Relasjonsbygging er en nødvendig forutsetning for språk- og emosjonsutvikling, også når det gjelder mennesker med autisme. Er personen i tillegg døv og har utviklingshemming, byr det på spesielt store utfordringer å komme i posisjon til å bygge relasjoner. I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i en beboer i en bolig tilrettelagt for døve personer med autisme. Jeg kaller ham Jonas.
Jonas er døv, har autisme og utviklingshemming. Han har en personalfaktor på 2,82% som betyr at han har i underkant av 1-1 bistandstilbud i løpet av dag og kveld. Han er 35 år, bor i en bolig tilrettelagt for døve personer med autisme og har tre naboer. Jonas deltar i dagtilbud tre dager i uka på et sagbruk, café og en turgruppe.
Diagnosene som Jonas har medfører blant annet følgende utfordringer for ham og hans nærpersoner: Kommunikasjonsvansker, vansker med å utvikle relasjoner til andre personer, behov for skjerming fra sosial kontakt, i perioder ofte høylydt stemmebruk som brøling og skriking, høy grad av langsomhet i overgangssituasjoner og daglige gjøremål.
Noen av interessene hans er å se i kikkert, bade, følge med på årstidene og delta på merkedager og årlige turer som 17.mai, sommerfest, fjell-tur, sommarland i Bø. Dette er noen av de få temaene han tar initiativ til å samtale om.
Kommunikasjonssystemet Jonas og nærpersonene hans bruker består av tegnspråk, pictogrammer, dagtavle, uketavle, helårskalender. Det er i tillegg iverksatt bruk av kommunikasjonssystemet RollTalk1) som støtte til tegn- og kropps-språklig kommunikasjon. Det arbeides kontinuerlig med å øke tegnspråklig kompetanse blant personalet i boligen. I samarbeid med Jonas har vi bygd et lite svart rom i hybelleiligheten hans der han kan trekke seg uforstyrret tilbake. Det ser ut til å dekke skjermingsbehovet hans i noen grad.
I forkant av en sommerfest var Jonas svært opptatt av å få avklart hvordan sommerfesten skulle forløpe. Han kunne ta kontakt på følgende måter:
1) Pekte på et bilde av seg selv på en tidligere sommerfest som var hengt opp på et avkrysningsskjema. Han kunne gjenta dette mange ganger. Ofte ledet det til mye brøling fra hans side. Kommunikasjonen ble ofte avsluttet uforløst, uten at vi kom fram til noen felles forståelse av det som ble formidlet.
Løsningsforslag: Personalet foreslo en strukturering av aktivitetskronologien ved å påpeke aktivitetenes rekkefølge.
Resultat: Det ledet til mange gjentagelser, og mange ganger til at han brølte mye. Kommunikasjonen ble ofte avsluttet for så å gå over til en ny aktivitet, som måltid, tur o.l. uten at det endte i noen felles forståelse.
2) Satt ved middagsbordet og brølte høylydt med lukkede øyne, tilsynelatende uten å forsøke å formidle noe. Denne uttrykksformen opplevdes som svært utfordrende fordi brølingen kunne være intens, langvarig og hyppig. Det førte til mange negative tilbakemeldinger til Jonas og kan ha bidratt til å øke/opprettholde brølingens hyppighet og intensitet.
Løsningsforslag:
a) Vi avtalte at hvis Jonas brølte om igjen, så måtte han forvises til leiligheten sin.
Resultat: Jonas reagerte enten med å følge instruksen midlertidig, eller med å fortsette å brøle. I de tilfellene der han fortsatte å brøle, ble han forvist til rommet sitt. Da hendte det ofte at han ble der en stund og brølte for seg selv.
Refleksjon: Dette kan virke som en mild form for reaksjonsmåte. Samtidig ligger det under en trussel om håndhevelse av konsekvensen (forvisning) av at Jonas ikke holder seg til avtalen. Å indirekte utsettes for en trussel i sitt hjemmemiljø kan oppleves som en utrygghetsfaktor. Samtidig er det rimelig å beskrive dette som en skinn-avtale. En avtale med egentlig bare én part, der Jonas i mange tilfeller selv ikke har forutsetninger for å på forhånd se for seg mulige konsekvenser av avtalebrudd. Dermed vil dette løsningsforslaget likne mer på en tilslørt instruks, enn en reell avtale.
b) Vi sa til Jonas: «Du må ikke brøle, jeg får vondt i ørene.»
Resultat: Jonas reagerte ofte med å følge instruksen og slutte å brøle. Mange ganger ignorerte han instruksen, og fortsatte å brøle.
