Odd Erik Germundsson kaster i Embla nr. sju et kritisk blikk på begrepet «mestring». Denne artikkelen gjorde meg glad, og jeg hadde ventet og håpet på den. Mestringsbegrepet har lenge vært i ferd med å miste fotfestet. Innen omsorgs- og behandlingskulturer brukes begrepet om hvordan folker møter problemer, stress og utfordringer (Nielsen og Raaheim, 1997). Men, som Germundsson påpeker, nå har også bedrifts- og ledelseskulturer, samt toppidretten adoptert begrepet.
Denne adopsjonen har gjort begrepet mer diffust. Ofte brukes mestringsbegrepet slik at det blir synonymt med å vinne i konkurranse med andre, å bli nummer en.
Det er selvfølgelig viktig med denne typen mestring for de som skal overleve konkurransen i markedet eller sloss om midler i en elitegruppe. Likevel kan det være verdt å merke seg at parallelt med at mestringsbegrepet brukes med endret betydning innen næring og idrett, så er det skapt en ide om et inkluderende arbeidsliv, og vi får vite at «outsourcing» og andre mestringsmanøvre innen næringslivet skaper uvanlig mange langtidssykemeldinger og unge uførepensjonister. Det er ikke uproblematisk med en slik konkurransefokusert og vinnerpreget mestringstenkning.
For meg som har mitt interesse- og arbeidsfelt innen omsorg for funksjonshemmede, blir denne måten å forstå mestring på relativt meningsløs. Germundsson sier så fint at det handler om «konstruktive måter å leve med menneskelig smerte og motgang». For min egen regning vil jeg gjerne presisere at ikke alle disse utfordringene lar seg overvinne eller kurere.
Germundsson tar til orde for en renessanse for inkluderende verdier, for å oppnå bedre hjelpetilbud. Jeg skulle også ønske vi kunne se litt nærmere på den enorme dyrkelsen av individuell identitet og autonomi, og tapet av solidaritetsaspekter, tilhørighet i gruppen og andre felleskapsverdier, generelt i kulturen.
Jeg blir derfor spesielt opptatt av det artikkelforfatteren skriver om selvbildet, et begrep han mener er systematisk relatert til antisosial atferd og risikoatferd.

Selvbilde og selvfølelse
En av de mest allsidige og anerkjente forskerne innen sosialpsykologi, Roy Baumeister, og hans kolleger sier om selvbildet at det er den kunnskapen et menneske har om seg selv (2003).
Hva er da et dårlig selvbilde? Etter min mening vil det her være mer hensiktsmessig å fokusere på de evalueringene den enkelte gjør av sin selvkunnskap. I følge Baumeister et al. (2003) utgjør summen av alle disse selvevalueringene det som kalles selvfølelse. Det er når selvbildene tillegges positiv og/eller negativ verdi at de følelsene for selvet oppstår, som påvirker reaksjonsmønstre og handlingsvalg. Det er først når selvbildet blir evaluert og resulterer i selvfølelse at vi kan vite om bildet er godt eller dårlig.
Det finnes mange definisjoner av selvfølelse. Likevel er mange forskere enig om at den har to hovedkilder; verdi og kompetanse. Tafarodi og Swann (1995) har en teoriutforming som kan eksemplifisere en tofaktorforståelse av begrepet. De definerer selvfølelse som en kombinasjon av 1. «self-liking», som vi kan forklare som opplevelsen av å være et moralsk og sosialt akseptabelt menneske og 2. «self-competence» som handler om opplevelsen av å føle seg sterk og kompetent. «Self-liking» synes å omfatte det Germundsson kaller egenverd, mens «self-competence», synes å omfatte hans begrep selvtillit. I forskningslitteraturen er det disse to faktorene til sammen som kalles selvfølelse.
