Anmeldt av: Thore K. Aalberg, cand.polit, fagbokforfatter og homøopat

Nordby er filosof, Bennin jurist og Buer har tidligere arbeidet i barnevernet. Alle er nå knyttet til Høgskolen i Lillehammer. Forfatterne, hvor filosofen står for det meste av teksten, har som mål å presentere fagstoff som er tilpasset leserens perspektiv ved hjelp av mange eksempler fra praksisfeltet.

Hovedmålgruppen for boka er studenter i profesjonsutdanningene. Men også profesjonsutøvere innen barnevernet, samarbeidende profesjoner og andre interesserte tilhører målgruppen. Halvparten av boka handler om moralfilosofi i praksis, mens del to fokuserer på verdiladet relasjonsarbeid.

Boka beskriver de mest brukte etiske teoriene: konsekvensetikk, pliktetikk, holdningsetikk (sinnelagsetikk og dydsetikk) og nærhetsetikk. Forfatteren sier et stykke på vei hvorfor han har valgt å trekke fram de filosofene han har gjort.

Del to handler om metodeverktøy, kollegaveiledning, tverrfaglig samarbeid og kulturelle verdier. Med metodeverktøy menes systematiske fremgangsmåter for å komme frem til hva som er riktig og galt. Flere ulike verktøy trekkes inn. Pennsylvania-metoden er en av dem. Når det gjelder kollegaveiledning er flere av metodene hentet fra den pedagogiske verden, blant annet «problemrettet veiledning i gruppe» og «reflekterende team». Utviklingen av den siste ble gjort av den nå avdøde psykiatriprofessor Tom Andersen, noe som ikke nevnes. I kapitlet om tverrfaglig samarbeid pekes det spesielt på betydningen av ulike profesjonskulturer og ideologikonflikter. Kulturelle verdier er også et sentralt punkt når det gjelder flerkulturelt barnevernsarbeid.

Innholdsmessig er dette en svært god bok. Trådene trekkes hele tiden tilbake og forfatterne greier å begrense seg til å ta for seg det vesentlige i den over 300 siders boken. De omkring 40 eksemplene på etiske dilemma fra praksisfeltet er både gode og meget representative. Forfatterne forklarer de fleste fremmedord. Mange gode analogier, spesielt fra den medisinske verden, og gode spørsmål som inviterer til refleksjon. Helt i begynnelsen omtales fenomenologi. Et så omfattende vitenskapsteoretisk tema fortjener samme plass som positivisme, som en fotnote.

For å sette det på spissen ligner de første par hundre sider, til tider, en forskningsrapport hvor svært mange begrep defineres, engelske sitater, til dels lange setninger og et akademisk språk, som populasjon, instrumentelt, operasjonalisering, handlingspraksiser, talehandlinger og forståelseshorisonter. Fagbøker skal være vitenskapsbaserte, og i denne boken innebærer det først og fremst å henvise til andre fagbokforfattere.

Boka gir en svært god oversikt over barnevernet. Ypperlig for samarbeidspartnere. Første kapittel er kompakt og egner seg godt for den svært motiverte student. Jeg tror at mye av stoffet kunne ha vært forenklet, tatt ut, eller flyttet. Forfatterne gir den rasjonelle fornuft forrang fremfor intuisjon og følelse og magefølelse, konsekvensetikk og autonomi blir fremhevet. Derfor forbauser det meg at boka er bygd opp deduktivt, fra teori til praksis. En mer induktiv tilnærming hvor leseren møter praksisfeltet først vil kunne øke motivasjonen. Da kan leseren ha et utgangspunkt for å etterspørre teori.

Boka har omfattende referanser.