Refleksjon: Forøvrig har instruksen ikke virkning over tid, da Jonas fortsatt ofte brøler. En mulig konstruktiv side ved denne reaksjonsmåten er å gi en forklaring på instruksen. Svakheten er imidlertid at den hos Jonas forutsetter umiddelbar forståelse for personaletts behov for ro og stillhet. En annen mangel kan være at personalett her ikke ga Jonas noen forslag til hvordan han kunne ta kontakt istedet for å brøle. Slike alternativer ville kunne hjelpe ham til å komme videre til en eventuell felles forståelse mellom ham og personalet.
Det er verdt å merke seg at det å gi en forklaring ikke alltid bringer kommunikasjonspartnere videre eller oppløser kommunikasjonsvanskelighetene. Grunnen til det kan være at kommunikasjonspartnerne ikke har noen felles forståelse av hva det vil si å gi en forklaring, og hvilke ansvarsforhold den som forklarer etterspør ved å gi en forklaring. For eksempel det forholdet at hvis begge er enige i den regelen forklaringen foreslår, så er det underforstått at da er de begge forpliktet til å følge denne regelen. Overfor Jonas kan dette være å forvente for mye, hvis vi har rett i antagelsen om at han befinner seg i en tidlig emosjonell utviklingsfase. Da vil det nettopp gjelde et behov for umiddelbar behovstilfredsstillelse og lav impulskontroll. Vi kan si at denne reaksjonsmåten ikke er tilpasset Jonas utviklingsfase. I korttidsperspektiv vil det kunne ha imidlertidig virkning, men i et langtidsperspektiv vil det heller opprettholde en skeivhet i den sosiale rollebalansen.
c) Personalett beveget hånda si i retning kaffekoppen til Jonas under måltidet.
Resultat: Jonas sluttet som oftest å brøle, og svarte «huske, huske.»
Refleksjon: Forklaringen på at han svarte dette i slike situasjoner, er sannsynligvis at han tidligere som oftest har unngått at kaffekoppen tas fra ham i etterkant av at han har sluttet å brøle og svart «huske huske.»
d) Vi sa til Jonas: «Nå er du ferdig med å brøle.»
Resultat: Jonas reagerte med å følge instruksen og sluttet å brøle.
Refleksjon: Instruksen har ikke hatt virkning over tid, da Jonas fortsatt ofte brøler. Fordelen med denne instruksen er at den er enkel å forstå for Jonas. Problemet med den er at den ensidig uttrykker personaletts behov for ro og stillhet, og er i liten grad tilpasset det behovet (muligens) Jonas forsøker å uttrykke. Den vil i liten grad egne seg som innledning til en dialog eller utforsking av Jonas sine aktuelle behov, intensjon, eller humør. Instruksformen befester i seg selv en skeivhet i en maktbalanse og rollefordeling mellom personer. Det er rimelig å anta at gjentatte erfaringer av en skeivhet i maktbalanse og rollefordeling har opprettholdt en opplevelse av avmakt og liten grad av påvirkningsmuligheter i egen hverdag.
e) Personalet instruerte ham om å gå inn i leiligheten sin.
Resultat: Jonas reagerte med å følge instruksen og gikk inn på rommet sitt og brølte høylydt der inne. I løpet av en slik vakt var Jonas enten stille, holdt seg på rommet sitt og brølte, eller brølte gjentatte ganger i fellesarealet, eller han tok ikke verbal-språklige initiativ til kommunikasjon resten av vakta. Jonas reagerte på mange forskjellige måter på dette løsningsforslaget.
Refleksjon: Dette er den kraftigste reaksjonsmåten fra personaletts side. Dette løsningsforslaget har flere sider. Jeg skal nevne de to viktigste av dem.
Den første siden dreier seg om noen mulige gjetninger på hva som kan være langsiktige følger for språk- og emosjonsutvikling hos Jonas av et slikt løsningsforslag. Det er rimelig å anta at Jonas kan ha opplevd ytterligere reduksjon i kommunikasjonsmuligheter, og at dette har bidratt til at Jonas tar færre initiativ til å kommunisere.
Den andre siden er at det å forvise ham inn på rommet sitt er å ta avstand fra hans handlingsvalg og devaluere dem som irrelevante, urimelige og uakseptable. En devaluering av hans handlingsvalg vil kunne oppleves av Jonas som en devaluering av ham som person. Videre øker denne reaksjonsmåten skeivheten i maktbalansen mellom Jonas og personalet, og kan medføre økt avmaktsfølelse hos Jonas. I kraft av at Jonas er prisgitt personalets valg av miljøterapeutiske regulativer, er denne maktbalansen allerede skeiv i utgangspunktet. Dette kan ha bidratt til en ytterligere skeivhet i rollebalansen mellom Jonas og personalet.

