Er det et voksende gap mellom generasjon Z, akademia og praksisfeltet?

Hvordan utdanner vi gode profesjonsutøvere når både studentgruppen, arbeidslivet og utdanningssystemet er i rask endring? Som universitetslektorer i sosialt arbeid opplever vi et økende gap mellom hva studentene trenger og ber om, hva akademia tilbyr og hva praksisfeltet etterspør. Debatten om Gen Z handler ofte om studentenes mangler, men sjelden om hvordan institusjonene rundt dem har endret seg. Kanskje er det på tide å rette blikket mot hele systemet, ikke bare de unge.

Gen Z, som gjerne regnes som personer født ca. 1995–2010 (Haidt, 2024), har blant annet hatt en oppvekst preget av en digital utvikling uten historisk sidestykke. Smarttelefoner, sosiale medier og kontinuerlig informasjonstilgang har formet og endret hverdagen deres radikalt fra foregående generasjoner. Debatten om dagens unge omhandler i stor grad at de er mer individualiserte, mindre selvstendige og mindre robuste i møte med motgang.

Vår erfaring fra utdanningen av fremtidens sosionomer, der majoriteten av studentene i dag tilhører Gen Z, er at enkelte av disse beskrivelsene har gjenkjennelige trekk. Samtidig ser vi mange styrker ved denne studentgruppen, noe vi kommer tilbake til senere. 

Det er likevel relevant å påpeke at Gen Z ofte møtes med generaliseringer og stereotype forestillinger. Vi mistenker at dette kan bidra til forforståelser og opplevelser av fremmedgjøring mellom studenter, undervisere og praksis.

Studentenes behov og forutsetninger påvirker i dag hvordan vi arbeider som undervisere. Vi bruker blant annet tid på å lære studenter ferdigheter som telefonsamtaler i profesjonelle sammenhenger, og vi opplever at flere har begrenset digital kompetanse til tross for høy grad av digital tilstedeværelse. Videre ser vi at enkelte studenter blir stresset av relativt små endringer, som bytte av undervisningsrom, og at flere søker støtte hos undervisere i personlige utfordringer som tidligere i større grad ble håndtert gjennom eget nettverk. Dette illustrerer noen av de pedagogiske og relasjonelle utfordringene som preger høyere utdanning i dag.

Forfatterne er først og fremst sosionomer, og det er viktig å understreke at dagens gen z-studenter ikke skal klandres for hvordan samfunnsstrukturer har formet de i barndom og oppvekst. Samtidig opplever vi at dagens studenter har utfordringer i møtet med akademia og praksis. Om vi legger til grunn at dagens gen z-studenter har andre behov og ønsker enn tidligere studentgrupper, opplever vi i møte med praksisfeltet at også de er i rask endring. Ut fra dette er det for oss naturlig å stille spørsmålet: Er akademia i like rask utvikling, eller risikerer vi at utdanningene blir stående igjen mens både studentene og yrkesfeltet beveger seg videre og alle i hver sin retning?

Praksisfeltet i endring

Gjennom tett samarbeid med frivillig, privat, ideell og offentlig sektor får vi løpende innsikt i arbeidsfeltet våre studenter utdannes for, og senere skal arbeide i. Tilbakemeldingene vi får, beskriver en hverdag preget av rask omstilling, digitalisering, byråkratisering og pressede ressurser. Sosionomer møter stadig mer komplekse utfordringer, økt uforutsigbarhet og høye krav til relasjonskompetanse og selvstendighet.

Her kommer akademias ansvar inn. Vi skal utdanne framtidens velferdsutøvere, og da må utdanningen gjenspeile den virkeligheten de faktisk skal ut i. Målet er ikke å forberede studentene på gårsdagens samfunn, men på dagens realitet.

Studentene har endret seg

Våre studenter har vokst opp i et tempo, med forventninger og krav mange av oss knapt kan forestille seg, med konstant tilgang til digitale medier, informasjon og sammenligningsgrunnlag. Dette tror vi preger måten de møter både studier og arbeidsliv på. Vi opplever oftere at studenter strever med usikkerhet, uforutsigbarhet og situasjoner der det ikke finnes klare svar eller fasiter. For noen kan elementer i utdanningen som praksisplassering, gruppearbeid eller muntlige framføringer oppleves som så belastende at studiet ikke er overkommelig.

Noe annet vi ser, er en betydelig økning i ønsker om ulike former for tilrettelegging i studiet. Dette kan omfatte alt fra fritak fra muntlige presentasjoner til behov for detaljerte leselister. Vi opplever også etterspørsler om undervisning og pensum som presenterer færre perspektiver, fordi møtet med motstridende teorier og forståelser oppleves som krevende. Samtidig er nettopp evnen til å håndtere kompleksitet, tvetydighet og ulike perspektiver en sentral del av høyere utdanning og profesjonsutøvelse.

