Boken har som intensjon å sette Kvænangen-saken inn i en politisk og samfunnsmessig sammenheng og slik bidra til refleksjon og debatt. Kommunikasjonsstrategien har fokus på skolering og forankring av gode strategier for et åpnere barnevern.
Vi viser til informativ artikkel ”Åpenhet mulig – hvis barnevernet vil” ved direktør Ann-Marit Sæbønes, Bufdir, Fontene nr 4/2006, hvor omfattende tiltak for å sikre et åpnere barnevern profileres og boken ”Barnevern-medier og juss” kommenteres.
Forfatterne valgte Kvænangen-saken som case for å vise hvordan ulike aktører i ulike systemer tenker og handler ulikt. Systemer med ulike krav til sine aktører og hvordan dette kan skape konfliktfylte møter for eksempel mellom barnevernledere og journalister.
Sæbønes sier blant annet sitat: ..Med Kvænangen-saken som eneste eksempel på hvordan taushetsplikten ”hindrer” barnvernet i å informere nærmeste slekt, eller svare på spørsmål i media, får ikke barnevernpedagoger noen konkrete eksempler på hvordan de kunne jobbet annerledes”.
Kvænangen-saken er ikke plukket ut som modell-sak til etterfølgelse for barnevernsarbeidere, journalister eller advokater, men fordi den problematiserer barnevernets bruk av sakkyndige og barnevernets taushetsplikt. Også i andre barnevernsaker kan taushetsplikten være et hinder for et åpnere barnevern. En åpen debatt og refleksjon rundt tema anser vi mest nyttig. Det å analysere aktørenes egen tolkning av nyhetsdramaer de medvirker i mener vi er fruktbart, fordi innsikt i spillet kanskje på sikt kan endre spillet i mer konstruktiv retning.

BOKEN ER INGEN lærebok i ”how to do it”, men bokens kapitel 7 ”Informasjonsarbeid i barnevernet” er praktisk fokusert og har som hensikt å gi barnevernledere ideer om hvordan bygge opp en informasjonsstrategi ved eget kontor, men ikke hva de skal si. Barnets beste må konkretiseres fra sak til sak.
Sæbønes sier innledningsvis sitat: ”&boken tar i for liten grad inn over seg de føringer som er gitt til barnevernet om større åpenhet og det som skjer i praksis”.
Vi har avgrenset oss til å referere til kommunikasjonsstrategien, altså ikke gjort rede for den. Sæbønes viser til erfaringer via kurs og undersøkelser at barnevernsarbeidere er positive til større åpenhet, men sier at, sitat: ”dette står i motsetning til forfatternes påstand (kapitel 2, side 57) om at det er en utfordring å få oppslutning blant kommunale barnevernsledere om et åpnere barnevern”.
Det som står på side 57 er følgende; ”Den politiske intensjonen om et åpnere barnevern for å oppnå sterkere normativ støtte i befolkningen, er noe vi ikke tror alle aktørene i barnevernet uten videre vi si seg enig i. Utfordringen er å få enighet blant alle kommunale barnevernsledere om både intensjon og gode former for samhandling med samarbeidspartnere så vel som aktører i media om et åpnere barnevern”.
Poenget er at det er en distinksjon mellom politiske intensjoner og beslutninger og fagfolkene sine handlinger som budbringere og utøvere av denne politikken.
Vi tar derfor ikke for gitt at alle ansatte i barnevernet i utgangspunktet har en felles forståelse og definisjon av ”et åpnere barnevern” for eksempel hvor mye åpenhet, når, hvor og hvordan og hvorfor være åpen? Poenget vårt er at en kan ikke forvente å endre praksisfeltets ”taushet” over natten og dette må ikke oppfattes å være noe kritikk av arbeidsgivers tiltak og innsats i form av kommunikasjonsstrategi.