Avvisning og relasjonsbrudd
Generelt kan vi si at følgene av disse løsningsforslagene kan være reduksjon i tilgang på kommunikasjonsmuligheter, og dermed en ytterligere nedbremsing i utvikling av kommunikasjonskompetanse mellom personalet og Jonas. Jonas blir hemmet i sine initiativ til kommunikasjon, vi som personalet får dårligere mulighet til å møte disse initiativene, og det blir enda vanskeligere for ham å svare på våre forsøk på å møte hans initiativer.
Det er rimelig å anta at opplevelsen av avvisning bidrar til å øke/opprettholde et innovervendt eller utadrettet sinne over å bli avvist, som han for eksempel uttrykker gjennom høylydt stemmebruk.
Denne refleksjonen inviterer til å tenke og gjøre noe annet i samspillet med Jonas. Jeg skal foreslå noen alternative løsninger som kan bidra til å hjelpe personalet og Jonas ut av et slikt fastlåst spor. Siktemålet er samtidig å presentere en fleksibel2) miljøterapeutisk tenkemåte som kan danne et grunnlag for å finne fram til samværsformer som skaper flere og bedre muligheter for å kommunisere.
I de tilfellene der det forekom intens, hyppig og langvarig stemmebruk opplevde personalet at det virket umulig å kommunisere med Jonas.
Av de løsningsforslagene som har vært prøvd ser vi at de ofte har ført til brudd i relasjonen. Hvis Jonas kan få erfaringer av at relasjoner i kommunikasjonssituasjoner ikke leder til brudd, uavhengig av høylydt stemmebruk, kan det bidra til å øke kommunikasjonskompetansen.

