«Ta trollet ut i sola så sprekker det! »skrev Soggiu på bloggen sin 9. september i år. I bloggen fortalte hun om det som hadde foregått bak dørene i leiligheten på Grønland i Oslo. Til da hadde kun nære venner visst om den voldelige faren.

I portrettintervjuet i fjor vinter manøvrerte hun behendig forbi spørsmålene om faren. Likevel var han til stede som en grå skygge.

– Jeg var veldig bevisst på å unngå å snakke om ham. Jeg ville ikke at volden skulle være en del av identiteten min som nyvalgt AU-medlem. Jeg liker ikke offerrollen og var redd for stemplingen, forteller hun.

Slipper ikke unna

Soggiu har nektet å ha kontakt med faren etter at foreldrene skilte seg da hun var 18 år. Men faren har fortsatt å oppsøke henne. Trygler og truer. Gang på gang.

– Jeg har forsøkt hemmelig telefonnummer, nummersperring på mobilen, levd på en annen adresse enn den jeg står oppført med i folkeregistret, men han finner meg alltid, forteller hun.

Han kontakter henne hjemme, på skolen, på jobben, på telefonen, på mail, på facebook.

Da Soggiu ble valgt inn i FOs arbeidsutvalg for ett år siden visste hun at hun ble mer synlig i offentligheten, også for faren.

– Det er vanskeligere å gjemme meg. Forfølgelsene har tiltatt det siste året. Han gjør seg gjeldene i livet mitt uten at jeg ber om det, forteller Soggiu.

Skjult skam

Den 8. september ble Anna-Sabina Soggiu kontaktet av en bystyrepolitiker. Han hadde blitt kontakten av faren hennes som bad henne kontakte ham. Han savnet henne veldig.

– Han er flink til å få folks medlidenhet. Jeg ga beskjed tilbake til politikeren at han ikke måtte gi ut noe informasjon om meg til denne mannen.

Hendelsen fikk Soggiu til å tenke over hvorfor det var så viktig at ingen skulle vite om hvorfor hun ville holde familievolden hemmelig.

– Hvorfor skammet jeg meg? Hvorfor var det så viktig at ingen skal vite om det pappa gjorde mot oss?

Frykt og terror

Dagen etter skrev Anna-Sabina Soggiu om hvordan faren hadde holdt kona og datteren i et voldelig grep.

Det var mest moren som fikk lide for for farens sinne. Men også Anna-Sabina fikk unngjelde når sinnet hadde arbeidet seg høyt nok i den spedbygde mannen. Soggiu vil ikke fortelle om enkelte volds episoder.

– Han er ingen snill mann. Det var ikke vold hele tiden. Stemningen bygde seg opp, han ble i dårligere og dårligere humør. Så startet det. Hjemmet vårt var fylt av frykt og terror, forteller Soggiu.

Erstatning

Anna-Sabina har vitnet mot faren i to rettsrunder for volden mot moren. Tingretten dømte han til åtte måneders fengsel, hvorav fire var ubetinget. Faren anket dommen til Lagmannsretten.

– Han hevdet at han slo i selvforsvar ved noen få anledninger fordi vi var så vanskelige å ha med å gjøre at han ikke hadde noe annet valg, forteller Soggiu.

Lagmannsretten sa at han ikke kunne dømmes til fengsel fordi det ikke var nok bevis for at volden hadde forekommet de siste årene før anmeldelsen. Moren hadde ikke meldt om volden innen foreldelsesfrisen. Faren kunne derfor ikke dømmes. Men både moren og Anna-Sabina fikk voldsoffererstatning.

– Mennene kommer lett unna rettsapparatet fordi sakene er vanskelig å bevise. Volden er tabubelagt. Vi kvier oss for å anmelde mannen eller faren vår. Det at vi fikk voldsoffer erstatning var en bekreftelse på at vi ble trodd, og en anerkjennelse på at det som skjedde var feil, sier Soggiu.

Samfunnsproblem

Soggiu råder kvinner til å anmelde volden, selv om hun innrømmer at møtet med rettsapparatet er en påkjenning.

– Det er mye som kommer opp av følelser. Kvinnen må ha oppfølging, ikke bare av bistandsadvokat, hun må også få sosial- og helsefaglig støtte. En dom eller erstatning er en anerkjennelse av at det ikke er en privat affære, men et samfunnsproblem, sier Soggiu.

I voldens sirkel

Hun forklarer at volden har et sirkulært preg.

– Menn som slår forteller om den eller de gangene gangen de slo, som om det er enkeltepisoder. Kvinnene forteller om stemningen som bygger seg opp over tid. Inntil slagene fallerer. For kvinnene er volden til stede hele tiden.

Soggiu kjenner seg igjen i beretningene til kvinnene hun jobbet med i Thereses hus, som er en akuttinstitusjon under rusmiddeletaten i Oslo.

– Vi gjorde en undersøkelse hvor vi intervjuet mange av dem. De fleste av dem hadde opplevd mye vold. Og de beskrev frykten de levde med mellom slagene.

I likhet med andre kvinner som har vært utsatt for vold er Anna-Sabina Soggiu vár for stemninger og god på å lese folk.

– Det kan jo komme godt med som sosialarbeider.

Skyld og ansvar

Sosionomen har jobbet mye med kvinner som har vært utsatt for vold og har lest metervis av bøker om temaet.

– Kvinnene tar ofte på seg skylden. Det kan virke rart på omgivelsene. Men hvis de gjør det har de mulighet til å endre situasjonen. Hvis det er utenfor deres kontroll er det ukontrollerbart. Men det er en dårlig strategi. Vi kan ikke stanse en mann som slår, sier Soggiu.

Hun mener spørsmålet «Hvorfor gikk du ikke før» er krenkende.

– Hvorfor spør man ikke om hvorfor ikke han gikk før, når han liker dama si så dårlig at han juler henne opp. Det å legge ansvaret på kvinnen er å snu saken på hode, som man gjør i voldtektsdebatten når man sier at jenter på kle og oppføre seg på en bestemt måte. Mannen har jo også et valg og et ansvar.

Soggiu syns det er flott når menn tar avstand fra familievold. Som aksjonen VIF-klanen hadde for noen år siden.

– Det er en mannsbastion, og de sa i fra at de ikke fant seg i at deres medlemmer slo dama si. Sånne aksjoner håper jeg å se mer av.

Still spørsmål

FO-politikeren ber sosialarbeidere være mer oppmerksom på familievold.

– Det er utrolig belastende å fortelle det første gangen. Derfor må vi stille spørsmål som gjør det lettere å fortelle. Og vi må hjelpe dem med å bearbeide det som kommer opp. Da kan de bli sterke nok til å møte prosessen i rettsapparatet, mener Soggiu.

Positiv respons

Etter bloggen og publiseringen på facebook har mange takket Soggiu for at hun deler livserfaringen. Hun råder kvinner til å benytte dagen i dag til å fortelle om volden de har opplevd.

– Jeg ble kvitt skammen da jeg sa det høyt. Responsen har gitt kraft. Det er det som skjer når vi tar trollet ut i sola.

Faren har holdt seg unna.

– Det er på tide. Han har stjålet nok dager og år av livet mitt. Herre gud, jeg fyller 31 år. Hold opp.