Det er vanlig å snakke om sosialt arbeid som en ung profesjon. I Norge fikk vi en organisert sosionomprofesjon først i 1959, da Norsk Sosionomforbund ble stiftet. Organisasjonen videreførte arbeidet som var igangsatt av Sykehuskuratorenes forening (SF). Moderne sosionomer så imidlertid med skepsis på SFs ideologiske forankring i ”& det borgerlige samfunns ideer om veldedighet forenet med Kirkens og religiøse organisasjoners praktiske nestekjærlighet og kallstanke.” Man kan hevde at den nye organisasjonen også varslet at sosialarbeidere i Norge hadde utviklet en ny bevissthet om sin funksjon i samfunnet. Den bevisstheten omfattet også ideen om sosialt arbeid som profesjon. De andre to FO-utdanningene kom raskt etter.

Allerede i 1992 gikk de tre organisasjonene sammen og dannet FO. Tilknytningen de første åra ble strengt definert til å gjelde spørsmål av fagforeningsmessig og sosialpolitisk art, mens det yrkesfaglige fortsatt skulle ivaretas i egne organisasjoner. Gradvis har FO vokst seg sammen til en felles organisasjon som ivaretar både de profesjonsfaglige og fagforeningsfaglige spørsmålene. Organisasjonen vokste fra 10 000 til 20 000 medlemmer i åra 1994-2004.

Nå er FO moden for å inkludere en ny profesjon: velferdskandidatene, som har fått en høgskoleutdanning spesifikt rettet mot det samordnede velferdsapparatet som regjeringen har foreslått.

Spørsmålet om hva som er essensen i sosialt arbeid var en gjenganger på høgskolene på 1980-tallet, og understreket at profesjonen var opptatt av sin identitet. Den sterke innflytelsen fra nord-amerikanske læresteder og den svake tilknytningen til det akademiske miljøet her i landet bidro også til inntrykket av at sosialt arbeid har en kort historie i Norge. Noen hevder også at fagets lave status og lave lønn henger sammen med at det har en kort historie.

Men fagets historie er mer enn fagforbund og yrkestitler. Hans-Jørgen Wallin Weihe hevder i sin bok Sosialt arbeid – historie og bakgrunn at sosialt arbeid mer eller mindre har eksistert så lenge det har eksistert samfunn. I boka følger han sosialt arbeids tradisjoner tilbake til førkristen tid. Han ser på hvordan sosialt arbeid har vært praktisert både som et uttrykk for religiøs eller allmennmenneskelig plikt og som egennyttige handlinger knyttet til behovet for å ivareta fellesskapet.

Wallin Veihe skriver at & ”kjernen har vært å dekke menneskelige basisbehov som mat, tilfredsstillende husrom og klær, og å gi grunnleggende trygghet.”

Sosialt arbeid har til alle tider vært preget av et todelt perspektiv: maktens behov for å disiplinere og begrense avvik, og ønsket om å lindre og hjelpe. Balansen mellom de to perspektivene har til tider tippet til den ene siden, og til tider til den andre.

I perioder med repressiv statlig ideologi overfor fattige og avvikere har sosialarbeidere vært myndighetenes forlengede arm i undertrykkingen. Dette gjelder særlig der hvor sosialarbeiderne har hatt sterk tilknytning til offentlige myndigheter. Wallin Veihe refererer en del lite flatterende eksempler på hvordan sosialarbeidere har bistått myndighetene når det gjelder undertrykking av minoriteter. Han forteller hvordan barn fra barnehjem i Storbritannia ble eksportert til Canada, New Zealand og Australia. I Norge har vi blant annet grelle eksempler når det gjelder behandlingen av taterne. Fra Nazi-Tyskland har vi mange eksempler på hvordan hjelpeprofesjoner deltok i grusomheter mot svake grupper.

Mange sosialarbeidere har gjort en sterk og uegennyttig innsats for andre mennesker. Særlig i Latin-Amerika har sosialt arbeid vært knyttet til sosial og politisk frigjøring, mens sosialarbeidere har vært utsatt for undertrykking.

En trygg profesjonsidentitet med god verdimessig forankring forutsetter et felles kunnskapsgrunnlag. De første spesialiserte sosialarbeiderutdanningene i Norge var diakon- og diakonisseutdanningene. Kvinnene var sentrale pådrivere i det sosiale arbeidet, og diakonissene fikk sin utdanning allerede i 1868. Mennene kom etter i 1889.

Kreative og samfunnsengasjerte pionerer både i USA og Europa bidro til å gi det sosiale arbeidet retning og konkret innhold. Dagens sosialarbeidere kan med stolthet påberope seg Octavia Hill, Jane Addams, Mary Richmond og mange, mange andre som sine faglige ”formødre”. Kunnskapen om det historiske utgangspunktet gir godt grunnlag for en stødig humanistisk fundert kurs i det sosiale arbeidet.