En utviklingspsykologisk framstilling av språk- og emosjonsutvikling
En definisjon av hvilken utviklingsfase Jonas befinner seg i vil være til hjelp.
Min påstand er at det vil være vanskelig å komme videre kommunikativt dersom vi overser den kjensgjerning at en person utvikler seg gjennom faser i emosjonell og kommunikativ kompetanse. Hvis det skal oppstå kontakt mellom personalet og Jonas (i før-kontakt, kontakt og etter-kontakt3)), må vi kjenne til hvilken fase Jonas befinner seg i. Spørsmålet er hva slags støtte og omsorgsbehov som er vanlige i den aktuelle fasen, og hvordan vi kan utforme miljøterapien på grunnlag av det.
Hvis vi overser dette, vil resultatet generelt sett være ett av følgende: Jonas vil bli mer passiv, lydig og avhengig av instrukser fra personalett. Kanskje vil han vise mistillit til og lukkethet overfor løsningsforslag fra personalet. Grunnen til dette vil være at Jonas ikke opplever å bli møtt på den måten han opplever er en meningsfull måte å bli møtt på utifra den fasen han befinner seg i.

Om utvikling av språk
K. Nelson (von Tetzschner 2003, s.327) nevner 3 tidlige faser i utviklingen av språk. Her skal det kort redegjøres for 3 av dem, som er relevante for å danne et bilde av hvilken fase Jonas befinner seg i:
1. 9 – 24 mnd. Barnet forsøker å forstå hva ord er, ords referanse og ords bruk. Denne fasen varer i 6-12 mnd., og slutter når barnet har tilegnet seg 30 ord. Ord brukes parallelt med handling.
2. 24 – 36 mnd. Barnet søker etter kategorier, begreper. Det er ivrig etter å vite navn på alt mulig. Refleksjon og distanse øker i form av leting etter ord for kategorier og kategorier for ord. Fasen varer i mange år. Bruk av ord parallelt med handling øker.
3. 3 – 4 år. Barnet leter etter relasjonsord. Ordforrådet revideres, reorganiseres, konsolideres.

Hvilken fase er Jonas i?
Erfaring har vist at Jonas bruker relasjonsord i liten grad. Jonas bruker for det aller meste ord som refererer til konkrete objekter. Det vil kunne plassere Jonas i fase 1.
Hvis Jonas hadde befunnet seg i fase 2, ville han kunnet bruke ord parallelt med handling. I forkant av sommerfesten så vi at han i større grad brukte stemmen høylydt parallelt med handling.
Dette er svært representativt for hvordan Jonas ellers bruker stemmen sin parallelt med handling. Muligens vanskeliggjorde høyt stressnivå i løpet av tida før festen kommunikasjonsmulighetene i denne situasjonen. Det ble mindre verbal aktivitet. Dette gir god grunn til å hevde at Jonas sin språkforståelse er sterkere enn evnen til selv å uttrykke seg. Det antyder et behov for at personalett tar initivtiv til å foreslå temaer, heller enn å avvente Jonas sine forsøk.
Når Jonas ytrer ord, bruker han ord med konkrete referanser, og ikke relasjonsord og ord for kategorier. Å bruke ord for kategorier og begreper er et kjennetegn for fase 2. Det indikerer at han ikke har nådd fase 2 ennå. Vi kan på grunnlag av dette forsøksvis plassere Jonas i fase 1 i utvikling av verbal aktivitet. Derav kan vi nedfelle følgende generelle miljøterapeutiske prinsipper for løsningsforslag avhengig av fase 1 på utfordrende kommunikasjonssituasjoner: Tålmodighet, det å bruke god tid til å vise, forklare og gjenta, vil imøtekomme barnets kommunikative initiativ.

Om utvikling av emosjoner
von Tetzchner definerer fem tidlige emosjonelle utviklingsfaser på følgende måte (von Tetzchner, 2003, s.387)
1. 0 – 4 mnd. Barnet vender seg fysiologisk mot nærperson umiddelbart ved behov.
2. 4 – 8 mnd. Barnet håndterer spenning mellom behov og impulstilfredsstillelse. 3. 8 - 12 mnd.
Barnet etablerer effektivt tilknytningsforhold til nærperson.
4. 12 - 20 mnd. Utforsking av nærområde med trygg base, mestring av å utvide nærområde.
5. 20 –30 mnd. Individualisering, bevegelse på egen hånd.

Jonas sin emosjonelle utviklingsfase
Hvis vi tar for oss fase 1, ser vi at Jonas henvendte seg til personalett med høy intensitet, med lang varighet og svært hyppig. Måten han forholdt seg til sommerfesttemaet i hverdagslige situasjoner var forskjellige: Han lagde ulike lyder med stemmen, lav brumming, eller høye brøl, tok hånda til personalet. Disse måtene å ta kontakt på er eksempler på å etablere effektivt tilknytningsforhold til nærpersoner. Dette peker i retning av at Jonas kan befinne seg i fase 3.
Hvis vi tar for oss fase 2, er det viktig å framheve noen avgjørende momenter. Det dreier seg om vanskeligheter med behovsformidling og med utsettelse av behovstilfredsstillelse. I tillegg har vi forsinkelsen mellom behovsformidling og personalets oppfatning av det formidlede behovet. Det kan være vanskelig å få en felles forståelse av Jonas sin emosjonelle tilstand fordi situasjonen hvor emosjonen oppstår og hvor den uttrykkes ikke kommer samtidig. Både vedkommende som opplever behovet (altså Jonas), og personalett som ikke imøtekommer uttrykket siden det ikke oppfattes, befinner seg i en vanskelig kommunikasjonssituasjon4).
Vi kan kalle kombinasjonen av disse momentene for en flersidig forsinkelse5) i forståelsesprosessen mellom Jonas og personalett. Dette kan øke den generelle frustrasjonen til Jonas, og frustrasjonen hans i konkrete situasjoner.
Disse tankene vil gi grunn til å plassere Jonas i fase 2, eller en noe senere fase.
Det er også tilfelle at Jonas tar initiativ til å utforske nærområdet. Siden han ikke behersker trafikkregler og ikke er oppmerksom på hva som er andres private eiendom, trenger han ledsagelse. Det betyr at han ikke mestrer å bevege seg omkring på egen hånd. Han vil etter en slik beskrivelse kunne plasseres i en tidligere fase enn 5.

