Det er den draumen me ber på at noko vidunderleg skal skje& Olav H. Hauges dikt, presentert som sosialarbeiderdiktet, da Ingri-Hanne Brænne åpnet Framtidsverkstedet på Sundvollen i januar, kan gå i oppfyllelse. Det er som vi holder pusten.
Sosial- og helsedirektoratet har tenkt helhetlige tanker. I omorganiseringen av velferdstjenestene vil sosialt arbeid kunne komme tilbake på plass med de oppgavene faget var ment å fylle. De ansatte kan, om Stortinget vil, få lov til å jobbe med dem som virkelig trenger hjelp. En egen statlig stønad til dem som ikke har andre rettigheter er foreslått.
– Alle har krav på inntektssikring. Vi foreslår at inntektssikring for den enkelte bruker bør organiseres av én statlig etat for arbeid og inntekt. Innføring av rehabiliteringsstønad og arbeidssøkerstønad bør erstatte deler av dagens økonomiske sosialhjelp. I tillegg bør helsetjenesten involveres sterkere i det kommunale rehabiliteringsarbeidet, sier prosjektdirektør Berit Eivi Nilsen i Sosial- og helsedirektoratet , og sammenfatter dermed det viktigste budskapet i høringsdokumentet fra direktoratet til Arbeids- og sosialdepartementet i forbindelse med NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning.

Anstendige satser
Den statlige rehabiliteringsstønaden foreslås rettet mot den gruppen av sosialhjelpsmottakere som ikke har rettigheter i folketrygden, men som har behov for et lengre rehabiliteringsforløp før et eventuelt arbeidsforhold kan etableres. Både forskning, erfaring og enkeltkartlegginger viser at dette gjelder om lag 1/3 av mennesker som mottar sosialhjelp som hovedinntekt over tid. Direktoratet mener også at arbeidssøkerstønad bør erstatte økonomisk sosialhjelp fra første dag for dem som skal inn i et opplegg som tar sikte på kvalifisering og arbeid. Det er ingenting i høringen som tilsier at rehabiliteringsstønaden skal være noen B-trygd med lave satser. Direktoratet har samlet kunnskaper om fattige og sosialhjelpsklienters kår.
Både FO, Velferdsalliansen og Helse- og sosiallederlaget støtter en statlig inntektssikring for sosialklientene, på et levelig nivå. SIFOs, Statens institutt for forbruksforskning, standardbudsjett viser at nivået må være på kr. 6.500 (enslig mann 20 – 50 år), utenom boutgifter.
Etter at vi har fulgt med nedviklingen i sosialtjenesten i mer enn 25 år og stadig blitt mer og mer faglig deprimert, er det endelig mulig å spore et streif av optimisme for framtiden.
Direktoratets forslag samsvarer med den virkeligheten som felt og forskning har erfart: sosialt arbeid har holdt på å drukne i dokumentasjonskrav til økonomisk hjelp, forvaltning og byråkrati.

Mer hjelp, mindre matematikk
Direktoratet ønsker å gi sosialtjenesten rom og kapasitet til å arbeide med å rehabilitere vanskeligstilte mennesker. Det åket forvaltningen av hele den økonomiske sosialhjelpen (som ofte har supplert lav trygd eller manglende trygdeytelse) gjennom årene har blitt, skal minskes til å bli en mulighet for å gi dem som eventuelt trenger det, det nødvendige ekstra. Den uverdige kanossagangen som mange har opplevd kan bli omgjort til et besøk med innfridde forventninger; Her er det hjelp å få.
Rehabiliteringsarbeid vil ikke alltid føre til arbeidsmarkedet, men de som har en arbeidsevne under alle problemene trenger hjelp over tid for å komme opp med den. Sosialarbeiderne kan frigis for å følge opp folk, både hjemme og ute i samfunnet. Kontorpult og regnemaskin behøver ikke lenger sperre for ”den gode samtalen” mellom sosialarbeider og klient.
Den sosiale førstelinjen skal også oppgraderes kompetansemessig, det er derfor ingen grunn til å frykte at det blir et B-lag som skal ta seg av de mest utstøtte, snarere tvert imot.
Blant langtidsklientene finner vi rusmisbrukere, psykisk syke og ressursfattige. Med riktig hjelp: sosialt, medisinsk og utviklingsmessig vil mange kunne komme til å få et verdig og godt liv, og oppfylle Den draumen me ber på&
Direktoratet har pekt på veien dit. Nå gjelder det bare at hele Stortinget tar del i kunnskapene og går i riktig retning, selv om Høyre fortsatt pukker på at kostnadsnivået i kommunene er forskjellige. Et uholdbart prinsipp som i hvert fall ikke Folketrygden bygger på. Kommunenes Sentralforbund mener heller ikke at ytelsene skal graderes geografisk.