En kollega kom inn fra utegåing her for et par år tilbake. Hun var lettere oppgitt. Ettersom hun er feltarbeider i Utekontakten, hadde hun vært i sentrum av byen noen timer hvor det alltid er stor gjennomtrekk av ungdommer. Som vanlig hadde hun stoppet og snakket med en del av de unge jentene som er gjengangere der. Det vår kollega var ekstra frustrert over den gangen, var at hun syntes jentene hadde forandret seg over det siste året hun hadde gått der. Små forandringer som det var vanskelig å sette fingeren på, men de var der. Den dagen hadde hun vært ekstra oppmerksom på språket. De kalte hverandre «bitch». Kollegaen hadde stilt seg undrende til dette utsagnet. Mente at dette gjerne var litt drøy omtale av en som faktisk ble sett på som en venninne. Hun fikk mange ulike tilbakemeldinger. Bitch var en betegnelse brukt mot de som var skikkelig dårlige venninner, slike som for eksempel baksnakket andre. Bitch var en positiv betegnelse på en jente som var tøff og som torde å si sin mening. Bitch betydde nesten det samme som hore. Bitch var et kose-navn, for eksempel: «Jeg og bitch’en min var hos Helene». Bitch var en som ikke var redd for å gå til fysisk konfrontasjon om det ble nødvendig. Min kollega ble ikke særlig klokere av dette. I tiden etter denne hendelsen, prøvde vi som gikk ute å være mer oppmerksom på de yngre jentene vi traff på. Var vi vitne til en endring i jentekulturen fra slik vi mener å huske den? I så fall, hvilken retning tok denne endringen, og hva påvirket den?

Hva er jentekultur?
Episoden gjorde oss oppmerksom og nysgjerrig på fenomenet jentekultur. Hva er egentlig jentekultur? Den lille hendelsen i seg selv med språket, var ikke alene det som gjorde at vi begynte å se nærmere på dette, men én i rekken av mange som gjorde oss ekstra oppmerksom på endringer og hvilke normer som er gjeldende. Vi ble også mer mottakelige for informasjon utenfra som omhandler temaet. Vi synes hele tiden å kunne lese om en økning av vold blant jenter i detaljerte beskrivelser i avisene.
Forskjellig forskning forteller oss også at unge jenter har endret sitt rusmønster de siste årene. Den synliggjør at jenter tar opp gutters rusmønster. Fra vår observasjon i feltet, kan det synes som om jentene er i ferd med å bli tøffere i språket. Store, fete overskrifter i tabloidaviser skriker mot oss om jentegjenger av 15-åringer som grisebanker en 14-åring, eller som mobber og torturerer andre jenter. Hva er i ferd med å skje? Er våre unge jenter ute av kontroll, og kan dette beskrives som et nytt trekk i jentekulturen?
Vi vil forsøke å se på noen av disse spørsmålene i artikkelen. Ettersom vi har forholdt oss til unge, i hovedsak norske jenter mellom 13-17 år i vår jobb, blir det mest naturlig å ha disse i fokus når vi videre gjør våre betraktninger. Når en skal definere begrepet kultur, finnes det et mylder av ulike definisjoner. Vi har ennå ikke funnet en definisjon som beskriver fenomenet «jentekultur», men en generell definisjon vil gi oss en pekepinn.
«Kultur er et mønster av antakelser – skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene» (Shein, 1985, s 9 I: Shafritz, s 385).
Altså, hvis vi overfører dette til en gruppe jenter, så vil vi se at det ligger sterke føringer innad i gruppen på hvordan man skal oppføre seg for å bli akseptert. Det ligger også en overførselsverdi i dette. Denne måten å tenke, føle og oppfatte ting på blir overført til nye medlemmer. Om du godtar vår måte å tenke og være på, godtar vi deg som medlem. Greit nok.
Men kan vi si at vi bare har hatt én nasjonal jentekultur, som fremdeles er i utvikling? Hvis det er slik at vi har det, er det jo naturlig å anta at når vi snakker om at jenter ruser seg mer og er mer voldelige nå enn før, så snakker vi om alle jenter i Norge mellom 13 og 19 år. På folkemunne snakker en gjerne om en felles kultur som nettopp omfavner alle jenter i den aktuelle alder. Vi vil likevel ikke si oss enig i at vi har en nasjonal jentekultur.
På vår Utekontakt i Bergen, er vi så heldige å ha tilknyttet oss 10 ungdommer fra ulike miljøer. De er vår forlengede arm inn i miljøer som Utekontakten er spesielt interessert i å få en tilknytning til. Da vi hadde jenter og jentekultur på agendaen, fikk vi innsikt i ulike jentegrupper fra en reflektert 16-årings ståsted. Hun mente at jentekulturen i et hip-hop miljø, var helt annerledes enn jentekulturen i for eksempel et fotballag. Med det mente hun at forventningene til en jente i hip-hop miljøet – hvordan hun skulle kle seg, hvilket språk hun skulle snakke, hva en skulle mene – kunne være helt forskjellig og til tider nesten motsatt av det som ble forventet av en jente i et annet miljø. Altså blir det vanskelig å snakke om én jentekultur anno 2005.