Germundsson sier i sin artikkel at «faglitteraturen inneholder mange klare bevis på at det er nær sammenheng mellom unges dårlige selvbilde og risikoatferd som aggresjon, antisosial atferd og stoffmisbruk». Det er her jeg faller litt av lasset. Baumeister (1999) peker nettopp på det faktum at interessen for selvfølelsesbegrepet skyldes troen på at lav selvfølelse eller dårlige selvbilder er roten til en rekke sosiale og personlige problemer. Han og andre hevder videre at denne oppfatningen har eksistert i årtier uten et solid forskningsmessig fundament (Baumeister et al. 2000).
Nyere empiri viser at mennesker med lav selvfølelse er usikre og forvirrede med hensyn til hvem de er. De er orientert mot å unngå risiko og mulige tap. De er beskjedne, sjenerte og følelsesmessig ustabile og har tendenser i retning av angst og depresjon. Dessuten har de lett for å underkaste seg andre menneskers påvirkning, og de mangler selvtillit.
Det er vanskelig å tenke seg at slike selvbilder eller personlighetstrekk skulle skape et sannsynlig bakteppe for aggresjon. Noen av disse trekkene, som depresjon, må oppfattes som en direkte motsetning til aggresjon. Å unngå risiko, lar seg også dårlig forene med aggresjon og vold. Den som går til angrep, tar en risk, men gjør det fordi han tror han kan vinne. Dette lar seg igjen ikke kombinere med lav selvtillit.
Implisitt i tenkningen om lav selvfølelse hos aggressive/voldelige personer, ligger tanken om at vold er en måte å forbedre sin selvfølelse på, gjennom å vinne over eller dominere andre, hevder Baumeister og hans kolleger (2000). Vold vil altså i følge en slik tenkning, fungere som en form for «selvfølelsesfremmende» tiltak for folk med lav selvfølelse.
Videre forklarer forfatterne hvordan de tenker om høy selvfølelse. De sier at høy selvfølelse har blitt ansett som noe svært positivt, samtidig som begrepet har synonymer som gir langt mer sammensatte fornemmelser, som stolthet, egoisme, arroganse, ære, narsissisme, innbilskhet, og følelse av overlegenhet. Alle disse ordene deler noe mening med begrepet høy selvfølelse, slik de forstår det.
Disse forskerne hevder altså at det er meget fordelaktige selvvurderinger som mest sannsynlig vil kunne føre til vold (Baumeister et al. 2000). De argumenterer for at mange voldelige handlinger innebærer klare elementer av risiko, og at slike handlinger forutsetter positive selvevalueringer som gir tilstrekkelig selvtillit til å ta risker.
Men det er ikke høy selvfølelse alene som forårsaker vold. Det er kombinasjonen av høy selvfølelse og trussel mot ego som til sammen øker sannsynligheten for vold. Når positive meninger om selvet utfordres gjennom kritikk, latterliggjøring, motsigelser eller annen form for trussel, da kan folk bli aggressive og opptre voldelig, og det er særlig kilden for trusselen som er målet for volden.
Folk blir altså aggressive når de mottar tilbakemeldinger som motsier deres eget positive selvbilde og antyder at de burde endre sine selvvurderinger i retning av noe mindre fordelaktig. Det er altså mennesker som anser det utenkelig å senke sine selvvurderinger, som blir voldelige.
Men nå er det ikke alle med høy selvfølelse som blir aggressive eller voldelige når de møter trussel mot selvet. Alle mennesker med høy selvfølelse er da heller ikke voldelige. Faktisk er høy selvfølelse også karakteristisk for spesielt ikke-aggressive mennesker. Hva er det så som skiller mellom den sunne og mer usunne høy selvfølelsen? Den aggressive/voldelige reaksjon på trussel mot selvet som er beskrevet ovenfor, er ofte også forbundet med høy skåre på personlighetstrekket narsissisme.

Narsissisme
Flere av de trekk som karakteriserer personlighetsdimensjonen narsissisme kan også assosieres med høy selvfølelse, så som; sterkt positive eller overdrevne selvbilder, tendenser til å bruke en rekke ulike strategier for å opprettholde sine positive selvevalueringer.
