Viktig bidrag til norsk barneverns-sosiologi

Anmeldt av

Lars B. Kristofersen, OsloMet – storbyuniversitetet

Om boka

Amela Paćuka (2024). Sosiologiske perspektiver på barnevern. Cappelen Damm Akademisk

Amela Paćuka er universitetslektor ved Institutt for sosialfag på OsloMet. Hun har skrevet en svært leseverdig bok innen barnevernssosiologi. Paćuka har skrevet det meste av boken, men gir kreditt til Pernille Stornæss Skotte for bidrag med ideer og for hennes bidrag til kapittel 5 om Bourdieu.

Cappelen

Boken er ifølge omslaget særlig rettet mot studenter innen sosialfag og barnevern. Men den kan etter mitt syn med fordel også leses av ansatte i barnevernssektoren og av sosiologer som arbeider med feltet innen forskning, eller med planlegging og organisering av barnevernsfeltet i stat og kommuner.

Boken har ti kapitler. Hvert kapittel har flere korte refleksjonsoppgaver i etterkant til nytte for både studenter og andre lesere.

Kapittel 1 beskriver og drøfter organisatoriske rammer for barnevernsarbeid. Kapittelet vil være nyttig både for studenter og andre som trenger en oppsummering av dette feltet, som jo til dels er i kontinuerlig endring.

Kapittel 2 har tittelen «Forståelser av barndom før og nå». Temaet forsvarer sin plass i en bok hvor barndomssosiologien bidrar betydelig, men hvor Paćuka også henviser til både juridiske, psykologiske og historiske bidrag til barnevernsfeltet.

Kapittel 3 er kalt «Velferdssamfunn i forandring – konkurransestatens paradigme». Dette kapittelet er interessant. Her utforsker Paćuka endringer i velferdsstaten med vekt på konkurransestaten. Hun gjør bruk av viktig kunnskap og henviser til litteratur på feltet. Flere avsnitt er viet drøfting av moralsosiologisk forståelse, slik den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman har skrevet om.

«Kritisk teori og Habermas» er tittelen på kapittel 4. Her skriver Paćuka godt om blant annet Habermas’ teori om kommunikasjon. Begrepene strategisk handling og kommunikativ handling drøftes blant annet i forhold til kommunikasjonen mellom barnevernet og brukerne.

Kapittel 5 drøfter barnevern og sosial klasse, og nærmere bestemt hvordan man kan forstå sosial klasse med Bourdieus begrepsapparat. Pernille Stornæss Skotte er forfatter av den største delen av kapittelet. Kapittelet drøfter blant annet begrepene habitus, sosiale rom, felt og kapital samt doxa. Avslutningsvis drøftes det om og hvordan Bourdieu kan være nyttig i forståelsen av barnevernsfeltet.

Med bakgrunn i Michel Foucaults analyser og begrepsapparat drøftes maktstrukturer i barnevernet i kapittel 6. Paćuka forklarer godt hvordan maktforhold er svært viktig å forstå, samt det å være kritisk i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av barnevernets oppgaver.

«Anerkjennelse og sosial rettferdighet» er overskriften på kapittel 7. Her drøfter Paćuka disse begrepene med blant annet bakgrunn i Honneths anerkjennelsesteori og analyser.

Tema i kapittel 8 er Goffman og totale institusjoner. Paćuka går gjennom utviklingen av institusjoner, spesielt barnevernsfeltet i Norge og gir en kort historisk gjennomgang av lovverket på feltet (vergerådsloven, deretter barnevernsloven 1953, 1992 og 2023). Hun går relativt kortfattet gjennom den norske og litt av den nordiske forskningen på barnevernsinstitusjoner, og drøfter til slutt hvordan Goffmans analyser kan være relevante for barnevernsfeltet.

Kapittel 9 dreier seg om stigmatisering og problemidentiteter, og tar blant annet utgangspunkt i Goffmans analyser av stigma.

Kapittel 10 utvider boken til å omfatte postkolonialisme og interseksjonalitet.

I det første kapittelet gir Amela Paćuka en interessant oversikt og drøfting av den organisatoriske siden ved barnevernstjenesten og lovgivningen. Det har kommet en god del revisjoner av lover og forskrifter innen det norske barnevernet de siste tiårene, og boken virker godt oppdatert selv for en leser som ikke er jurist. Lesere som ønsker mer dybde i den organisatoriske og juridiske drøftingen må gå til andre kilder, men det virker som Paćuka har satt seg godt inn i deler av den juridiske litteraturen.

