Forskere har i mange år slått fast at innsatte i fengsel har en opphoping av levekårsproblemer. Seinest i 2004 slo forskningsinstitusjonen FAFO fast at mange innsatte mangler utdanning, arbeidstilknytning, inntekt og bolig. Det er ikke slik at en innsatt har utfordringer på ett område, det er gjerne omfattende problemer på flere områder. Fattigdom, rusavhengighet og omfattende psykiske problemer er også utfordringer mange innsatte sliter med.
Når samfunnet skal bistå den løslatte med å etablere et kriminalitetsfritt liv, må dette derfor sees i sammenheng med utdanningstilbud, arbeidsmarkedet, helse og sosialsektoren, bekjempelse av fattigdom, og ikke minst de uformelle sosiale arenaene og nettverk som gir mening, tilhørighet og sosialt fellesskap. Det handler også om barn av innsatte som har behov for god og stabil kontakt med sin mor og far. Vi vet at tilbud som innsatte kan benytte seg av når det gjelder arbeidstrening, utdanning og hjelp til å komme ut av rusavhengighet er mangelfullt utviklet. Det er nødvendig å få rettet et sterkere offentlig fokus på forebygging og rehabilitering.

Den 19. mai 2005 har Aftenposten et oppslag der fire norske forskere feller en knallhard dom over politikernes evne og vilje til å rydde opp i kriminalomsorgen. De innsatte får ikke god oppfølging etter soning. Det er bra med dokumentasjon. Men vi må få en regjering som forstår at det ikke er tilstrekkelig med gode tanker. I stortingsmeldingen om opplæring innen kriminalomsorgen som ble behandlet i stortinget i begynnelsen av juni, ble flere tiltak foreslått, men det ble ikke foreslått å bevilge penger
Gode fagpersoner til å bistå innsatte i fengslene er bl.a. kontaktbetjentene, sosialarbeiderne og helsearbeiderne. Jeg har ved flere anledninger blitt kjent med i alle fall betjentene og sosialarbeidernes bekymring over for lav bemanning for sine grupper for å kunne utføre jobben sin på en god måte. De innsattes ofte sammensatte problemer, krever langvarig oppfølging både under soning og etter løslatelse. Etableringen av en kontakt bygd på respekt og tillit tar det tid å opparbeide. Innsatte som er kvinner har i tillegg sine særegne utfordringer.

De innsatte og løslatte har behov for ulike tjenester i tillegg til Kriminalomsorg i frihet og kriminalomsorg i anstalt. Når FO lokalt og sentralt arbeider for å utvikle sosialkontortjenesten og gode nasjonale normer for sosialhjelpen i tillegg til de skjønnsbaserte ytelsene, er det viktige tiltak for å forbedre dagliglivet til mange løslatte. Likeså det kjempearbeidet mange av våre medlemmer har lagt ned i prosjekter knyttet opp mot den Nye arbeids- og velferdsforvaltningen(NAV). FOs mangeårige arbeid for å få lovfestet det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet i kommunene kan jeg også trekke fram i denne sammenhengen. Forebygging gir bedre livskvalitet for mange. Vi har ikke fått gjennomslag for dette lovkravet i stortinget enda, men et riktig skritt framover var at LO-kongressen i år sluttet seg til vårt krav.
I FO har vi en utfordring i å skape felles arenaer for sosialarbeidere som i ulike tjenester skal bidra til å støtte opp om den løslatte. Den årlige høst-konferansen som FO, Norsk fengsel og friomsorgsforbund og LO arrangerer på Sundvolden er en slik arena som dessverre i liten grad benyttes av andre enn de som arbeider i kriminalomsorgen. Se gjerne dette innlegget som en reklame. I år rettes fokus mot ungdom og kriminalitet.

Sosialarbeidere har i mange år arbeidet i kriminalomsorgen, i og utenfor fengslene. I FO har vi en egen faggruppe for dem som arbeider i kriminalomsorgen. FOs landsstyre har satt opp mål for FO i 2005 og 2006:
-- Å være synlig i den kriminalpolitiske debatten.
-- Å følge med i utviklingen av kriminalomsorgen, og påpeke uheldige konsekvenser av omstruktureringer og nye tiltak.
-- Synliggjøringen av våre tre profesjoners kompetanse innenfor kriminalomsorgen er viktig.
-- Og vi må peke på faget sosialt arbeids betydning i friomsorgen og behovet for sosialfaglig utdannet personell.