Etikkbok til å bli inspirert av

Anmeldt av

Hanne Glemmestad, Førstelektor og instituttleder ved Institutt for sosialvitenskap og veiledning ved Universitetet i Innlandet. Medlem av yrkesetisk råd i Fellesorganisasjonen (FO).

Om boka

Solveig Botnen Eide (2025). Mellom prinsipper og levd liv. Etikk i barnevernet. Gyldendal

Solveig Botnen Eide er en bauta innenfor sosialfaglig etikk. Hun har bidratt med en rekke bøker og artikler om temaet gjennom mange år, og er mest sannsynlig på pensum ved alle landets sosialfaglige studieretninger. Det er med andre ord en betydelig stemme innenfor profesjonsetikken som nå har skrevet en ny bok med fokus på etikk i barnevernet.

Gyldendal

Eide er tilknyttet det femårige masterprogrammet i barnevern ved Universitetet i Agder, og mye av bokens faglige tematikk er hentet fra et kurs i dette studiet kalt «Barnevernets grunnlagsproblematikk og etikk». Det gjør at boken er skrevet på studentenes premisser, uten at det på noen måte reduserer kvaliteten på det faglige innholdet. Boken er relativt kort, bare 155 sider. Den har godt språk, er lettlest og forståelig, uten at dette går på bekostning av dybden og grundigheten i det tematiske innholdet.

Som bokens tittel indikerer, tar den mål av seg å koble de overordnede faglige og juridiske prinsippene i barnevernets arbeidsområde med de verdibaserte og moralske delene av livene våre, det Eide i boken kaller livsfenomener. Eide understreker at barnevernets arbeid skal ivareta faglige og juridiske prinsipper, samtidig som man skal jobbe på en etisk forsvarlig måte som ivaretar verdiene som aktualiseres i livsfenomenene. Eide påpeker at man ikke kan forstå eller håndtere disse to dimensjonene – prinsippene og livsfenomenene – som to ulike størrelser, men må oppfatte dem som sammenvevd og som gjensidig påvirket av hverandre. De to dimensjonene er selve faget, som Eide påpeker i bokens innledningen: «Barnevernsarbeidet innebærer ivaretakelse av livsfenomenene og realisering av prinsippene» (s. 11). Etikken blir dermed en integrert del av fagforståelsen og fagutøvelsen for barnevernsarbeideren. Dette er en viktig inngang til tematikken som bidrar til å holde oppe de relasjonelle og etiske kunnskapsområdene ved barnevernets arbeid, og hindre at barnevernsarbeidet reduseres til et rent juridisk arbeidsfelt. For å illustrere faglige poeng gjennom boken, benytter Eide seg av en casefamilie. Denne familien dukker opp med litt ujevne mellomrom og bidrar til å eksemplifisere hvordan prinsippene og livsfenomenene aktualiseres i konkret barnevernsfaglig arbeid. Å bruke en casefamilie bidrar til at studenter og andre som leser boken i større grad forstår og kan knytte det tematiske innholdet til konkrete barnevernsfaglige problemstillinger som man møter i det daglige arbeidet. Casen brukes imidlertid litt ujevnt gjennom boken, og kunne med hell vært supplert med litt flere og varierte casefamilier for nettopp å løfte frem kompleksiteten og variasjonen i det barnevernsfaglige arbeidsfeltet.

Boken er delt i tre deler. I Del A viser Eide gjennom et kort historisk tilbakeblikk hvordan barnevernets arbeidsområde alltid har vært nært knyttet til etikk og moral. Når vi som enkeltpersoner eller samfunn reagere på at barn ikke får god nok omsorg, er det dypest sett en moralsk respons. Det er en moralsk respons som vi har rammet inn av lover og prinsipper for arbeidet, men hvor det verdimessige og normative hele tiden ligger i bunn. Eide drøfter i denne delen av boken to tilnærminger til barnevernsarbeidet: En prinsipp- og en relasjonsbasert tilnærming. Den prinsippbaserte tilnærmingen handler om faglige og etiske kjøreregler som skal følges, mer eller mindre uavhengig av den konkrete situasjonen til barn og familier man møter som barnevernsarbeider. I boken er det prinsippene barnets beste, det biologiske prinsipp, mildeste inngreps prinsipp og legalitetsprinsippet samt barnets medvirkning som løftes frem. Eide sier disse prinsippene styrer vårt etiske og moralske blikk. Men i kombinasjon med den prinsippbaserte tilnærmingen har vi også en relasjonsbasert tilnærming. Den relasjonsbaserte tilnærmingen har ingen klare svar på hva som er riktig å gjøre i ulike situasjoner, men baserer seg på å møte og forstå mennesker på en intuitiv måte, som ivaretar ulike sider av det Eide kaller livsfenomener. I boken beskriver hun livsfenomenene sårbarhet, omsorg, kjærlighet, tillit, respekt og åpenhet. Disse livsfenomenene er en del av folks hverdagsliv og oppleves og utspiller seg ulikt fra menneske til menneske, og blir derfor noe som sosialarbeideren må møte med innlevelse og sensitivitet. Noe av Eides hovedpoeng med boken, slik jeg forstår det, er å understreke betydningen av at det ikke er tilstrekkelig med prinsipper og regler:

Etikkens kompleksitet og dens ulike retninger aktualiseres; både en prinsippbasert og en relasjonsbasert tilnærming er nødvendig i barnevernet. Det er likevel slik at den relasjonsorienterte etikken er primær sett i forhold til den prinsippbaserte etikken. Fordringen om å ivareta den andre slik det aktualiseres, er grunnleggende (s. 35).

