En mett, middelaldrende forbruker; det er det jeg er. I hvert fall hvis jeg skal tro aviser og fjernsyn. ”Så mye er boligen din verdt!”, lyser tabloidens førsteside. Boligprisene steg voldsomt i verdi i 2004 jubles det, som om det er en gladnyhet. Tenk det, å kunne håve inn to millioner hvis jeg selger leiligheten i den gamle arbeidergården på Oslos østkant. Men hvor skal jeg bo? Under trappa? Artikkelen sier ingen ting om den fortvilte situasjonen til førstegangsetablererne. Hvordan skal de klore seg fast i et kynisk boligmarked hvor eiendomsmeglerne gir oss ti–minutters–frister i det vi er i ferd med å sette oss i milliongjeld?

Jeg tar meg i å være gretten på Kåre Willoch. Det er han og hans regjering som satte i gang ulykken idet de ga frislipp på prisene på borettslagsleiligheter på begynnelsen av 1980-tallet.

Vi nordmenn er på verdenstoppen i å bruke mest på å pusse opp boligen. Derfor har da også alle fjernsynskanaler med respekt for seg selv et eget oppussingsprogram. I et av programmene konkurrerer deltakerne om hvem som greier å forvandle en gammel rønne til den mest verdifulle boligen. TV3 har dermed slått to fluer i et smekk; reality og oppussing. Bedre kan det ikke bli i vår kommersielle tidsalder.

Men det er ikke bare boligen aviser og fjernsyn minner oss om at vi bør la gjennomgå en forvandling. Også utseendet vårt bør ses på med kritisk blikk. I serien ”Ekstrem forvandling” viser kirurgene hvordan vanlige pene jenter blir en Hollywood–stivnet utgave av seg selv. En litt skjev nese og liten hake meisles om. Vi er med under den pinefulle operasjonen og dagene etter. Andre programmer viser mindre drastiske tiltak for å gjenerobre en tapt ungdom. ”Ti dager – ti år yngre”, er et annet konsept. Ved hjelp av uskyldige sprøyter med vev reduseres rynker, hår farges, og tenner justeres og blekes.

Jeg blir trist og forbanna når jeg ser disse programmene. Ikke for det programskaperne gjør med sine frivillige forsøkskaniner. Men for det programmene gjør med meg. Jeg tar meg i å nikke ankerkjennende til at dama med den lille, men sjarmerende oppstopperen og de skjeve tennene endelig får ”et normalt utseende”, som hun selv sier. Et utseende hun forteller at hun har ønsket seg siden barndommen.

Hva er det som er normalt, mon tro? Neonlyset på badet forteller den grelle sannheten; tennene mine er gule og slitte, bihuleposene under øynene dyp blå, og ansiktet har alt for mange spor etter levd liv. Det slår meg at programmene er gigantiske reklamekampanjer for kosmetiske industri. En industri som tjener seg styrtrike på pådyttede komplekser. Underbygd av såpeoperaer som ”Sex og singelliv”, som forteller at det er helt i orden å svi av kreditkortet i troen på at designerkjolen skal gi oss lykken og Mr. Big. Både rollefiguren ”Carrie” og vi bør vite bedre. Likevel lokkes seerne til å delta i realityserien ”Ekstrem shopping”.

Men det er ikke bare hjemmet, skrotten og garderoben som kan gjennomgå en forandring. Oppfører nå omgivelsene seg slik vi vil? Tabloidene vet råd. ”Bli en kreativ forhandler - Slik får du andre til å si ja”, maner forhandlingsspesialist Sigurd Knutdzon på Dagbladets førsteside. Han sier at de som vinner fram, er de som har et høyt ambisjonsnivå. Så her er det bare å stå på, dere!

Men hva med alle dem som ikke føler at de har gode forhandlingskort, de lutryggede og fattige som av en eller annen grunn faller utenfor massemedienes idealbilde av den ideelle forbruker. Det er vel i bunn og grunn de fleste av oss. Men er det ikke først og fremst borgere vi er?

Nå som vi er inne i et valgår er det vel ikke for mye forlangt at i hvert fall samfunnsavdelingen i landets kanskje viktigste nyhetskanal NRK Fjernsynet gir sendetid til samfunnsanalysen? Da er det ekstra forstemmende at debattkeiseren Viggo Johansen i RedaksjonEN bruker beste sendetid til å renvaske sin gamle kollega og økonomisnusk–dømte Halvard Flatland. Selv fjernsynsjunkier reagerer og forlanger bedre.