Alternative løsningsforslag
Vi kan tilpasse miljøterapien til den språklige og emosjonelle utviklingsfase Jonas befinner seg i. Det følgende er noen konkrete forslag til hvordan en slik tilpasning kan utformes i praksis.
– Hvis høylydt stemmebruk betraktes som kommunikasjonsforsøk, vil det kunne øke den tida i løpet av dagen der Jonas opplever å bli imøtekommet i sin kommunikasjon. Dermed kan tilgangen på kommunikasjonsmuligheter økes mellom Jonas og personalet.
En måte å løse utfordringen med høylydt stemmebruk er, helt enkelt, å bruke ørepropper. På denne måten vil personalett kunne bli i stand til å stå i kommunikasjonssituasjoner over lengre tid, og det vil medføre langt færre brudd i kommunikasjonen. Det vil gjøre det lettere å lytte etter hva uttrykkets innhold kan være, for hva det er ment som, istedenfor at meningen overdøves av den høylydte uttrykksformen.
For at personalett forsøksvis skal kunne svare på det Jonas måtte ha på hjertet, men i gitte situasjoner har vanskelig for å uttrykke, kan personalett vise sin nysgjerrighet ved å gjøre følgende:
– Invitasjon til felles aktivitet: «Jeg ser at du brøler. Kom, la oss se på avkrysningsskjemaet ditt», «Jeg ser at du brøler, vis meg bildet av hva du tenker på.»
– Finne måter å vise Jonas at du ønsker å se hva han forsøker å uttrykke (som for Jonas er tydelige), på tross av brøling og svært mange gjentagelser. For eksempel ved å beholde samme ansiktsuttrykk, se på hendene hans, vente tålmodig. – Personalet innstiller seg på å bruke den tiden Jonas synes er nødvendig for å samtale om temaet. (Igjen; det kan oppstå en slags kognitiv og/eller emosjonell forsinkelse. Så tiden det kan ta er ofte lengre enn vi fra vår synsvinkel ville være innstilt på.)
Dette er eksempler på noen reaksjonsmåter fra personalets side som kan bidra til å redusere antall avvisningsopplevelser. Men man kan støte på mange utfordringer i forbindelse med dette. Det kan være at personalett er avhengig av å høre volds-/brann-alarmer, og i mange situasjoner behøve å samtale med hørbart språk, og kunne høre andre beboere. Her skal jeg imidlertid la det være opp til leseren å tenke ut noen mulige løsninger på disse utfordringene.

