Kriminalomsorg – hva er det egentlig? Er det omsorg for de kriminelle – eller er det rett og slett omsorg for at vi har en god kriminalpolitikk her i landet? Og hva slags kriminalpolitikk?
Kriminalomsorg starter med forbygging: et godt barnevern overfor utsatte barn og unge. Der handler det både om gode barnehagetilbud, foreldreveiledning og oppfølging, gode helsestasjoner med blikk både for fysisk og psykisk helse, god og oppfangende skole og PP-Tjeneste, gratis fritidstilbud til alle barn og stadig god oppfølging av foreldre. Det handler om arbeid eller annen inntektssikring for foreldre, gode nettverk og stadig oppfølging av dem som strever. En ekstragevinst vil også være mindre rusmisbruk og psykisk sykdom. For alt henger sammen!

TILTAK MOT FATTIGDOM er god kriminalpolitikk – kamp mot relativ deprivasjon er god kriminalpolitikk og et godt utbygd helseapparat for psykiske lidelser er det samme.
Mangelen på helhetstenkning er vårt aller største problem, med et fragmentert hjelpeapparat på basis av mange forskjellige lover, og hjelpere med et utall av delfunksjoner.
God kriminalomsorg og – politikk er en kjede av tiltak: Forvern, reaksjon, behandling og ettervern. Vi har ikke noen slik kjede i Norge – det er en tilfeldig kriminalpolitikk vi erfarer.
Det finnes gode tilløp til både behandling og ettervern, men det blir med tilløpene. Systemet finnes ikke, de gode erfaringene settes ikke inn i en helhetlig plan, de blir bare ”prøve – og forsøksprosjekter”.

MANGE FAGFOLK vet hva som er nyttige tiltak overfor kriminalitet, men de når ikke fram.
Mange FO-medlemmer jobber i kriminalomsorgen, både i og utenfor anstaltene. De har plikt til å melde videre hvilke erfaringer de gjør om hva som virker kriminalitetsdempende eller – fremmende. Hvem skal koordinere deres erfaringer? Finnes det forskere der ute som vil ta en runde blant dem og gjøre en kvalitativ undersøkelse på hva som hjelper?
Vi vet nå nok om hvem de kriminelle er, hvordan de har hatt det i livet og hva som skal til for å få dem på rett kjøl. Hvem vil samle erfaringene om det siste? Og vil staten egentlig vite det?

Eva Mona Malm