kan formes.

Da spør jeg: Hva koster det å la være å hjelpe?

Ida Malene Skare Fjellestad Plasstillitsvalgt i FO og sosionom