Nærhet mellom samtalen og samtalens objekt
I løpet av inspeksjonene vi foretok av festområdet før festen, minsket Jonas› ellers intense stemmebruk både i frekvens og intensitet. Der samtalen forløp parallelt med at Jonas og personalett konkret påpekte de sannsynlige plasseringene til de tenkte gjenstandene, holdt vi begge et vedvarende fokus på det som ble formidlet. Vi kunne umiddelbart peke på gjenstanden vi snakket om. I selve inspeksjonen syntes stemmebruken å fungere som påstander om (muligens) spesielt vesentlige elementer, eller krav om bekreftelser, eller uttrykk for misnøye. Det er mange muligheter, og hvis vi utforsker disse mulighetene over tid vil vi kunne utvikle og nyansere kommunikasjonsformer med Jonas.
Etter inspeksjonsrundene og samtaler om festen tiltok stemmebruken i intensitet og frekvens.
Utfra denne observasjonen kan man trekke den slutningen at Jonas har behov for varig og nær førkontakt rundt aktuelle temaer som dreier seg om festen. Dette kan indikere at Jonas har behov for en økning av antall samtaler om festen i forkant av den.
Jeg har forsøkt å vise hvordan man kan ta utgangspunkt i teorier om emosjonell og språklig utvikling i arbeid med mennesker med autisme. Teoriene dreier seg om utviklingspsykologisk faseplassering og relasjonspsykologisk miljøterapi.
Jeg har skissert noen mulige forbindelseslinjer mellom språk- og emosjonsutvikling og nærvær av kommunikasjonsmuligheter. I tråd med vårt praktiske miljøterapeutiske fokus kan følgende hovedpunkter nevnes som en mulig veiledning for videre kommunikasjon mellom Jonas og personalet:
– Ørepropper som støtte for personalet i utfordrende kommunikasjonssituasjoner. Arbeidsmiljøloven reiser også krav om beskyttelse mot høyt støynivå på arbeidsplassen. Noen ganger kan det være så enkelt som å bruke ørepropper, men som vi kort nevnte kan det samtidig være utfordringer i omgivelsene som vanskeliggjør iverksettelse av et slikt tiltak.
– Vi har flere indikasjoner på at høylydt stemmebruk kan betraktes som kommunikasjonsforsøk, blant annet følgende: Da personalet (med ørepropper) ble hos Jonas til tross for hans høylydte stemmebruk, og gjennomførte ulike kommunikasjonsforsøk, kunne situasjonen avslutte med at han danse-løp ut i korridoren, stoppet opp, smilte, lo, laget mildere stemmelyder, for så å gå tilbake til måltidet. I et annet tilfelle vekslet kommunikasjonen mellom dansing, høylydt stemmebruk og tegnbruk. Han kunne også reagere med taushet og se personalet inn i øynene, smile oppmerksomt, som om han ventet på ytterligere forslag til temaer fra personalet. Disse er reaksjonsmåter som på den ene siden har en løs form, de er (for det aller meste) ikke ubehagelige og de kan være preget av humor og lek.
– Personaletts speiling av Jonas sine kommunikative uttrykk med hans måte å bevege seg på kan skape samtidighet mellom emosjon og uttrykk. Dette kan lette språkliggjøring av indre tilstander og øke mulighetene for opplevelse av å bli forstått. Det kan også øke muligheten for å sette ord på følelser. I denne forbindelsen kan det være til hjelp at personalett bruker ord det er rimelig å anta beskriver Jonas sin emosjonelle tilstand. Slik får Jonas mulighet til å se de uttrykk han selv viser, umiddelbart i tilknytning til sin emosjonelle tilstand, gjenkjenne seg i dette språket, og kanskje etterhvert se en sammenheng mellom emosjonelle tilstander og emosjonelle språklige uttrykk.
– Vi har sett at Jonas i stor grad har behov for at personalett vektlegger kroppsspråklige kommunikasjonsformer. Slike kommunikasjonsformer kan inneholde ansiktsuttrykk, kroppsbevegelser, fokus på håndbevegelser.
– Jonas har et visst behov for at personalet er aktive med å ta initiativ til kommunikasjon om temaer han for tida er opptatt av. Enten ved å informere om noe nytt om det aktuelle temaet, eller dele våre opplevelser av å se fram til felles aktiviteter med Jonas.
– Å samtale om noe som er i nærheten synes å bidra til en felles forståelse av hva det samtales om.
Disse tiltakene krever en egen artikkel hver. For videre informasjon om RollTalk henviser jeg til Igeldata på http://www.igel.no/index.html.
Her tenker jeg på at jo større rom den miljøterapeutiske tenkemåten har for å ta opp i seg ny kunnskap og nye perspektiver, jo mer har vi å spille på i den daglige miljøterapien.
Disse begrepene er hentet fra gestalt-psykologien. I miljøterapien vil kunnskap om kontaktformenes innhold fortelle mye om hvilke kommunikative og relasjonelle behov vedkommende har.
Jeg tror at noen av grunnene til at personalett kan oppleve at det er vanskelig å oppfatte hva ulike uttrykk er ment å uttrykke, dreier seg om følgende. Når det gjelder forsinkelsen mellom emosjon og uttrykk, vil det som uttrykkes (for eksempel brøling, hopping, tilbaketrekking...), kunne virke absurd for personalet fordi emosjonen (etter personalets oppfatning) mange ganger synes å ikke uttrykkes i sin relevante situasjon. Eller at det er vanskelig å se hvordan uttrykket stiller seg i forhold til situasjonen, eller momenter i situasjonen det uttrykkes i. Uttrykkets kontekst som vi kunne ha oppfattet uttrykket på bakgrunn av kan virke utydelig, eller være usynlig for oss. Derfor blir uttrykket selv også utydelig. Mens for den som uttrykker seg, står uttrykket direkte i forhold til sin relevante situasjon og er dermed ikke absurd.
Utfordringen i denne forbindelsen er å tenke gjennom hvordan vi skal kunne møte Jonas› følelsesuttrykk på tross av dette.
Det at personer med autisme kan forholde seg absurd i situasjoner, kan forklares med denne teorien om forsinkelse i emosjonelle uttrykk. Altså at kommunikative uttrykk som ytres i en situasjon egentlig stpr i forhold til en tidligere situasjon.

