– Det har vært en lang reise å forstå forskjellene mellom barnevernstjenester

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia

Svein Arild Vis har forsket på de store forskjellene mellom ulike barnevernstjenester i mer enn 20 år. Han har skrevet om at ansatte i ulike tjenester behandler bekymringsmeldinger ulikt og at det varierer hvor stor andel av undersøkelsene som ender med henleggelse og hvor mange som ender i tiltak.

– En lang reise

Etter hvert har han kommet til at variasjonen ikke er så problematisk som først antatt. Det viser seg at den er større innad i tjenestene fra år til år enn mellom kommunene. Kjennetegn ved de innmeldte sakene forklarer variasjonen bedre enn tesen om ulike standarder, mener Vis. Særlig store er utslagene i små kommuner.

– Det har vært en lang reise å forstå disse forskjellene. Fra å heie veldig på å finne felles standard er jeg nå mer opptatt av at det også er gode grunner for variasjonen, sier Vis.

For eksempel mener han det er helt naturlig at flere undersøkelser henlegges i større byer enn i små kommuner. De store byene har typisk et større apparat rundt barn og unge. Der kan andre instanser enn barnevernet overta oppfølgingen av barn som på et lite sted ikke ville hatt noe annet tilbud.

Kommunenes totale tilbud kan også forklare at enkelte grupper er overrepresentert i meldinger til barnevernet, påpeker Vis. For eksempel er familier med etnisk minoritetsbakgrunn oftere innlemmet i kommunens øvrige hjelpetilbud. Det øker sannsynligheten for at utfordringer i familien oppdages og meldes til barnevernet, mens tilsvarende problemer går under radarene i familier som ikke mottar noen form for hjelp.

Marius Fiskum

Må analysere data

Framfor å etterstrebe mer likhet bør kommunene bruke egen statistikk til å utnytte ressursene bedre, mener Vis.

– Når kommunene skal planlegge og utvikle sine egne tjenester, er det avgjørende at de analyserer administrative data og tar hensyn til andre rammebetingelser. Da kan treffe bedre på hvilke saker som kan henlegges, og dermed frigjøre ressurser til de sakene som trenger grundig undersøkelse over tid, sier Vis.

Forholdet mellom henleggelser og nye bekymringsmeldinger er særlig nyttig å studere for barnevernsledere, mener han. Hvis det kommer ny bekymringsmelding på barn i en sak som ble henlagt for mindre enn et år siden, kan det være et tegn på at barnevernstjenesten overså et alvorlig problem første gangen.

Mer differensiert

Vis prøvde ut en fasedelt modell for undersøkelser sammen med et læringsnettverk for barnevernstjenester, der man brukte barnevernsstatistikk til å analysere hvilke saker som typisk meldes på nytt i løpet av det første året etter den forrige meldingen. 

– Når kommunene jobber godt med slike analyser blir det mulig å differensiere undersøkelsesarbeidet. Dermed kan mer ressurser settes inn på de sakene der det virkelig trengs og man kan raskere legge vekk de sakene som ikke trenger så grundig undersøkelse.

– Har ansatte i barnevernstjenestene den kompetansen som trengs for å avgjøre det?

– Ja, det er en vurdering de må gjøre uansett. Det er en kompetanse man skaffer seg med klinisk erfaring, og noe tjenestene m være bevisste på. De må følge med på mønsteret. Hva slags saker kommer tilbake? Hva slags saker overser man alvoret i? Barnevernstjenesten må være en lærende organisasjon.

Mye mer forskning

Vis er opprinnelig vernepleier, og sier spøkefullt at han har hatt alle jobber fra støttekontakt til professor. Han jobbet først innen habilitering og senere med planlegging av helse- og sosiale tjenester i Tromsø kommune. Litt tilfeldig ble han involvert i et prosjekt om foreldreveiledning, og ble svært interessert i barns deltakelse. 

Han begynte å jobbe på det som den gang het barnevernets utviklingssenter, som seinere har blitt til Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU). De fire sentrene støtter fagfolk som jobber med barn, unge og deres familier gjennom undervisning, fagutvikling og forskning. RKBU Nord, der Vis er forskergruppeleder, tilhører UiT Norges arktiske universitet.

– Da jeg startet var det ikke mange som forsket på barnevernet. Forskningsoppmerksomheten har eksplodert de siste 25 åra, og kunnskapsgrunnlaget er vesentlig bedre i dag, sier Vis.

Marius Fiskum

Mer systematisert metodikk

Den økende akademiske interessen for barnevern har også kommet praksisfeltet til gode, mener Vis. Sammen med andre forskere etterlyste han et nasjonalt rammeverk for undersøkelse av barnevernssaker. De anbefalte norske kommuner å lære av Sverige og Danmark.

Siden er det innført et barnevernsfaglig kvalitetssystem for undersøkelsesarbeidet, basert på Kunnskapsmodellen barnets behov i sentrum. Her ser man på sammenhenger mellom barnets problemer, foreldrenes omsorg og belastninger i familie og nærmiljø.

Tilsvarende kommer det nå en grunnmodell for hjelpetiltak, et slags helhetlig rammeverk for arbeid med tiltak. Modellen er testet av piloter i fjor og i år, og Bufdir kommer med en plan for å innføre dette i alle kommuner.

– Det er gjort mye for å systematisere metodikken i barnevernet de siste åra, sier Vis.

Aldri perfekt

Han mener det også går riktig vei med barns deltakelse og medvirkning, selv om det stadig påpekes at ansatte snakker for lite med barn og unge.

– Vi kommer nok aldri dit at vi kan si at nå er det perfekt omfang av medvirkning.

Han har planer om å fortsette å forske på barnevernsstatistikk.

– Det finnes mulighet for å lære mye mer om barnevernet ut fra data vi har tilgang til, men det er vanskelig felt å forske på. Det er mye vanskeligere innen barnevernet enn for eksempel helsevesenet å måle effekten av ett tiltak isolert fra alt annet som spiller inn.