Autentisitet til salgs: En bok om traumer, moral og marked

Anmeldt av Liese Recke

VID Vitenskapelige høgskole, liese.recke@vid.no

Om boka

Darren McGarvey (2025). The Trauma Industrial Complex. Ebury Publishing.

Med boken The Trauma Industrial Complex fullfører den skotske forfatteren Darren McGarvey (2025) en tematisk trilogi som begynte med Poverty Safari (2018), og ble utdypet i The Social Distance Between Us (2022). Der de to første bøkene undersøkte sammenhengen mellom klasse, makt og emosjonell sårbarhet, retter den tredje boken blikket mot en av samtidens mest gjennomgripende kulturelle praksiser: Den offentlige delingen av personlige lidelseshistorier. McGarvey spør hvordan fortellinger om traumer har blitt et felles språk – og hvordan dette språket gradvis har fått karakter av valuta i den digitale økonomien.

Boken kombinerer samfunnsanalyse, memoar og kulturkritikk i et personlig og selvrefleksivt prosjekt, der McGarvey skriver med utgangspunkt i egne erfaringer med å formidle sin «lived experience» gjennom det siste tiåret – et vitnesbyrd om egne vitnesbyrd. Han bruker seg selv som case i det han kaller «traumeøkonomien»: Et kretsløp der smerte og selvavsløring ikke nødvendigvis virker frigjørende, men etterspurt, konsumert og belønnet. Boken er strukturert i tre deler med betegnelser hentet fra traumeforskning: 1) Etablering av trygghet og bevissthet. 2) Forståelse og bearbeiding. 3) Forløsning og gjenoppretting av handlingsrom.

McGarvey følger traumebegrepets vandring fra et klinisk og terapeutisk domene til å bli et kulturelt nøkkelord. Begrepet, hevder han, har gjennomgått en inflasjon: Det brukes nå som forklaring på alt fra barndomserfaringer til politisk uenighet. Denne utvidelsen har ikke nødvendigvis gitt større innsikt, men snarere skapt en språklig og moralsk forvirring om hva traume faktisk betyr.

Etter suksessen med boken Poverty Safari ble McGarvey selv en ettertraktet stemme, og han ble invitert til å fortelle historien om fattigdom, vold og rus. Med tiden ble han klar over at også hans egen fortelling var blitt en ressurs – en vare i et symbolsk og økonomisk kretsløp. Jo mer personlig og følelsesladet han fremsto, desto mer applaus, invitasjoner og økonomiske muligheter fulgte. Han beskriver dette som et moralsk dilemma: En voksende avhengighet av den responsen som hans historier genererer.

Denne erfaringen leder ham til bokens hoveddiagnose: Vi lever i en kultur som belønner følelsesmessig eksponering og forveksler åpenhet med sannhet. Fortellingens emosjonelle kraft overskygger dens analytiske innhold. McGarvey omtaler dette som et skifte fra vitnesbyrd til varemerke der levd erfaring blir en form for kapital. Jo mer elastisk traumebegrepet blir, desto flere kan bruke det, og desto lettere kan det pakkes og selges. Resultatet er, som han skriver, et landskap der fortelling forveksles med bedring.

Et gjennomgående tema er den «affirm-only culture» som preger offentligheten: En sosial norm der personlige fortellinger møtes med ubetinget støtte. Denne empatien er velment, men passiv og den gjør kritisk dialog vanskelig. Fortellingene må være rørende, men oversiktlige – gjerne med en narrativ struktur der fortelleren «overvinner alt». Slik oppstår traumehierarkier, der visse typer lidelse verdsettes mer enn andre fordi de passer inn i publikums forventninger. Autentisitet blir et estetisk uttrykk heller enn etisk praksis.

McGarvey beskriver hvordan hans egen suksess hadde en skyggeside. Han fremførte stadig mer dramatiserte versjoner av sin recovery, ofte mens han fortsatt slet med rus og skam. Mange av personene i historiene hans ble fremstilt uten samtykke, som statister i et narrativ om hans egen gjenreisning. Denne erkjennelsen leder ham til begrepet «oversharing»: En selvutlevering som går utover både det terapeutisk meningsfulle og det etisk forsvarlige. Når smerte blir en vare, mister både fortelleren og tilhøreren noe vesentlig. Første del avsluttes med en advarsel: Når mennesker med uforløste traumer gis status som moralske autoriteter, risikerer offentligheten å bli styrt av affekt snarere enn analyse.