Dette er en viktig og betimelig påminnelse i et sosialfaglig arbeidsområde som har en tendens til å bli stadig mer standardisert og instrumentelt. Hvordan vi møter og ivaretar menneskers egenverd er fremdeles noe av det viktigste vi gjør som sosialarbeidere – enten vi jobber i barnevernet eller i andre sosialfaglige arbeidsfelt.

Del B er viet en gjennomgang av livsfenomenene i barnevernet, og det er egne kapitler for hvert av fenomenene sårbarhet, omsorg, kjærlighet, tillit, respekt og åpenhet. Dette er en fin tematisk gjennomgang av ulike sider ved livet slik det utspiller seg for oss alle egentlig, men som blir ekstra aktualisert i møte med mennesker som sliter med ulike deler av livene sine. Kapitlene er fine døråpnere til ulike grunnleggende verdier i arbeid med mennesker, og kan leses med relevans også for andre saksområder enn barnevernet. Selv om Eide i denne boken rammer etikken inn av barnevernets mandat og arbeidsområde, vil jeg hevde at det er faglig allmenngyldig for alle som møter mennesker med sosiale eller personlige utfordringer som krever sosialfaglig innsats. Forfatteren viser hele veien aktivt til sentrale teoretikere innenfor etikk og filosofi, kombinert med ny kunnskap og forskning på barnevernsfeltet. Dette vekker nysgjerrighet for videre utforskning av de ulike temaene som berøres. Jeg blir særlig nysgjerrig på temaet kjærlighet i barnevernet, som kan være en krevende fordring for noen og enhver. Må man som barnevernsarbeider være glad i dem man jobber med? I boken kobler Eide kjærlighet med omsorg, og konkluderer med at barnevernets oppgave er å legge til rette for å møte barn og unge med kjærlighet – eller i hvert fall ikke møte dem med det motsatte, i form av likegyldighet, distanse og fremmedgjøring.

I del C gjennomgår Eide de sentrale prinsippene i barnevernet. Her finner vi blant annet egne kapitler om barnets beste, som den normative bærebjelken i barnevernet og medvirkning i form av det deltakende barnet. I tillegg til å gjøre rede for prinsippenes innhold og begrunnelse, drøfter hun også de faglige og etiske implikasjonene av prinsippene, noe som ansporer til refleksjon over prinsippenes legitimitet og hvordan de virker inn i barnevernets faglige og etiske praksis. Boken avsluttes med et kapittel om forsvarligheten i barnevernet, og med et eget avsnitt om det forsvarlige skjønnet. Faglig skjønnsutøvelse er krevende, men jeg er enig med Eide når hun understreker dette:

At profesjonsutøvere stiller seg åpne for kritikk og er rede til å begrunne sin skjønnsutøvelse og det den bygger på, er slik jeg ser det et være eller ikke være for profesjonene, og en forutsetning av at skjønnet skal kunne betegnes som forsvarlig (s. 145).

I bokens innledning knytter Eide barnevernsfaglig etikk med profesjonsetikken slik den er formulert i Fellesorganisasjonens yrkesetiske grunnlagsdokument (s. 40). Her har jeg en mistanke om at Eide refererer til grunnlagsdokumentet slik det var før FOs landsmøte i 2023. Da ble yrkesetisk grunnlagsdokument revidert, og delen som omhandler klager til yrkesetisk råd, er tatt ut (FO, 2023). Eide påpeker i denne delen av teksten at FO som fagforening ikke organiserer alle barnevernsarbeidere, og spør om det kan være grunnlag for å utvikle en egen profesjonsetisk kodeks for barnevernsfeltet. FO er imidlertid ikke bare en fagforening, det er også et profesjonsforbund. Et profesjonsforbund forvalter de profesjonsfaglige interessene for alle sosialarbeidere gjennom å drøfte og tydeliggjøre profesjonsetiske utfordringer – blant annet gjennom yrkesetisk råd og yrkesetisk grunnlagsdokument. Jeg vil derfor advare mot å splitte de sosialfaglige arbeidsområdene med ulike profesjonsetiske kodekser, og tenker det er mer som binder oss sammen enn det som gjør oss ulike, uavhengig av hvilket sosialfaglig felt vi jobber innenfor. Barnets beste er for eksempel et bærende prinsipp innenfor alle delene av offentlig forvaltning (selv om det har en særstilling i barnevernet), og Nav har senest tydeliggjort dette med en egen faglig veileder. Det bringer meg videre til mitt neste poeng: Eides bok om møtet mellom faglige prinsipper og levd liv er svært relevant for de fleste sosialfaglige arbeidsområdene, enten det er Nav, sykehus, rusomsorg eller skole. Boken kan derfor med god nytte leses av studenter eller fagpersoner som jobber i andre deler av helse- og velferdstjenestene våre. Boken har for øvrig ansatser mot nye etiske utfordringer i det sosialfaglige arbeidsfeltet. På side 39 refererer Eide til rettsfilosofen Martha Nussbaum (2023), som hevder at vår sårbarhet som mennesker er tett knyttet til naturens livsbetingelser og hvordan vi forholder oss til naturen og andre livsformer. Å forstå mennesket som sammenvevd med naturen kan det være spennende å utforske nærmere fra et profesjonsetisk perspektiv. Hvilke implikasjoner kan sammenhengen mellom mennesker og natur ha for etisk og sosialfaglig praksis – enten vi snakker om barnevernet eller andre sosialfaglige arbeidsområder?