Grit Woelke og Ane Berg, sosionomstudenter, FO-studentene i Bergen

Som sosionomstudenter kjenner vi oss ikke igjen i mye av det som kommer frem i artikkelen. Vi savner studentenes stemme i debatten og skriver med det som utgangspunkt.

Framstillingen av barnevernsstudenter og nyutdannede i barnevernet er en klisjé. I vår klasse er det kun et fåtall som bor hjemme hos foreldrene sine. Flere av våre medstudenter har i tillegg til sosionomutdanningen annen utdanningsbakgrunn og variert yrkeserfaring. Det vil si at dersom vi begynner å jobbe i barnevernet, har vi mer enn en treårig utdanning som utgjør vårt kunnskapsfundament.

Mange arbeidsgivere i barnevernet setter som krav at du må ha fylt 25 år for å få jobb. I tillegg etterspørres arbeidserfaring med barn og ungdom. Gerhardsen hevder at det ikke kan gå bra når de nyutdannede inntar barnevernstjenestene. Dette er stikk i strid med vår erfaring fra praksisfeltet, hvor vi fikk høre at det norske barnevernet aldri har vært bedre enn nå. Utfordringer i barnevernet handler først og fremst om mangel på ressurser: Ansatte opplever å ikke ha tid til å følge opp alle klientene sine, noe som går utover kvaliteten på arbeidet.

Artikkelen henviser til studiebarometeret for å konstatere at barnevernspedagog-, sosionom- og vernepleierstudenter har dårlig arbeidsmoral siden deres studietid, angivelig, bare utgjør 26 timer i uken. Virkeligheten er mye mer nyansert enn som så. Mange studenter bruker mye tid på studiene, mens andre jobber deltid innen helse- og sosialsektoren som også, etter vår oppfatning, er studierelatert.

Artikkelens argumentasjon støtter seg også på enkelte høgskolelæreres uttalelser, som tolker det manglende oppmøtet på forelesninger slik at studentene ikke er interessert i faget. Er det mulig at gamle undervisningsmetoder og for lite tilrettelegging for studenter med foreldreforpliktelser også kan forklare noe av fraværet?

Vi mener at en femårig utdanning ikke vil gjøre oss bedre forberedt på å møte for eksempel familier i oppløsning eller preget av rus og vold, slik som kildene i artikkelen hevder. Det vil alltid være en utfordrende overgang mellom skole og arbeidslivet. Vi tror at erfaringene må samles i praksis etter utdanningen, i møte med familier, i refleksjon sammen med kolleger, veiledning til nyansatte og ved å holde seg faglig oppdatert. Vår utdanning skal romme så mange emner at det ofte er ønskelig å videreutdanne seg etter noen år i praksisfeltet. Én utdanning vil aldri klare å gjøre studentene fullt utrustet til å møte arbeidslivet, uavhengig av studieretning. Hvert arbeidsfelt har behov for en spisskompetanse som ikke kan oppnås i grunnutdanningen.

Vi får inntrykk av at diskusjonen om et femårig profesjonsstudium handler mer om prestisje- og lønnsøkning for noen utdanninger enn om generell kvalitetsheving av studiet eller studentenes forberedelse til yrkeslivet. Hvis man er ute etter kvalitet, burde det legges opp til at høgskolelærere får mer tid til å utvikle engasjerende undervisningsmetoder og at det avsettes mer tid til veiledning av studenter. Vi har også inntrykk av at våre lærere heller skal sørge for statusøkning for høgskolen, ved å skrive fagartikler, forske eller utgi fagbøker enn å bruke sin pedagogiske kompetanse for å forberede, stimulere, engasjere og betrygge studentene til å kunne møte yrkeslivets krav.

Vår kritikk rettes ikke mot lærerne, men mot Kunnskapsdepartementets ønske om kostnadseffektivisering og harde prioriteringer i studiene. Denne ovenfra- og ned-pressfordelingen på alle ledd, opplever vi nå har nådd oss studenter.

Vi synes at barnevernsstudentene fortjener litt mer respekt, og håper at vår stemme kan utgjøre en forskjell i den videre diskusjonen om studentenes kompetanse.