Forandringer
Vi har gjerne et ensidig bilde på jente/kvinnekulturen opp gjennom de siste 50-70 årene. For eksempel om våre bestemødre, som ble oppdratt til å være gode husmødre, oppofrende hustruer og hardt arbeidende kvinner som deltok i arbeidet på gården. Videre våre mødre som på den ene siden fremdeles var hjemme med barn og var husmødre, mens de på den andre siden opponerte både mot samfunnet og den ensartede kvinnerollen.
Vi har et bilde på vår egen generasjon om at vi tenker at likestilling og likeverdighet er en selvfølge i vårt samfunn. Utdanning er nøkkelen til et velfungerende og opplyst sinn. Men hva tenker vi om jentene våre som er unge i dag? Hvilke forventninger møter de fra samfunnet rundt dem?
Vi vil påstå at våre unge jenter står foran flere kryssende forventninger til sin rolle som jente/kvinne enn vår og tidligere generasjoner gjorde. Kjønnsrollebegrepet setter fingeren på det faktum at det eksisterer et sosialt press på jenter som dirigerer dem i retning av bestemte arbeidsoppgaver, bestemte maktforhold, bestemte personlige egenskaper og oppfatninger av seg selv og verden.
Vi kan således snakke om et sosialt press i retning av kjønnsspesifikk atferd og væremåte. Slik har det nok også vært for tidligere generasjoner, men dagens jenter vil i større grad oppleve kryssende forventninger til kjønnsrollen (Umag.no). Noen av grunnene til dette kan være at ungdomstiden er blitt lengre, og at man heller ikke har så klare forventninger til hvilken rolle den unge kvinnen skal fylle senere i samfunnet.
Dagens jenter har også et større utvalg av miljøer å velge mellom, enn hva som tidligere har vært gjeldende. Det er en generell oppfatning at vold og rusing har vært «guttas bord» når vi snakker om forventninger til kjønn. Vi ønsker å se nærmere på hvordan vi som voksne forholder oss til dette i dag.

Hva har skjedd?
Vi går litt tilbake, og tar tak i medienes beskrivelse av unge jenter de siste årene. Der finner vi overskrifter som: «Politiet vil forfølge jentevold», «Voldsdømte jenter slapp å sone», «Jentegjengen brakk nesen på den forsvarsløse 15-åringen» og så videre.
Overskriftene leder oss til å tro at vold blant jenter er et trekk i en «universal» jentekultur. Jenter blir bare mer og mer voldelige. Tesen blir bygget opp under ved uttalelser fra konfliktrådet, som rapporterer at de har hatt en dobling av tallet på jenter som kommer til megling. Mange av disse sakene handler om vold eller mobbing. Andelen saker der jenter er involvert, øker fra år til år (TA.no, 2005).
Det samme gjelder unge jenter og alkohol. Rita Valkvæ ved Midt-Norsk kompetansesenter for rusfag, summerer opp at alkoholkonsumet til ungdom under 18 år har økt kraftig de siste syv årene.
For syv år siden drakk jenter under 18 år to liter ren alkohol i året. I dag drikker de fire liter (Sunnmørsposten smp.no, 2005). Føre Var-rapporten fra Bergensklinikkene bekrefter også dette i sin oppsummering fra høsten 2004. Der finner de en økning i alkoholbruk blant jenter i 10. klasse (Bergensklinikkene 2004). På bakgrunn av dette, kan en dra den slutningen at det ser ut som man kan se en endring blant våre unge jenter med tanke på rus og vold.
Når en går bak de nevnte oppsummeringene og overskriftene nyanseres bildet litt, men da kanskje mest i forhold til voldsutøvelse.
Forsker Sidsel Natland har i sin doktoravhandling fokusert på hvordan jenters voldsutøvelse blir fremstilt i media. Hun viser til at media fremstiller det som om jenter generelt er blitt mer voldelige. Det er ikke hennes inntrykk at så er tilfelle, men at det i hovedsak er et problem blant en liten gruppe jenter. Vi står neppe framfor en feminin voldsbølge.
Natland har gjennom intervjuer og forskning funnet at det i hovedsak er jenter som allerede har et atferdsproblem som lettere tyr til vold. Altså er det ikke den enkelte jente som er blitt mer utagerende og voldelig, men vi ser en økning i antall jenter hvor fellestrekkene er at de allerede tilhører en marginalisert gruppe med familieproblemer, skoleproblemer og rusavhengighet, og det er denne gruppen som lettere tyr til vold som konfliktløsning (Forskning.no 2004). Dette kan tyde på at antall marginaliserte jenter har økt, og at det er disse som blir eksponert i media når det kommer til rus og vold. Kanskje snakker vi ikke om et trekk i den såkalte jentekulturen likevel.

