En liten bok som utfordrer store problemstillinger i akademia

Anmeldt av

Heidi Lie Eriksen, Førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger, heidi.l.eriksen@uis.no

Om boka

Line Wittek (2025). Veiledning i høyere utdanning – et forskningsetisk perspektiv. Cappelen Damm Akademisk

Denne boken handler om veiledning i et forskningsetisk perspektiv – en spennende innfallsvinkel til veiledning av masterstudenter og PhD-kandidater. Ifølge forfatteren, er hensikten med boken å bidra med nye perspektiver og koblinger som er relevante for forskningsbaserte innsikter og råd om veiledning og forskningsetikk.

Cppelen

Den overordnede ambisjonen med boken er å pakke ut forskningsbaserte prinsipper og diskutere hva de kan bety for veiledning i praksis. Forfatteren vektlegger relasjonelle aspekter og tillit for at veiledningen skal bli tilfredsstillende. Dette er i samsvar med tidligere forskning på veiledningsfeltet: Det vurderes å være en relativ samstemthet om at en god relasjon er en forutsetning for å lykkes med veiledning.

Forfatteren nevner i starten at nykommere i akademia ofte vil ha utilstrekkelig kompetanse og erfaring til å identifisere forskningsetiske brudd, og et begrenset repertoar for å konfrontere eller protestere på etiske og problematiske praksiser. Her mener jeg det er relevant å påpeke at dette ikke kun handler om nykommerens mangel på kompetanse eller erfaring, men også om at relasjonen mellom nykommer og veileder er betydelig asymmetrisk. Dette medfører at det kan være utfordrende (eller oppleves som umulig) for nykommeren å stille kritiske spørsmål. En PhD-kandidat kan oppleve eventuell kritikk som manglende tillit til veileder, som igjen kan provosere veileder. I en asymmetrisk relasjon har kandidaten alt å tape, og i en slik posisjon er mitt inntrykk at det skal mye til for at man «tar kampen». Senere i kapittelet kommer forfatteren inn på dette, men som leser ville jeg ha verdsatt at dette hadde blitt poengtert i starten.

Forskningsetikkens rolle i veiledningssamtaler er i utgangspunktet svært spennende. Det er imidlertid varierende hvor mye boken klarer å fenge leseren. Dette handler både om innholdet i teksten, men også om hvordan teksten er strukturert. I kapittel 2 presenterer forfatteren for eksempel ulike aktører som jobber med forskningsetikk og hva deres oppgaver er. Dette er nyttig for leseren å kjenne til, men denne delen fremstår som noe krevende å følge. Det er også litt mangelfullt beskrevet hvordan ansvarsfordelingen er mellom de nasjonale og de internasjonale forskningsetiske komiteene, som Allea. Teksten ville vært mer leservennlig dersom det ble vist til nettsider som tydeliggjør aktørenes ansvarsoppgaver eller hvis det ble lagt ved beskrivelser som vedlegg til boken.

Boken fremstår som svært nyttig for veiledning av både PhD-kandidater og masterstudenter. Det fungerer bra med kasus som beskriver ulike situasjoner som kan oppstå under veiledning, og som blir forklart både fra studentens og veilederens perspektiv. Det nyttigste med kasusene er at forfatteren vurderer dem kritisk og gir en pekepinn når veileder er «innenfor», eller når veiledningen ikke er god nok og veileder burde ha vurdert situasjonen annerledes. Denne tydeligheten er nyttig for veiledere, kanskje særlig om man befinner seg i en kultur hvor det er vanskelig å vise egen usikkerhet som veileder. Boken byr i tillegg på konkrete verktøy og maler for samtaler mellom veileder og kandidat, og gir forslag til hvilke situasjoner verktøyene kan komme til nytte. Ved å benytte verktøyene forfatteren presenterer, kan man forebygge og forhindre en del utfordrende situasjoner som skyldes manglende forventningsavklaringer.

Forfatteren trekker frem gjensidighet som avgjørende for å lykkes med respektfulle relasjoner i veiledningssammenheng. Dette er enkelt å være enig i, men veileders hovedansvar for å skape gode relasjoner kunne blitt understreket. Å tilrettelegge for respekt og «å sette standarden» for en respektfull relasjon må hvile på veileders skuldre. Noen steder i boken understreker forfatteren at relasjoner mellom veiledere og masterstudenter og PhD-kandidater er asymmetriske. Andre steder i boken får jeg som leser inntrykk av at begge parter har ansvar for relasjonen, noe som kan oppleves som vagt ved presisering av veilederes ansvar. Forfatteren trekker spesielt frem tillit i forbindelse med tekstveiledning. Tillit er en forutsetning for at kandidaten skal kunne ta imot veileders innspill på en god måte, men forfatteren kunne gjerne understreket at veileder har ansvar for å tilrettelegge for en tillitsfull relasjon, asymmetrien i relasjonen tatt i betraktning. Flere steder i boken nevner forfatteren viktigheten med respekt mellom partene, hvilket er viktig, men forfatteren legger for lite trykk på at veileder har ansvaret for å sørge for gode rammevilkår for en respekt- og tillitsfull relasjon. Asymmetrien i veiledningsrelasjonen blir med andre ord nevnt, men burde blitt behandlet grundigere.

