NAV – ny arbeids- og velferdsforvaltning – er en stor og spennende satsing. Spørsmålet er om satsingen er stor nok. Eller vil smålåtne bevilgninger gjøre det umulig å oppnå målene? Hovedmålene for regjeringens arbeid med å samordne tjenestene i Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er:
– Flere i arbeid og aktiv virksomhet og dermed færre på trygd og sosialhjelp
– En brukerrettet velferdsforvaltning
– En effektiv velferdsforvaltning
Dette er ambisiøse mål.
Noe av utgangspunktet for å sette i gang prosjektet var at en del brukere opplevde å bli henvist fram og tilbake mellom de ulike forvaltningsenhetene uten å oppnå sine mål. De ble kasteballer, og dette førte til at de ble for lenge i systemet i stedet for å få den hjelpen og oppfølgingen de trengte for å bli selvstendige.
For noen er det mange ting som skal på plass før de kan ta del i det vanlige arbeidslivet. De må kanskje ha hjelp fra alle de tre etatene, og i teorien skal de slippe kasteball-opplevelsen når velferdsforvaltningen er omorganisert. I stedet for at de må koordinere hjelpen selv, skal NAV-kontoret bistå dem på en samordnet måte.
Evaluering foretatt av Telemarksforskning viser at dette ikke er helt enkelt. I Andre underveisevaluering skriver de:
”Det er tydelig at forsøkene i den første fasen hadde store ambisjoner i forhold til å overta mye av koordineringsbehovet for brukeren. Tidligere hadde brukerne selv et ansvar for å koordinere sitt behov for tjenester i de tre etatene, men det var implisitt i både metodetenkning og organisatorisk utforming at de tre etatene skulle overta mye av koordineringsansvaret. Dette var naturlig siden kritikken mot de tre etatene langt på vei hadde grunnlag nettopp i at brukeren ikke klarte å koordinere sitt tjenestebehov, og at tilbudet derfor ble lite brukervennlig og effektivt.”

I RAPPORTEN BERSKRIVER en saksbehandler hvor mye tid som går med på å formidle informasjon mellom de tre etatene. Hun må innhente og formidle videre informasjon om brukeren og om tjenestene for at brukere skal kunne få den oppfølging som trengs. I en arbeidssituasjon med store krav til produksjon blir det et spørsmål om saksbehandleren opplever å ha tid til å koordinere informasjonsstrømmen rundt en bruker.
Evaluererne påpeker at kostnadene ved å samordne informasjonsstrømmen kan være store. Det er snakk om tre etater, og innenfor hver av de tre etatene er det en spesialisering. Dersom en sak trenger oppmerksomhet fra ulike spesialister innen flere av etatene, sier det seg selv at dette stiller store krav til koordinering.
Rapporten viser at koordineringen ofte faller på saksbehandlerne fra sosialtjenesten. For dem fører koordineringsansvaret til økt arbeidspress.
En brukerundersøkelse i forbindelse med samordningsforsøkene viser at det er lite forskjell på brukernes tilfredshet før og etter SATS-prosjektet.
Forskerne setter dette i sammenheng med flere mulige årsaker, blant annet med om det er mulig å forene målet om å aktivisere flere passive stønadsmottakere med målet om en brukervennlig forvaltning. Men det kan også stilles spørsmål ved om samordningen har ført til at brukerne slipper å koordinere sine egne tjenestebehov.
Uansett årsak er det påfallende at brukerne opplever relativt liten forbedring, og i noen tilfeller faktisk er mindre fornøyde enn før.
Forskerne skriver at velferdsforvaltningene etter hvert har måttet redusere ambisjonsnivået når det gjelder å ta på seg ansvar for å koordinere informasjon og tjenester. ”Kort sagt kan vi si at man i forsøkene innser at å overta ansvaret for brukernes koordineringsbehov, vil medføre et stort merarbeid som man har vanskelig for å finne ressurser til.”

DET ER IKKE TIL Å UNDRES over at det medfører merarbeid og dermed merkostnader, i alle fall i første fase, å gi brukeren et bedre koordinert tilbud.
Men det er oppsiktsvekkende at det som skulle være kjernen i en forbedret tjeneste for brukerne kan se ut til å måtte nedprioriteres på grunn av for dårlige ressurser. Hva blir da igjen av reformen?
Forskerne stiller spørsmål om hvem det er som skal bære kostnadene ved å koordinere brukerens tjenestebehov. Skal det likevel fortsatt være brukeren, slik som før reformen? Eller er det saksbehandleren?
Det er nødvendig at disse kostnadene legges inn i prosjektet slik at det blir rom for den nødvendige koordineringen. Skal satsingen komme i nærheten av å holde det den lover, og færre oppleve seg som kasteballer, er dette en kostnad som ligger på det offentlige. Ikke på brukeren, heller ikke på den enkelte saksbehandler.

Kilder:
Geir Møller, Solveig Flermoen og Nils Asle Bergsgard:
Evaluering av samordningsforsøkene mellom aetat, sosialtjenesten og trygdeetaten. Andre underveisevaluering. Telemarksforskning 2004

Geir Møller:
Første delrapport om brukernes erfaringer med økt samarbeid mellom aetat, sosialtjenesten og trygdeetaten. Telemarksforskning 2005