Modellene
Derimot kan det synes som om en ting er klar: Voldsbruk i ungdomsmiljøer er ikke lenger bare forbeholdt gutter. Via barnevernet og andre samarbeidsinstanser hører vi stadig om en økning i unge jenters forhold til rus og vold.
Hvorfor har eventuelt noen unge jenter tatt etter en voldelig manns- og guttekultur, samt tillagt seg et rusmønster som ligner guttenes?
Endringer i kjønnsrollene har ført til at gutter og unge jenters atferd har blitt mer lik, både på godt og vondt. Jenter er like opptatt av utdannelse, de er selvstendige, de er sterke. Jenter trener kampsport, de driver bilsport, de drikker whisky fra flasken og ikke minst, det finnes etter hvert mange kvinnelige voldsforbilder i filmer og spill.
Idealet er altså ikke nødvendigvis den feminine, beskjedne jenta med de vakre øynene som er føyelig og ettergivende. Det kan like gjerne være den atletiske, selvsikre og munnrappe jenta som ikke er ulik den stereotype macho-helten vi er vant til å se.
Imidlertid ser vi fra filmer og spill at man helst skal inneha egenskapene fra begge disse kvinnelige idealene. Altså skal jenter både være sterke, selvstendige og grensesettende og samtidig være feminine, omsorgsfulle og beskjedne. For de aller fleste vil disse forventningene være vanskelige, om ikke umulig, å kombinere. Det finnes tross alt ikke mange jenter som Lara Croft i «Tomb Raider» eller Beatrix Kiddo i «Kill Bill».

Krysspress på jentene
Skal jenter handle i tråd med de forventninger og normer de møter både fra venner, gjengen innad, samt følge de normer som gjelder for den sosiale statusen og ryktet de har blant jevnaldrende, vil presset bli meget stort og handlingsrommet lite. Når man i tillegg møter forventninger fra foreldre, lærere og samfunnet for øvrig er det kanskje ikke så rart at frustrasjonen hos enkelte får utløp i en aggressiv form. De vil dermed kunne havne i situasjoner hvor vold for dem synes som eneste mulige løsning (Aagre 2003). En kan også tenke seg at en del jenter bruker rusmidler på samme måte. Presset i hverdagen blir for stort og de ønsker å «fjerne seg» fra omverden. En flukt inn i rusens verden vil dermed føles som et avbrekk fra de kryssende forventningene disse jentene må forholde seg til. Vold og rus kan således for noen jenter være ulike former for utagerings-løsninger.
Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk er ikke overrasket over utviklingen. Forskning viser at flere av de sårbare jentene utøver vold og at volden blir grovere. Hun viser til at jenter har ulike måter å takle problemer på. Noen blir selvdestruktive gjennom selvskading, de utvikler spiseforstyrrelser, rusproblemer osv. En liten gruppe jenter har også tidligere taklet problemer ved utagering og vold, men nå synes det som om denne gruppen har økt (Aftenposten 2005).
Hvis en går til teori og prøver å finne en forankning der om årsaker til utvikling av problematferd, kan en trekke fram forestillingen om antisosialitet.
Begrepet innebærer gjentatte brudd på sosiale normer for akseptabel atferd. Betegnelsen omfatter aggresjon, opposisjon samt regel-, norm- og lovbrudd.
Professor og forsker Sheilagh Hodgins mener at det sees en sammenheng mellom barn som tidlig viser en slik antisosial atferd og tenåringer hvor atferden har endret retning og får utløp i kriminalitet, voldelig aktivitet og annen problematferd (Fauske og Øia 2003).