I bokens andre del beveger McGarvey seg dypere inn i forholdet mellom autentisitet og makt. Her introduserer han hovedbegrepet «the trauma industrial complex» – et nettverk av medier, veldedige organisasjoner, akademia og aktivisme som alle tjener på produksjonen og sirkulasjonen av personlige traumer, et system som skulle informere og beskytte, men som har utviklet sin egen selvforsterkende økonomi. Dagens traumediskurs har blitt en næring som lever av drama og smerte, snarere enn å bidra med hjelp og heling. Et hovedtema her er den institusjonaliserte empatiens paradoks. McGarvey viser hvordan myndigheter, NGO-er og medieaktører fremhever erfaringsstemmer som symboler på deltakelse, men uten å gi dem reell beslutningsmakt. Mange bevegelser, hevder han, har internalisert den samme logikken de ønsker å bekjempe, de belønner affekt og moralposisjonering fremfor refleksjon og ansvar. Han kaller dette traumebasert politikk, en aktivisme som drives av smerte, men som samtidig mister analytisk kraft og risikerer å gjenskape de problemene den reagerer mot.

McGarvey insisterer på at traumer må være bearbeidet før de kan bidra til politikk. Erfaring uten refleksjon og bearbeiding er bare følelse – ikke innsikt, skriver han. Mange aktivister, hevder han, kjemper ikke bare mot systemet, men også mot sine egne uforløste traumer og erfaringer. Etter hvert innrømmer McGarvey at også han selv var fanget i det samme kretsløpet. Rollen som «mannen som overlevde» ble både et kall og et fengsel. Jo mer han delte, desto større ble presset om å fortsette å blottlegge seg. Han kaller dette «the feedback loop of pain» – et sirkulært forhold mellom deling, respons og ny deling. Mot slutten av del to formulerer han konturene av et alternativ: En traumebevisst etikk, der deling ikke er et mål, men et ledd i en større prosess av refleksjon, ansvar og gjensidig støtte.

Den siste delen av boken har en mer personlig og terapeutisk tone, men forblir samfunnskritisk i kjernen. McGarvey forsøker å vise hvordan den enkelte kan bevege seg fra offerrolle til autonomi, ikke gjennom fornektelse av traume, men gjennom å gjenvinne handlingsrom og emosjonell selvforståelse. Han betoner betydningen av personlig ansvar – et standpunkt han selv hevder er kontroversielt innenfor det han omtaler som traumeindustrien. Han argumenterer for at vår tids traumediskurs, til tross for sin frigjørende intensjon, ofte fratar mennesker dette handlingsrommet. Når traume blir altforklarende, risikerer individet å bli definert av det som ble gjort mot ham eller henne. Han skriver: «Jo mer vi identifiserer oss med smerten, desto mindre rom er det for endring». McGarvey hevder at genuin bedring består i å innlemme traumet som en del av livsfortellingen, fremfor å gjøre det til kjernen av identiteten. Han understreker forskjellen mellom fortelling som prosess som kan være terapeutisk og foregå i et lukket terapeutisk rom, og fortelling som merkevare som forblir performativ. Han avslutter med et forsøk på forsoning med sin egen fortid. Stillhet, skriver McGarvey, er ikke fornektelse, det er en form for selvrespekt. Den som velger å ikke fortelle alt, beskytter sitt menneskeverd. Slik blir taushet en motstandshandling mot kulturens konstante krav om eksponering. McGarvey oppfordrer hermed leseren til å skape rom for refleksjon, for mellomrommet mellom erfaring og uttrykk, og til å gjenoppdage verdien av privathet i en tid der alt personlig er blitt offentlig eiendom.

McGarvey har mange gode poenger og bidrar til å reise nye og viktige spørsmål om bruken av personlige historier i det offentlige rom. Avslutningsvis vil jeg peke på et paradoks som McGarvey ikke tematiserer eksplisitt, men som likevel ligger som en understrøm gjennom hele boken. På den ene siden fremhever han behovet for at mennesker med levd erfaring skal få reell innflytelse. På den andre siden insisterer han på at traumer må være bearbeidet før de kan formidles som kunnskap og ikke bare som affekt. Dette spennet avdekker et grunnleggende dilemma i den samtidskulturen McGarvey beskriver: Det «traumeindustrielle kompleks» etterspør både autentisk smerte og emosjonell kontroll – et ideal som i praksis er umulig å oppfylle. Den som fremstår for såret, risikerer å bli oppfattet som ustabil, den som fremstår for reflektert, mister sin performative autentisitet. I dette doble forventningspresset oppstår etiske dilemmaer for både institusjoner og enkeltpersoner: Hvordan kan man representere smerte uten å reduseres til den? Og hvordan kan man kreve refleksjon og bedring uten at det blir et nytt prestasjonskrav? Paradokset peker utover McGarveys analyse og berører selve kulturens forståelse av empati: Vi ønsker å se smerte og sårbarhet, men bare i doser som lar oss føle oss moralsk opplyste – ikke ansvarlige. Kanskje vil McGarveys neste bok våge å gå enda dypere inn i dette ubehaget.