Likevel hevder forskere som Campbell et. al.(2002) at begrepene narsissisme og høy selvfølelse ikke beskriver det samme fenomenet. Forskerne hevder at narsissisme er skadelig for mellommenneskelige relasjoner, mens selvfølelse av den mer genuine typen kan være et gode med henblikk på nære relasjoner. Dette kan, som de sier, være en av grunnene til at narsissisme i vår kultur sees som en forbannelse, mens høy selvfølelse sees som en velsignelse.
Det ser altså ut til at høy selvfølelse kombinert med trussel mot selvet og høy skåre på personlighetstrekket narsissisme, har langt mer forklaringskraft i forhold til aggresjon og vold enn lav selvfølelse. I denne forbindelsen kan vi også nevne at dette stemmer bra overens med resultatene til den norske mobbeforskeren Dan Olweus (1994) som finner at mobbere i skolen rapporterte mindre angst og var mer sikre på seg selv enn andre barn.
Forskerne John og Robins (1994) har sett nærmere på narsissistenes måte å oppfatte seg selv på, og finner en klar forbindelse mellom høy skår på narsissisme og tendenser til overdrevent positive selvbilder. Flere forskere er da også inne på at problemet knyttet til visse typer høy selvfølelse kan være knyttet til manglende realisme i selvbildet og selvfølelsen, i form av overdrevent positiv selvfremstilling (Colvin et al. 1995; Robins & Beer, 2001).
Tanken er at overdrevent positive selvbilder vil kreve mye vedlikeholdsaktivitet og skape en defensivitet som kan medføre voldelige responser. Andre forskere har funnet klare sammenhenger mellom variabilitet i selvfølelse og tendenser til sårbarhet og defensivitet. Mennesker hvis selvfølelse hele tiden er oppe til vurdering og validering, vil utvikle defensive strategier for å beskytte sine ustabile positive selvbilder. Disse forskerne finner at det er personer med høy variabel selvfølelse som skårer høyt på aggresjon. (Greenier et al, 1995; Kernis et al, 1989).
I en stor oversiktsstudie går Baumeister og kolleger (2003) gjennom forskningen så langt, når det gjelder konsekvenser av høy selvfølelse. De oppsummerer med å si at til tross for at mange forskere prøver å knytte selvfølelse til vold, aggresjon og antisosiale tendenser, så er resultatene i beste fall blandet.
De peker spesielt på behovet for å ta hensyn til den høye selvfølelsens mange ansikter og derfor inkludere andre variabler, så som narsissisme og manglende realisme i selvoppfatningen. For som en meget kjent mobbestudie av Salmivalli (1999) viser, er personer med høy selvfølelse overrepresentert både blant bøllene og blant de som utfordrer bøllene for å forsvare offeret. Høy selvfølelse kan altså befordre både sosial og antisosial atferd. Det kan tyde på at vi må ty til variabler i tillegg til selvfølelse for å forklare aggressiv og antisosial atferd. Vi må antagelig se på spesielle underkategorier av selvfølelse slik som narsissistisk høy selvfølelse, urealistisk høy selvfølelse og ustabil høy selvfølelse.
Når det gjelder risikoatferd, viser Baumeister og kollegenes (2003) gjennomgang ingen sammenheng mellom selvfølelse og røyking, ingen konsistent sammenheng mellom selvfølelse og bruk av alkohol eller narkotika (hvis noe, går tendensen i retning av at ungdom med høy selvfølelse er mer villig enn andre til å eksperimentere) og høy selvfølelse forebygger ikke tidlig, overdreven eller risikabel seksuell aktivitet. Det eneste lav selvfølelse fremstår som en klar risikofaktor for, er spiseforstyrrelser, spesielt bulimi.

Sosial og moralsk selvfølelse
Min konklusjon blir derfor at skal man øke selvfølelsen hos en person, kan det være et usikkert prosjekt, hvis man ikke vet hvilken type selvfølelse man fremmer. Her tror jeg det verdifokuset Germundsson bekjenner seg til kan være usedvanlig nyttig. Han får teoretisk drahjelp av Tafarodi og Swann (1995) som fokuserte nettopp på selvfølelsens to sentrale kilder, nemlig kompetanse og verdi.