Bakgrunnsproblematikk
Det vil være vanskelig å gi konkrete årsaker til hvorfor den enkelte ungdom kommer på kant med samfunnet og utvikler en antisosial atferd. Vi kan likevel tenke oss at noen av forklaringene vil være sosial fattigdom, dårlige rollemodeller, mangel på sosial kontroll og behovet for å eksperimentere og bryte grenser. Dårlige familieforhold sees på som en av de mest vesentlige faktorene i denne sammenheng. Professor Dan Olweus, som er kjent for det nasjonale kjerneprogrammet mot mobbing og antisosial atferd, viser at oppdragelsesstiler preget av manglende grensesetting og unnfallenhet eller overdreven autoritet er av betydning for utvikling av aggressivitet. Dette har vi tidligere nevnt som betydningsfullt for utvikling av kriminell og voldelig atferd. En ser også at mangel på følelsesmessig støtte og nærhet kan være en risikofaktor (Fauske og Øia 2003).
Sosialiseringsteori er kjent for mange, og således kjenner leserne også til begrepene primære og sekundære sosialiseringsagenter. Det er gjennom disse man tar del i den sosiale verden, og at utviklingen av verdier, holdinger og atferdsmønstre grunnlegges. Vi kan derfor tenke oss at hvis et barn vokser opp i et miljø hvor voldsbruk aksepteres, så vil brukerne av vold fungere som modeller.
Barna vil ta opp i seg lignende måter å handle på i konfliktsituasjoner og når de ønsker å markere seg. Ved å oppleve at nære, viktige personer tyr til vold i ulike situasjoner, vil denne holdningen ofte bli førende for ens egne handlinger (Frønes 1996). Teorien omtaler altså sosialiseringsagenter og deres betydning for barns utvikling. Rollemodellene vil således kunne ha samme negative virkning både i forhold til rus og annen problematferd som eksempelet som her nevnes om vold.
Spesielt vet vi at manglende eller dårlige familiebånd har en særlig betydning for utvikling av rusproblemer for jenter. Dette henger sannsynligvis sammen med at jenters/kvinners identitet i stor grad blir relasjonelt forankret, og at manglende relasjonell kompetanse innebærer at jentene i mindre grad er i stand til å sette grenser for seg selv (Kvinner, relasjon og rus 1999).

Ingen generalisering
For å få en bredere forståelse av utviklingen av problematferd og den utviklingen som vi i den senere tid har sett hos jenter, med vold og rus, kunne vi tatt for oss temaene både på et struktur- og individnivå.
Vi kunne kommet inn på gruppedynamikk og den betydningen det har å være medlem i en gjeng. Vi kunne tatt for oss vold og rus i lys av både biologiske, medisinske, sosiale og kulturelle forklaringsmåter. Vi har likevel bare tatt med noen drypp av teorier, og oppfordrer den enkelte leser til selv å gå dypere inn i årsaker og forklaringsmodeller.
Ovenfor har vi gjennom ulike forklaringsmåter prøvd å beskrive hvorfor enkelte jenter kan bli voldelige og utvikle annen problematferd. Vi har også vært innom forskere som mener denne gruppen i utgangspunktet er en marginalisert gruppe, og ikke representativ for jenter generelt.
Problemene må ses i sammenheng. Ofte har de samme jentene problemer både med vold og rus. Som teoriene ovenfor beskriver, kan problemene knyttes til familieforhold og hvem som er rollemodeller. Forskere har meninger om at det er blitt flere av denne marginaliserte gruppen jenter. Jentene blir ekstra synlig i media, og kan gi oss et falsk bilde om at jentekulturen er mer voldelig og at de ruser seg mer nå enn før.

Girl Power
Tidligere har vi skrevet litt om at jenter møter kryssende forventninger fra samfunnet rundt dem. Som vi nettopp har vært inne på vil hvem som er rollemodeller påvirke den unge jentas holdninger, valg og atferd. Ser en på hvordan samfunnet, og da særlig populær-kulturen, har påvirket jenter de siste 10-15 årene, kan en få et bredere bilde av hva som er med å påvirke. På begynnelsen av 90-tallet så vi en bølge av «nyfeminisme» skylle over oss. Vi fikk Spice Girls som introduserte «Girl Power». Vi fikk tøffe kvinnelige filmhelter som drikker og slår og sinte kvinnelige artister som synger ut om sitt hat til eks-kjærester. Feminister fra Sverige slo tilbake mot mannsverdenen med «Fittstim» og vi fikk unge kvinnelige sportsidoler som både banner og hyler. Jenter var aggressive i framgangsmåten, var synlige og markerte seg.
Med hip-hop-kulturen på slutten av 90-tallet, så vi et annet bilde på hvordan en jente skulle være. Fra å være en tøff jente som man ikke kunne pille på nesen, fikk vi plutselig sexy babes som er hip-hop-sangeres underdanige «bitcher». Deres eneste formål på videoen, er å vrikke foran kamera og være sexy. De inngår i et slags harem, hvorpå rap-artisten blir framstilt som en slags hallik med glimt i øyet. Dette synliggjør igjen at våre unge jenter møter kryssende forventninger rundt seg. Forventningene til unge jenter er ikke entydige.
De unge har mange roller å velge mellom, og valget om hvilke som skal spilles ut er nært knyttet til hvem og hva som har innflytelse på jenta.

