I en undersøkelse foretatt av TNS Gallup om folks mening om kvaliteten på kommunale tjenester kommer tilbud til psykisk utviklingshemmede, barnevern og sosialkontor svært dårlig ut. De to siste helt på bunnen av indeksen. Så er syndebukkstempelet der igjen.

Aftenposten offentliggjør tallene fra TNS Gallup over to dager, 14. mars på forsiden med jublende overskrifter i Erna Solbergs favør, for det er mye folk er fornøyd med.

14. mars gjengis resten av gallupen litt mindre synlig; Kommunene lytter ikke til sine innbyggere. 62 prosent av de 15 000 som undersøkelsen omfatter er misfornøyd med kommunens evne til å lytte til, eller svare på innbyggernes henvendelser. Så hva skal man egentlig tro?

Selv om undersøkelser har vist gang på gang at de som har fått tjenester fra barnevernet er fornøyd, er ikke dette nok. Den første artikkelen tar også høyde for at de som ikke har erfaring med tjenestene er mest negative. Vi kan ikke slå oss til ro med det.

Erna Solberg svarer bare at alt skal bli så mye bedre med en ny felles etat. Dette handler ikke om samordning, det handler om nedslakting av etater som er upopulære. Ingen har sagt et ord om nye ressurser. I omsorgen for utviklingshemmede gjelder det også å spare, og de billigste og mest avskrelte tilbud kan godtas. Vi har en mistanke om at det er sparehensyn bak alle tanker og ideer fra denne regjeringen.

Lovene som skulle sikre de svakestes rettigheter er uthulet gjennom ressursnedskjæringer. Omorganiseringer sliter i stykker både systemer og ansatte. De lovene befolkningen har forventninger til, kan ikke oppfylles. Mandatet FOs yrkesgrupper har, kan ikke innfris, og det må innbyggerne få vite. Det er tross alt det norske folk som har gitt mandatet.

På midten av 1990-tallet ble det diskutert hvor stort behov det ville være for FOs yrkesgrupper i framtiden. Det ville bli stort, mente staten, og bygde ut flere utdanningsinstitusjoner rundt om i landet. Nå går mange nyutdannede FOere rundt som arbeidsledige. Jeg kjenner til både barnevernpedagoger og sosionomer som tar tilfeldige jobber, deriblant jobb i kassa på matvarekjeder. De som er igjen i de offentlige tjenestene har arbeidsdager der de gråter, både for seg selv og for klientene sine.

Er det på tide å si ifra? Da må vi ut på gater og torv og fortelle det til folket.