Jeg tror vår tids selvfølelse er for orientert mot å mestre ferdigheter og fremme kompetanse i form av prestasjon, mens den sosiale og moralske selvfølelsen får lite drahjelp. Den empatiske, moralske og likeverdsforankrede høye selvfølelsen, kan antageligvis bidra til beskyttelse mot en rekke onder, både helsemessige og sosiale. Men de fleste selvhjelpsbøker og strategier for å fremme selvfølelse, er ofte lite fokusert på de nevnte verdier. Når selvfølelse skal bygges blir det mye selvrealisering, individualitet og autonomi, men lite empati, likeverd og solidaritet. Det må kunne gå an å huse trygghet på egen verdi og egne ferdigheter uten at dette er fundert på en forståelse av at man er bedre enn andre. Her ligger kanskje en av de største utfordringene for fremtidens foreldre, pedagoger og profesjonelle omsorgsytere.

Litteratur
Baumeister, R. F.(Ed.) (1999) The Self in Social Psychology. Psychology Press, Taylor and Francis Group.
Baumeister, R. F., Bushman, B. J., Campbell, W. K. (2000). «Self-esteem, Narcissism and Aggression: Does Violence Result from Low Self-Esteem or From Threatened Egotism?» Current Directions In Psychological Science, 9 (1), February, 2000, American Psychological Society.
Baumeister, R. F, Campbell, J. D, Kreuger, J. I., Vohs, K. D. (2003). «Does high self-esteem cause better performance, interpersonal success, happiness, or healthier lifestyles?» Psychological Science in the Public Interest, 4 (1), 1-44.
Campbell, K. W., Rudich, E. A., Sedikides, C. (2002). «Narcissism, Self-Esteem, and The positivity of Self-Views: Two Portraits of Self-Love.» Personality and Social Psychology Bulletin, 2002, 28(3, 358-368.)
Colvin, C. R., Block, J., & Funder, D. C. (1995). «Overly positive self-evaluations and personality; Negative implications for mental health.» Journal of Personality and Social Psychology, 68, 1152-1162.
Greenier, K. D., Kernis, M. H., Waschull, S. (1995): «Not all high (or low) self-esteem people are the same.» In M. H. Kernis: Efficacy, Agency and Self-Esteem, (pp. 51-72). New York: Plenum Press.
John, O. P., Robins, R. W. (1994): «Accuracy and Bias in Self-Perception: Individual Differences in Self-Enhancement and the Role of Narcissism.» Journal of Personality and Social Psychology, Vol.66, No.1, 206-219.
Kernis, M. H, & Waschull, S. B. (1994). «The interactive roles of stability and level of self-esteem: research and theory.» Advances in Experimental Social Psychology, 27, 93-141.
Olweus, D. (1994). «Bullying at School. Long Term Outcome of the Victims and Effective School-based Intervention Program.» In L. Rowell Huesmann (Ed.). Aggressive Behavior: Current persepctives, (pp 97-128). New York: Plenum Press.
Robins, R. W., & Beer, J. S. (2001). Positive Illusions about the Self: Short-term Benefits and Long-term Costs. Journal of Personality and Social Psychology, 80 (2), 340-352.
Salmivalli, C., Kaukiainen, A., Kaistaniemi, L., & Lagerspetz, K. M. J. (1999). «Self-evaluated Self-esteem, Peer-evaluated Self-esteem and Defensive Egotism as Predictors of Adolescents’ Participation in Bullying Situations.» Personality and Social Psychology Bullitin, 25, 1268-1278.
Tafarodi, R. W and Swann Jr. W. B (1995). «Self-liking and Self-competence as Dimensions of Global Self-esteem: Initial Validation of a Measure.» Journal of Personality Assessment, 1995, 65(2), 322-342.