Litteratur
Lorentzen, Per. (2000) Vanlige og uvanlige barn. Universitetsforlaget
von Tetszchner, Stephen. (2003) Utviklingspsykologi. Kunnskapsforlaget
Gergen, Kenneth. When relationships generate realities: therapeutic communication reconsidered. http://www.swarthmore.edu/SocSci/kgergen1/web/page.phtml?id=manu6&st=manuscripts&hf=1
Shotter, John. (2001) Dialogue, depth, and life inside responsive orders: from external observation to participatory understanding. http://www.massey.ac.nz/~alock/virtual/welcome.htm
Trevarthen, Colwyn. (2005) Lecture on Helping synrhythmia: infant intersubjective and companionship, from birth. http://www.cpdeducation.co.uk/veroc/conferences/archive/28_10_05/
Trevarthen, Colwyn. (1993) What we learn about babies from engaging with their emotions. http://eprints.libr.port.ac.uk/archive/00000019/01/colwyn_paper3.pdf

Fotnoter
1) Disse tiltakene krever en egen artikkel hver . For videre informasjon om RollTalk henviser jeg til Igeldata på http://www.igel.no/index.html.

2) Her tenker jeg på at jo større rom den miljøterapeutiske tenkemåten har for å ta opp i seg ny kunnskap og nye perspektiver, jo mer har vi å spille på i den daglige miljøterapien.

3) Disse begrepene er hentet fra gestalt-psykologien. I miljøterapien vil kunnskap om kontaktformenes innhold fortelle mye om hvilke kommunikative og relasjonelle behov vedkommende har.

4) Jeg tror at noen av grunnene til at personalett kan oppleve at det er vanskelig å oppfatte hva ulike uttrykk er ment å uttrykke, dreier seg om følgende. Når det gjelder forsinkelsen mellom emosjon og uttrykk, vil det som uttrykkes (for eksempel brøling, hopping, tilbaketrekking...), kunne virke absurd for personalet fordi emosjonen (etter personalets oppfatning) mange ganger synes å ikke uttrykkes i sin relevante situasjon. Eller at det er vanskelig å se hvordan uttrykket stiller seg i forhold til situasjonen, eller momenter i situasjonen det uttrykkes i. Uttrykkets kontekst som vi kunne ha oppfattet uttrykket på bakgrunn av kan virke utydelig, eller være usynlig for oss. Derfor blir uttrykket selv også utydelig. Mens for den som uttrykker seg, står uttrykket direkte i forhold til sin relevante situasjon og er dermed ikke absurd.
Utfordringen i denne forbindelsen er å tenke gjennom hvordan vi skal kunne møte Jonas’ følelsesuttrykk på tross av dette.

5) Det at personer med autisme kan forholde seg absurd i situasjoner, kan forklares med denne teorien om forsinkelse i emosjonelle uttrykk. Altså at kommunikative uttrykk som ytres i en situasjon egentlig stpr i forhold til en tidligere situasjon.