«Han fikk tilbud om hjelp, men takket nei»

Vi har med rette bygget psykisk helsevern på respekt for menneskets autonomi og rett til selvbestemmelse. Tvang er et alvorlig inngrep og skal bare brukes når lovens vilkår er oppfylt.

Men det finnes en annen form for rettssikkerhet som diskuteres langt mindre: Retten til å bli fanget opp når sykdommen har svekket evnen til å forstå egen situasjon så alvorlig at man ikke lenger klarer å ivareta seg selv.

Jeg mener vi har fått et system hvor hensynet til selvbestemmelse i enkelte tilfeller praktiseres på en måte som gjør at ansvaret i realiteten skyves over på svært syke mennesker. «Han fikk tilbud om hjelp, men takket nei» kan bli stående som forklaring på hvorfor videre oppfølging ikke skjedde.

Men et nei er ikke nødvendigvis et tilstrekkelig svar når det kommer fra et menneske med alvorlig sykdom, betydelig funksjonsfall eller sterkt sviktende sykdomsinnsikt.

Da må spørsmålet være om personen faktisk forsto hva han eller hun tok stilling til, hvilke konsekvenser avslaget kunne få, og hvilke alternativer som forelå.

Det er nettopp derfor lovverket har regler om beslutningskompetanse. Fra 1. juni 2026 erstattet dette begrepet det tidligere «samtykkekompetanse».

Endringen tydeliggjør at kompetansen ikke bare handler om evnen til å si ja til behandling, men også om evnen til å treffe et reelt og informert valg når man sier nei. Utgangspunktet er selvsagt at voksne mennesker bestemmer over egen behandling. Men lovverket åpner for at beslutningskompetansen kan mangle når det er overveiende sannsynlig at personen ikke klarer å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av den.

Dette betyr ikke at mennesker med alvorlige psykiske lidelser automatisk mangler beslutningskompetanse. Det gjør de ikke. Det betyr heller ikke at helsevesenet skal bruke mer tvang fordi noen tar valg andre mener er dårlige.

Men når en alvorlig syk person avviser nødvendig hjelp samtidig som det foreligger tydelige tegn på sviktende forståelse, alvorlig funksjonsfall eller fare, kan ikke et «nei» uten videre behandles som slutten på saken. Da må det gjøres en konkret faglig vurdering. Uansett om det er fysiske, psykiske eller sammensatte helseutfordringer som er årsak til problemene.

Det samme gjelder spørsmålet om tvungent psykisk helsevern. Norsk lov setter med god grunn strenge vilkår. Alvorlig sinnslidelse er ikke alene nok.

Det må foreligge flere vilkår, og tvang skal ikke brukes dersom frivillighet er tilstrekkelig.

Men lovverket pålegger nettopp tjenestene å vurdere situasjonen når sykdommen er alvorlig. Det gjelder blant annet behandlingsbehov, beslutningskompetanse og om personen utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Ved opplysninger om alvorlig fare skal de relevante forholdene utredes – ikke bare registreres og legges bort. Derfor mener jeg at problemet ikke først og fremst er at norsk lov mangler muligheter til å gripe inn.

Problemet kan ligge i hvordan lovverket forstås, hvordan ansvaret fordeles og hvordan det praktiseres ute i tjenestene. Hva skjer videre når man får et nei?

Kommunene har et selvstendig ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester også til mennesker med psykiske lidelser. Det ansvaret forsvinner ikke fordi en pasient er vanskelig å nå, ikke møter til time eller i perioder avviser hjelp.

Et avslag kan selvfølgelig være et fullt gyldig og autonomt valg. Men ved alvorlig sykdom kan avslaget også være en del av sykdomsbildet.

Forskjellen mellom disse situasjonene er avgjørende – og den må vurderes faglig. Det er derfor jeg ønsker at kommunene på Haugalandet svarer konkret på hvordan dette håndteres i praksis.

Hva skjer når en person med kjent alvorlig psykisk lidelse gjentatte ganger avviser hjelp samtidig som funksjonen forverres betydelig?

Hvem har ansvar for å vurdere beslutningskompetansen? Når foretas en slik vurdering, og hvordan dokumenteres den? Hva skjer når pårørende over tid melder om alvorlig forverring, manglende sykdomsinnsikt eller fare?

Hva skjer når politiet drar hjem til noen som ikke evner å ivareta seg selv på en god måte? Hvordan sikres det at informasjon fra fastlege, legevakt, kommunale tjenester, DPS, akuttpsykiatri, rustjeneste og pårørende faktisk blir sett i sammenheng?

Og hvem har ansvaret når alle instansene hver for seg har «gjort sitt», men ingen har hatt oversikt over hele situasjonen?

Dette er særlig viktig fordi mennesker med de alvorligste psykiske lidelsene ofte er de som har minst kapasitet til å koordinere hjelpen selv.

Likevel kan systemet være organisert slik at pasienten forventes å møte til avtaler, ta telefonen, søke tjenester, forstå informasjon, følge behandlingsplaner og selv be om hjelp når tilstanden blir verre. Nettopp de ferdighetene sykdommen kan ha rammet.

Da oppstår et alvorlig paradoks:

Jo sykere personen blir, desto mindre i stand kan vedkommende være til å etterspørre den hjelpen systemet krever at han selv skal be om.

Pårørende havner ofte midt i dette. De kan se et dramatisk funksjonsfall lenge før hjelpeapparatet gjør det. De ser personen gjennom hele døgnet og over tid.

De ser endringer i søvn, ernæring, økonomi, hygiene, rusbruk, virkelighetsforståelse, sosial fungering og atferd.

Likevel kan de oppleve at informasjonen de gir fragmenteres mellom ulike instanser, eller at svaret blir at personen selv ikke ønsker hjelp.

Taushetsplikten hindrer helsepersonell i å dele bestemte opplysninger med pårørende uten rettslig grunnlag. Den hindrer ikke tjenestene i å lytte til informasjon pårørende kommer med og bruke relevant informasjon i sine egne faglige vurderinger.

Dette handler heller ikke om å velge mellom autonomi og omsorg. Begge deler er grunnleggende.

Et beslutningskompetent menneske har rett til å ta valg andre oppfatter som ukloke, også når helsepersonell mener behandling ville vært bedre. Det må respekteres.

Men selvbestemmelse gir bare mening når det faktisk er personen som bestemmer.

Hvis alvorlig sykdom har svekket evnen til å forstå egen situasjon og konsekvensene av valgene så betydelig at det ikke lenger foreligger reell beslutningskompetanse, kan det være misvisende å kalle passivitet for respekt for autonomi.

Da risikerer vi i stedet å la sykdommen få bestemme. Og dersom det senere skjer noe katastrofalt, er det ikke tilstrekkelig å vise til at «pasienten takket nei». Da bør spørsmålene være langt vanskeligere:

Ble det undersøkt hva dette nei-et faktisk betydde? Ble beslutningskompetansen vurdert når situasjonen tilsa det? Ble forverringen sett over tid? Ble opplysningene fra pårørende tatt inn i helhetsbildet? Ble risiko vurdert på nytt når situasjonen endret seg? Var det tydelig hvem som hadde ansvaret for videre oppfølging?

Jeg etterlyser ikke lavere terskel for tvang. Jeg etterlyser høyere kvalitet på vurderingene før systemet trekker seg tilbake.