Kampen om arbeidsdagens lengde var særlig sentral for fagbevegelsen i de tidlige åra. Og den er langt fra død. Men fra vårt utsiktspunkt i 2005 kan vi konstatere at kampen har hatt små resultater siden tida rundt siste verdenskrig. Åttetimersdagen har stått på stedet hvil i lange tider.
Men for sytti år siden var faktisk håpet og optimismen stor. Mange mente at arbeidsdagene med lovmessighet måtte bli kortere og kortere etter hvert som maskinene overtok mer av arbeidet, og det resterende arbeidet måtte deles på flere. De regnet med at arbeidsdagen til slutt ville ligge på et par timer. I USA hadde arbeiderne fått arbeidsdagen ned til åtte timer og arbeidsuka til fem dager. Og i 1930 fikk arbeiderne ved Kellogg-fabrikken i tettstedet Battle Creek i USA seks timers arbeidsdag. Kostnadene ved reduksjonen ble delt mellom arbeidere og arbeidsgiver.
En slik drastisk omlegging kunne gjennomføres fordi lederne ved Kellogg-fabrikken var visjonære. I tillegg var det et godt klima mellom de ansatte og ledelsen.

EKSPERIMENTET MED SEKS-TIMERSDAGEN på Kellogg-fabrikken i Battle Creek er beskrevet i boka Seks-timersdagen på Kellogg’s, som nylig er kommet ut på norsk. Det ble satt i gang av direktøren, en engelskmann ved navn Lewis J. Brown, i samarbeid med eieren, W.K. Kellogg. Begge var interessert i ”frigjøringskapitalismen” og hadde store visjoner når det gjaldt organisering av produksjonen. Brown hadde lært mye av sin landsmann, Lord William Hesketh Leverhulme, som hadde tjent seg rik på Sunlight-såpe. Leverhulme argumenterte at kortere arbeidsdager ville føre til økt produktivitet og gi bedre fordeling av arbeidet. Han mente at det var viktig å gi arbeiderne muligheter til å dyrke åndelige sysler og øke sitt kunnskapsnivå. Leverhulme antok at folk etter hvert ville være tilfredse med sin materielle levestandard og ønske seg mer fritid i stedet for mer penger, fritid som de kunne bruke til å dyrke jorda, drive med politisk arbeid eller gå på skole. Han bygde en hageby med frittstående småhus for arbeiderne, og forsynte byen med svømmehall, sykehus, bibliotek, kirke, konsertsal og treningslokale.
Boka om sekstimersdagen på Kellogg’s er spennende lesning. Forfatteren refererer de nesten euforiske beskrivelsene av hvordan arbeiderne på Kellogg’s opplevde den nyvunne friheten. Særlig var kvinnene begeistret. Mange følte at de fikk tilbake kontrollen over tida si – i det minste fritida. W.R. Kellogg delte ut små hageparseller, og mange begynte å dyrke jorda. En av kvinnene tok flytimer. Noen ble aktive i idrett eller frivillige organisasjoner. Og i enkelte familier ble far mer aktivt med i barneoppdragelsen. Alle fikk de mer tid til familie og venner.

SEKSTIMERSDAGEN BLE LANSERT i et USA med stor arbeidsledighet, og den fikk støtte i alle leire. Både president Hoover og president Roosevelt støttet tiltaket som et viktig bidrag til mer rettferdig deling av arbeid. Da Kellogg-fabrikken gikk over fra tre til fire skift, måtte de jo ansatte en mengde nye arbeidere.
Også næringslivet så positivt på sekstimerdagen. Tidsskriftet Factory skrev: ”Vi spår at den nye politikken til Kellogg Company vil gjøre mer for å stimulere ledere til handling og bidra mye mer til å løse arbeidsløshetsproblemet enn alle de midlertidige løsningene som nå faktisk blir prøvd.”
En evaluering på Kellogg’s i 1935 viste at sekstimersdagen lønte seg økonomisk for bedriften. Sterk reduksjon i faste utgifter og halvering av arbeidsulykker var blant funnene. Hver ansatt produserte mer, og forsikringspremiene ble lavere på grunn av lavere risiko for ulykker.
Likevel sank entusiasmen i omverdenen. Føderale myndigheter endret fokus til ”jobbskaping”. Sekstimersdagen fikk ikke fotfeste utenfor Kellogg’s.
Kellogg’s praktiserte sekstimerdagen helt fram til 1985. Men gradvis ble forsøket uthult og arbeiderne splittet. Sekstimers-avdelingene sakket akterut lønnsmessig, og oppslutningen dalte.
I Norge ble det voksende interesse for sekstimersdagen i forbindelse med at kvinnebevegelsen ble radikalisert på 70-tallet. På tross av at kravet har vært reist av kvinnebevegelse og kvinnerike fagforbund, blant annet FO, i mange år, har det likevel vært vanskelig å komme videre. Et forsøk på 1990-tallet med sekstimersdag innenfor omsorgsfeltet i Oslo kommune ble delvis amputert og etter hvert avsluttet.
Nå er kanskje øyeblikket kommet. Både LO og regjeringen har gitt signaler om at det nå må gjøres nye framstøt. Vil vi endelig gå et skritt framover i århundrenes kamp for lavere daglig arbeidstid?

Referanse:
Benjamin Kline Hunnicutt:
6-timersdagen på Kellogg’s.
For 6-timersdagen 2005 (adresse: boka@6-timersdag.net)