Mange studenter etterspør også høy grad av forutsigbarhet. Selv mindre endringer i ukeplan kan føre til uro. Dette står i kontrast til et praksisfelt preget av kontinuerlige endringer, komplekse brukersaker og situasjoner som sjelden følger en plan. I sosialt arbeid er uforutsigbarhet en naturlig del av hverdagen, og spørsmålet blir derfor hvordan vi best kan forberede studentene på en arbeidshverdag der fleksibilitet og omstillingsevne er nødvendige ferdigheter.

Akademia henger mellom to verdener

Skal vi forstå hvorfor dette gapet oppstår, må vi også løfte blikket fra studentene alene og se på hvordan utdanningene selv har endret seg. Det er verdt å påpeke hvordan profesjonsutdanningene gjennom innlemmelsen i universitetssektoren i økende grad har blitt underlagt universitetenes tradisjoner og undervisningspraksiser. Noe som har bidratt til å forme utdanningenes innhold og organisering.

Disiplinfagenes tradisjon med å ikke ha obligatoriske undervisningsøkter viser seg å samsvare i liten grad med profesjonsfagenes behov for trening på ferdigheter som er en forutsetning for å bli en god profesjonsutøver. Stortingsmelding nr. 19 (2023–2024) har problematisert dette, og sier at egenarten til profesjonsutdanningene har gått tapt i disse prosessene. Og at det er nødvendig å ta grep for å ta tilbake dette for at utdanningene skal bli profesjonsnære og relevante for de yrkene studentene skal inn i. Det er mye som tyder på at i dag er erfaringskunnskapen for svakt til stede i utdanningene våre (St.mld nr. 19).

Hva kan vi lære av Gen Z?

Samtidig er det mye akademia og arbeidslivet kan lære av Gen Z. De er opptatt av trivsel, fellesskap og balanse mellom jobb og privatliv, og forventer studier og arbeidsplasser som tar dette på alvor. I en profesjon der utbrenthet og høyt arbeidspress er velkjente utfordringer, kan dette presse fram viktige diskusjoner om arbeidsmiljø, ledelse og bærekraftige arbeidsvilkår.

De forventer også fleksibilitet og stiller spørsmål ved etablerte strukturer. Kanskje er det ikke bare de som tåler mindre motstand, men også vi som over tid har akseptert arbeidsformer og systemer som burde vært utfordret for lenge siden.

Så hvem må endre seg?

Det er sjelden fruktbart å lete etter syndebukker. Verden er alltid i endring, og både studentene, arbeidslivet og utdanningene formes av utviklingstrekk som er større enn oss selv. Som undervisere opplever vi likevel at profesjonsutdanningene står i en stadig mer krevende spagat mellom akademiske tradisjoner, studentenes behov og praksisfeltets forventninger. Vår bekymring er at verken studentene eller praksisfeltet får det de trenger dersom denne avstanden fortsetter å vokse.

Akademias oppgave er å utvikle både faglig kompetanse, kritisk tenkning og profesjonell dannelse. Samtidig må utdanningene være relevante for den virkeligheten studentene skal ut i. Universitetene kan ikke bygges på forestillingen om at teoretisk kunnskap automatisk omsettes til profesjonell handlingskompetanse (St.mld nr. 19).

Akademia har heller ikke rykte på seg for å være samfunnets mest raskt omstillingsdyktige institusjon. Dersom både studentgruppen og praksisfeltet er i endring, må også vi være villige til å stille spørsmål ved egne tradisjoner, undervisningsformer og prioriteringer.

Samtidig må studentene møte krav. Å utdanne profesjonsutøvere handler ikke bare om å tilrettelegge, men også om å utfordre. Evnen til å håndtere usikkerhet, motstand, ulike perspektiver og krevende relasjoner er en del av det å bli sosionom.

Også praksisfeltet må ta innover seg at en ny generasjon er på vei inn i yrkesfeltet. Skal framtidens sosionomer bli værende i yrket, må også arbeidsgiverne se på egen rolle. Hvordan tar de imot nyutdannede, hvordan følges de opp, og hvordan legger man til rette for læring, mestring og profesjonell utvikling i møte med et stadig mer komplekst arbeidsliv? Denne drøftingen bør vi i akademia og praksisfeltet ha sammen.

Finnes det en løsning?

Dagens studenter skal utfordres, men de skal ikke bære ansvaret alene for et gap som er skapt av utviklingstrekk i både arbeidslivet og utdanningssektoren. Skal vi lykkes med å utdanne framtidens sosionomer, må studentene møte tilpassede krav, praksisfeltet må være villig til å tenke nytt, og akademia evne å endre seg raskere enn i dag.

Det er vanskelig å trekke en endelig konklusjon. Vårt poeng er at verken Gen Z, akademia eller praksisfeltet fullt ut er rustet for hverandre i dag. Vi endrer oss i ulik takt og ser foreløpig begrenset evne til å finne felles løsninger. Skal gapet tettes, må alle parter være villige til å justere kursen.

Referanser

Haidt, J. (2024). The anxious generation: How the great rewiring of childhood is causing an epidemic of mental illness. Allen Lane.

Meld. St. 19 (2023–2024). Profesjonsnære utdanninger over heile landet. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/