Boken tar opp en viktig utfordring rundt medforfatterskap, men denne tematikken blir behandlet noe vagt. Forfatteren nevner at det nesten ikke finnes forskning som omhandler problemstillinger om medforfatterskap, sett fra PhD-kandidaters ståsted. Forfatteren bringer her en viktig problemstilling frem i lyset, som forhåpentligvis kan bidra til at forskere og veiledere engasjerer seg mer i det fremover. Boken kunne omtalt hvordan veiledere kan snakke med kandidater om medforfatterskap, og få tydelig frem at det bør være kandidatens beslutning hvem vedkommende vil ha som medforfatter på sine artikler. For PhD-kandidater kan det være vanskelig å foreta valg om medforfatterskap og eventuelt velge andre enn veileder på grunn av asymmetrien i relasjonen. Til tross for dette, kan det i noen tilfeller være riktig at andre bidrar. Forfatteren kunne gjerne tematisert hvordan veiledere bør håndtere slike problemstillinger og tydeligere beskrevet forskjellen på å veilede og å være medforfatter. Det synes å være ulik praksis om denne problematikken fra fagfelt til fagfelt, og det hadde vært en fordel med eksempler for å illustrere dette. Som leser savner jeg en tydelig stemme fra forfatteren med vurderinger av hvordan slike saker kan håndteres. Ved å bruke kasus, på samme vis som andre steder i boken, ville tematikken vært mer interessant og nyttig for leseren.

Det er et godt poeng at det ikke er tilstrekkelig å gjennomføre et kurs én gang for å bli utlært om forskningsetikk. Utfordringer oppstår i praktiske veiledningssituasjoner og uheldige praksiser utvikler seg over tid. Ved valg av mentorer for nye veiledere, kunne det ha stått noe om at det er viktig å være grundig i å velge hvem som bør ha slike roller og hvordan man kan finne frem til gode mentorer. Her bør man tilstrebe «best practice» og velge dem organisasjonen ønsker å ha som forbilder for nye veiledere. For å vite hvem man vil ha, er det en forutsetning at man systematisk innhenter vurderinger fra studenter og med-veiledere, som har samarbeidet med mulige forbilder.

Forfatteren setter ord på etiske «gråsone-problematikker» i akademia, og dette er viktig fordi en ofte ikke snakker høyt om slike praksiser. Dette ville jeg gjerne lest mer om. Det er grunner til at slike «gråsone»-praksiser får utvikle seg, for eksempel høyt arbeidspress i sektoren. Forfatteren kunne drøftet slike utfordringer i lys av et kasus, slik hun har drøftet andre utfordringer i boken.

Det er til ettertanke at mange veiledere i akademia har vanskeligheter med å snakke om følelser. Akademikere er en mangfoldig gruppe, og fremstillingen kunne vært mer nyansert. For sosialarbeidere som blir til akademikere, er ubehag noe man er trent i å håndtere og snakke høyt om. Det er vanskelig å se for seg hvordan veiledere skal bli gode på å ivareta studenters sårbarhet dersom veilederne ikke er bevisste på eller har et vokabular for å reflektere over og snakke om egen sårbarhet. Veiledning i akademia handler, som forfatteren andre steder også er inne på, ikke kun om produkt, men også om prosess og relasjon. Forfatteren tematiserer betydningen av tillit og god kommunikasjon, men utdyper ikke hvordan veiledere kan jobbe med seg selv for å bli en fagperson studenter har tillit til. Dette forutsetter at veileder har en undrende og utforskende tilnærming til seg selv som veileder og hvordan man oppleves av studentene.

Hvis noen akademikere ikke vil utvikle seg eller gå på kurs, en problemstilling boken løfter frem, kan dette løses ved at potensielle veiledere ikke får tildelt veilederoppdrag uten kursing. Dette kan igjen få konsekvenser for søknader om opprykk i akademia, noe som er av interesse for de fleste. Det kan også være utfordringer med å få plass på veilederkurs for dem som ønsker det. Begge deler er utfordringer som til syvende og sist går ut over studenter og nykommere i akademia. Det vil være i institusjonenes og veiledernes felles interesse å finne gode løsninger her. Boken vurderes som et viktig bidrag for å diskutere både disse og andre viktige problemstillinger videre.