Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Romanen Stargate av Ingvild H. Rishøi er blitt til film med samme tittel.

Historien følger søstrene Ronja og Melissa, som vokser opp på Tøyen med en far som har et problematisk forhold til alkohol.

Da regissør Ida Sagmo Tvedte leste boken oppunder jul for noen år siden, ble hun berørt og begeistret og kjente på en kjærlighet for jentene.

– Det var et mørke i fortellingen, men samtidig fortalt med humor og varme som traff meg veldig, sier hun.

Hun har skrevet manus til filmen, men har jobbet tett med forfatteren av boka. Filmskaperne har også hentet inn innspill fra fagmiljøer.

Blant annet har brukerrådet og behandlere i Blå Kors kompasset lest manus underveis i prosessen og kommet med synspunkter.

Bor på Tøyen

Ti år gamle Ronja bor i blokk på Tøyen og drømmer om en tømmerhytte i skogen der månen lyser fra en stjerneklar himmel. Det er desember og pappaen er uten jobb igjen. Ronja foreslår at han skal bli juletreselger, og han klarer å få jobben. Men fristelsene kommer, og når pappaen begynner å drikke igjen, klarer han ikke å holde på jobben. Ronja og søsteren Melissa må ordne opp selv.

Brukerrådet er unge som har erfaring fra å vokse opp i en familie med rusproblemer.

De leste og kom med tilbakemeldinger. De fikk også se klipp fra filmen før den ble «låst».

– Hva slags innspill fikk du?

– De var opptatt av at filmen ikke skulle ende opp med en quick fix løsning, der pappaen slutter å drikke. Sånn er det sjelden i virkeligheten, påpekte de, forteller Tvedte.

Hun mener det også kan være en fare at man forenkler en historie når man også vil treffe en litt yngre målgruppe. Brukerrådet var opptatt av at det ikke skulle fremstilles for enkelt.

Portrett av far

Brukerrådet – som består av ekte Ronjaer og Melissaer – har også bidratt i oppbyggingen av karakterer i filmen.

– De var opptatt av hvordan pappaen i filmen blir portrettert og at vi skulle få fram kompleksiteten. Selv om en forelder er rusavhengig, kan han også være en fin pappa. De ville ikke ha et karikert bilde av en alkoholiker, sier Tvedte.

Hun synes filmen har lykkes med å få fram at pappaen både er glad i barna sine og samtidig fanget i et rusproblem.

– Har du fått ny innsikt i hvordan det kan være å vokse opp med foreldre i rus?

– Jeg har hatt mange samtaler i de fire årene jeg har jobbet med filmen, også med folk i eget nettverk. Jeg opplever at veldig mange i en eller annen grad er i berøring med temaet rus, om det er blant venner, familie, kolleger. Det er rundt oss overalt, sier hun.

Luiza Idrizi har rollen som Ronja.

Motlys/Daniel McStay

Naboen kan inspirere

En sentral rolle i filmen er søstrenes nabo, Aronsen. Han forsøker å hjelpe når han ser at pappaen ikke er til stede for jentene sine.

– Hvorfor er karakteren Aronsen så viktig?

– Naboen er den personen i filmen som Ronja tør å lene seg mot. Han viser oss hvor viktig medmenneskelighet er og at han ikke slutter å bry seg, selv om man kan få en avvisning, sier Tvedte.

Den gode naboen kan bety en endring i livet. Hans tilnærming til Ronja og Melissa kan være en inspirasjon til alle voksne, påpeker hun.

– Velferdsstaten skal fungere og gi hjelp, men nærheten og omsorgen fra mennesker vi kjenner, er så viktig. Vi trenger begge deler! For mange barn er det kanskje lettere å få hjelp og kjærlighet fra folk de kjenner fra før, sier hun.

Fantasi som flukt og forsvar

– Hva synes du er det beste dere får fram i filmen?

– I filmen ligger det en anerkjennelse av at selv om man kan ha det skikkelig dritt og utfordringer i livet, så betyr det ikke at det på samme tid kan være veldig fint. Livet kan være begge deler. Pappaen strever, men han er også en fin pappa som elsker jentene sine.