«De gammeldagse piger»
Så tilbake til utgangsspørsmålet: Er så jentekulturen i endring? Både ja og nei vil vi si.
– Ja, fordi en kultur vil vel alltid gjenspeile samfunnet rundt oss. Er samfunnet i endring, vil også kulturen i den enkelte organisasjonen/miljøet være i endring. Vi har sett på at selv om vi ofte snakker om jentekultur som én rådende kultur, har vi et mylder av ulike subkulturer eller grupper der ulike normer er rådende alt etter hvilket miljø man vanker i. Vi har fortsatt å bruke det ensartede jentekultur-begrepet for å beskrive de marginaliserte jentene vi møter i vårt virke.
Her viser forskningen at i dette miljøet er det endringer både når det kommer til vold og til rus. Dette bør også sees i sammenheng med samfunnet rundt oss. Utvikling av voldelig, kriminell og annen antisosial atferd vil ikke stagnere med det første, den vil alltid være i endring.
- Nei, fordi vi spør oss: Er det så veldig spesielt det som skjer blant våre unge jenter i dag? Har vi vært igjennom dette før? Vi er fristet til å ta med et lite avsnitt Christine Myrvang har skrevet, om slemme pikers feminisme på 1920- tallet:
«På 1920-tallet sto unge piker for et av de første ungdomsopprørene i den vestlige verden. De klippet håret kort, sminket seg og gikk med dristige kjoler, de danset viltert etter hemningsløse jazztakter, de kunne røyke, drikke, flørte, kjøre bil og ødsle åpenlyst med penger. De unge pikene var kulturelle grensestormere som brukte konsum til å erobre nye handlingsrom og riste av seg tradisjonelle forventninger om hvordan piker skulle oppføre seg. Dette var slemme pikers feminisme, iøynefallende, støyende, rå – og uhyre effektiv. Flere kritikere tolket opprøret som tegn på degenerasjon og sivilisasjonens vendereis» (Ungdomsforskning.no 2003).
Det kan altså se ut til at vi har blitt eksponert for ville og utagerende jenter tidligere i historien. Ved første øyekast er ikke beskrivelsen av disse jentene så helt ulik den beskrivelsen vi ser på dagens jenter. Mon tro om ikke det også den gang var fete overskrifter om hvor dette skulle ende? Om hvor datidens unge jenter tok veien? Vi forsøker ikke å undergrave alvoret i at vi ser endringer blant våre unge jenter, men vi tror vi først og fremst må ta tak i de unge marginaliserte jentene og ikke jentekulturen som sådan. For bak den innesluttede selvdestruktive jenta, den slitne rusede jenta eller den tøffe jenta med de harde slagene finner vi en jente som gjerne har slitt med problemer siden barndommen.
Skal vi kunne hjelpe disse jentene må vi starte tidlig, samtidig som vi må ha i minne at hva som aksepteres av holdninger og atferd i de enkelte miljøene, henspeiler på hvilke verdier som finnes i samfunnet generelt. Der har vi vel alle et ansvar for å kunne endre det som ikke er så bra, og beholde og utvikle det som er viktig å videreformidle til neste generasjon.

Litteratur
Aagre, Willy. 2003. Ungdomskunnskap. Polen. Fagbokforlaget.
Aftenposten. 2005. Jenter på vei inn i de tøffeste krimmiljøene.
Aftenposten. 2005. Tuppen og Lillemor slår
Bergenclinics.no 2004. Føre Var Rapport 2/2004
Bergensklinikkene 1999. Kvinner, relasjon og rus. Bergen: Stiftelsen Bergensklinikkene
Fauske, Halvor og Øia, Tormod. 2003. Oppvekst i Norge. Oslo: Abstrakt forlag
Forskning.no 2004. Vellykkede jenter slår ikke
Frønes, Ivar. 1996. De likeverdige. Oslo: Universitetsforlaget A/S
Hio.no Kulturbegrepet, Shein og Sharfritz 1985
Sunnmørsposten smp.no 2005. Bekymret for jentenes drikkevaner
Ta.no 2005. Jentevolden øker
Umag.no 2004. Kjønnsroller.