Siste nytt fra tall- og målefundamentalistene er karakterer til barnehagebarn, i første omgang som et prøveprosjekt i enkelte bydeler i Oslo. Fordi karakterer jo er omstridt også i skolen og fordi det er en utbredt oppfatning at barn skal få lov til å være barn, kalles det ikke karakterer, men evaluering.

De ansatte i barnehagen skal vurdere hvert barn ut fra 48 spørsmål i fire kategorier: Motoriske, sosiale, matematiske og norskspråklige ferdigheter. Vurderingen skal så oversendes til den skolen barna skal begynne på og omregnes til en tallvurdering. Hvert barn får en total score og en score for hvert felt. Barn som får 26 poeng eller mer anses å ha ”aldersadekvate ferdigheter”, mens de som scorer lavere enn 15 skal følges med mer bekymrede blikk.

Besettelsen av måling og rangering har for lengst trengt inn i helse- og omsorgssektoren. Gjennom det nasjonale IPLOS (individuell pleie og omsorgsstatistikk)-registeret har alle som mottar slike tjenester fått bordskikken og intimhygienen sin rangert på en skala fra en til fem.

Hensikten med slik rangering og evaluering er å frambringe mer kunnskap om brukerne av tjenestene, for på sikt å kunne tilby bedre tjenester. Med det i bakhodet er det skremmende å lese hva myndighetene ønsker å vite mer om. For som kjent: Som man spør får man svar.

IPLOS avdekker et ensidig medisinsk fokus på mennesket. Registeret kartlegger folks spise- og toalettvaner i detalj, men stiller ikke spørsmål om man har tilstrekkelig assistanse til å komme seg på kino eller besøke venner. Det er altså kroppen som skal hjelpes. Glemt er alle fine idealer om selvstendighet og likestilling. Glemt er også brukermedvirkning, ellers et honnørord i mange sammenhenger.

I barnehagen skal barna blant annet måles på om de kan kaste og motta en ball på to meters avstand og om de kan regne +/- med konkreter til 5. Dette strider mot forskriften til barnehageloven, som sier at det som hovedregel ikke skal sette mål på og vurdere enkeltbarn. Trolig strider det også mot både ansattes og foreldres syn på hva barnehagen skal bidra med i barns liv.

Slike registre uttrykker en voldsom mistillit til fagfolk. I stedet for å stole på faglige vurderinger av behov og potensial, skal observasjoner sirlig tallfestes, minutter nøye tilmåles. Verken kartlegging av tjenestebehov eller observasjon av barns utvikling er noe nytt. Mye av den kunnskapen som etterspørres finnes allerede, enten den brukes i daglige møter mellom ansatte og tjenestemottakere, eller den utveksles i gode samarbeidsrutiner mellom barnehage og skole. Når den skal oversettes til scorer på en skala, blir den bare tallmessige uttrykk for normalitet og avvik. I beste fall intetsigende informasjon. I verste fall grunnlag for utforming av tjenester og plassering i et klasserom.

Bortenfor byråkratiet, i den kommunale hverdagen, der kapasiteten for lengst er sprengt, skal altså fagfolk med kompetanse på mennesker og relasjoner bruke arbeidstiden sin til å fylle ut skjemaer som underminerer den jobben de gjør hver dag. De vet selvsagt at lek, vennskap og livskvalitet ikke kan tallfestes. Og de hadde fortjent å ha overordnede i direktorater og departementer som forstod dette. Når så ikke er tilfelle, kan vi bare håpe at de har ork til ordrenekt og opprør, at de kanskje allierer seg med foreldre, fagmiljøer og brukerorganisasjoner og roper et høyt og tydelig nei til et menneskesyn basert på tall.