Tvedte ser ham som en historieforteller som har lært jentene å drømme.

– Fantasien blir både en lek og virkelighetsflukt – og et forsvar. Den blir en ressurs for dem og gir håp, sier hun.

Karakteren Ronja synes hun også har en fin dobbelthet i seg.

– I boken er hun morsom, leken, viljesterk og tøff, selv om hun også er sårbar. Fantasien hennes er en superkraft. Da vi castet til rollen så vi etter en som kunne vise og formidle nettopp flere følelser på en gang: utrygghet, skam og samtidig kjærlighet, sier Tvedte.

Tusen unge

Sosionom Jarle Hofmo Einarsen håper filmen kan gjøre det lettere å snakke om det som er vanskelig og minne oss om at alle kan bety en forskjell for barn og unge. Han er behandler i Blå Kors kompasset i Oslo.

– Hvis filmen kan bidra til å senke terskelen for å søke hjelp, har den gjort en stor forskjell, sier han.

Blå Kors kompasset Oslo gir terapi og rådgivning til unge som har vokst opp med foreldre eller søsken med alkohol og andre rusproblemer.

– Filmen er viktig fordi den kan bidra til at flere tør snakke om hvordan de har det hjemme med rus.

I fjor var det over tusen unge i alder 13–35 år som fikk hjelp fra en av kompassets fem avdelinger rundt i landet.

Anne M. Odland

Ble rørt

Han har sett filmen to ganger og sier han er blitt like rørt hver gang.

Han synes filmen treffer godt hvordan det kan være å vokse opp med en forelder som er rusavhengig. Han har truffet mange unge som beskriver gode og dårlige perioder i hjemmet.

– Det er ikke dårlig hele tiden. Det kan gå i perioder. Filmen får fram både forventninger og skuffelser, sier han.

Ronja ser fram til hvordan det skal bli når pappaen klarer å få jobb som juletreselger. Når han får forskudd på lønn, fylles kjøleskapet med mat. Samtidig med det håpefulle er engstelsen der; hvor lenge vil det vare?

Akkurat dette mener Einarsen filmen skildrer godt.

– Hvordan kan filmen inspirere oss til å være gode medmennesker?

– Filmen viser det veldig godt med naboen Aronsen. Han stiller opp på Lucia-feiringen. De andre barna har med foreldre, men ikke Ronja. Når hun får se at han er der, ja, det er et så rørende øyeblikk i filmen, sier Einarsen.

Nyanserte roller

Rollene i filmen er ikke karikerte, men fremstår nyanserte og troverdige, mener han.

– Hva tror du unge som har vokst opp med rus kjenner seg mest igjen i?

– Mange strever med følelsen av å bli valgt bort til fordel for alkoholen. De forteller at de følte seg nedprioritert eller lite viktige i oppveksten.

Å vokse opp med en forelder som ruser seg, går utover relasjoner. Mange lurer på hva slags kontakt de skal ha med foreldre eller søsken som er rusavhengige.

– De har vært gode på å «please» andre og kan ha det vanskelig med å knytte seg til andre og stole på dem, sier han.

De fleste av dem som tar kontakt er i 20-årsalderen. Det kan handle om at de da har flyttet hjemmefra og har fått oppveksten på avstand.

Viktig påminner

– Har filmen gitt nye perspektiver til deg som fagperson?

– Den bekrefter mye av det jeg har tenkt om barn som vokser opp med rus. Samtidig minner den meg om hvilken rolle folk i nettverket rundt barnet kan ha – en nabo, en ansatt på skolen. Jeg blir minnet på hvor viktig det er at jeg sjekker ut om de jeg skal hjelpe har viktige og gode støttepersoner i livet sitt.

Han kan også bruke filmen i samtalene han har med barn og unge som har sett filmen: Har du måttet hente far eller mor på en pub som Stargate? Hva slags tilstand har forelderen din vært i?

– Hvordan ender en god historie her på Blå Kors kompasset?

– At vedkommende har et avklart forhold til egen og andres rus, at de går ut herfra og er stødige i seg selv, at de kan ta gode valg, kjenne på hvor grensene går.