Kapittelet om forståelser av barndom før og nå er også interessant og viktig for å fortelle den litt større historien om barndom, før forfatteren i neste kapittel går inn i en interessant drøfting om velferdssamfunnets forandringer. Det barnevernsfaglige sett i lys av konkurransestatens paradigme er som nevnt ett av temaene her, det samme er moralsk ansvar i barnevernsarbeid og det diagnostiserende samfunn.

Etter mitt syn skriver Paćuka godt om maktforhold innen barnevernet og de ansattes makt i forhold til barn og foreldre basert på den lovgivningen vi har. Makt er også analysert i et sosiologisk og dels i et bredere samfunnsvitenskapelig perspektiv (pedagogisk, psykologisk og statsvitenskapelig).

Bokens styrke er blant annet bruken av kjente teoretikere som blir tolket inn i et barneverns- og barnevernsosiologisk univers. I flere kapitler bruker og presenterer Paćuka relevante begreper og teorier av Zygmunt Bauman, Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Michel Foucault, Erving Goffman og Axel Honneth. En annen styrke ligger i den etiske og moralfilosofiske drøftingen av barnevernsfaglige spørsmål og utfordringer.

Selv om formålet med kapittelet om barnevern og sosial klasse er å forstå sosial klasse ved hjelp av Bourdieus begrepsapparat, mener jeg kapittelet er noe mangelfullt med hensyn til norsk og nordisk empiri, både litt tilbake i tid og ut fra det som forelå frem til da boken ble lansert høsten 2024. Pernille Stornæss Skotte, som har forfattet kapittelet, har bragt inn noe aktuell empiri, men her kunne det med fordel vært foretatt en noe bredere oppdatering. En referanse jeg er det store verket av Bourdieu med kolleger: The Weight of the World: Social Suffering in Contemporary Society (1999). Loïc Wacquant skrev et viktig bidrag her om sosial nød og marginalisering blant unge i storbyer, hvor europeiske storbystrøk (blant annet også i Sverige) er nevnt (Bourdieu et al., 1999).

Jeg er i overveiende grad svært positiv til boken Sosiologiske perspektiver på barnevern. Samlet sett har forfatterne en imponerende oversikt over bidrag innen både norsk, dansk og internasjonal barnevernsforskning. Jeg vil likevel kritisere Paćuka og Skotte for litt mangelfulle henvisninger til det jeg oppfatter som viktige deler av levekårsforskningen om barnevern i Norge.

Særlig litteraturen som foreligger om utfordringer når det gjelder utdanning samt helseutfordringer for barn og unge voksne med barnevernserfaring, synes jeg er noe overfladisk behandlet i denne viktige boken om sosiologi og barnevern. Både psykologer, sosiologer og statsvitere har bidratt til viktig norsk og skandinavisk forskning (blant annet Backe Hansen et al., (2014); Dæhlen (2015); Vinnerljung et al., (2006, 2015); Milde et al., (2021) og Drange et al., (2022)). Paćuka er innom psykisk helse og gir relativt mange referanser her, men mangler så langt jeg kan se referanser til viktige undersøkelser når det gjelder barna og de unges fysiske/somatiske helse, og manglende refleksjoner omkring høy bruk av uførepensjon samt høy dødelighet av flere dødsårsaker, ikke minst selvmord, rus og trafikkulykker (se for eksempel Kristofersen (2017); Milde et al., (2021); Vinnerljung et al., (2006)).

Kapittel 8 og 9, hvor Paćuka benytter Goffmans teorier om sosiale institusjoner og stigma, utgjør svært viktige deler av boken og er godt skrevet. Dette er teorier og begreper som det er viktig at barnevernspedagog- og sosionomstudentene blir godt kjent med.

Det siste kapittelet om postkolonialisme, interseksjonalitet og barnevern er også viktig, men kan kanskje synes litt vanskelig for studenter uten forhåndskunnskap på feltet. Her kunne forfatteren, blant de mange andre henvisningene, kanskje også henvist til Maciej Czarnecki (2018). Den polske journalisten og forfatteren med bakgrunn i studier innen juss og kulturantropologi, har etter mitt syn bidratt med interessant sosiologisk kunnskap til forståelsen av norsk barnevern sett utenfra.

På tross av disse kritiske merknadene vil jeg anbefale Paćukas svært interessante bok som lærebok på bachelorfagene, men den trenger nok bistand av supplerende sosiologisk og levekårsfaglig litteratur på masternivå. For andre lesere med noe forhåndskunnskap innen sosiologi og barnevern, vil boken trolig representere et interessant tilskudd til den fra før litt mangelfulle fortellingen om barnevernet i generell sosiologi. Den etter hvert omfattende samfunnsvitenskapelige forskningen om barn, unge og foreldre som møter barnevernstjenesten, fortjener denne bredere sosiologiske oppmerksomheten som Paćukas bok gir et viktig bidrag til.