I denne artikkelen beskrives en endringsprosess i Barnevernet i Kristiansand kommune. De sentrale aktørene er barnevernvakta og barneverntjenesten i Kristi-ansand. Barnevernvakta i Kristiansand er interkommunal og har akuttberedskap for Søgne, Songdalen og Vennesla kommune. Samarbeidet med de sistnevnte kommunene er ikke en del av endringsprosessen.
Ved omorganiseringen av barnevernvakta i Kristiansand var det et mål å bidra til at barneverntjenesten fremstår som en hjelpetjeneste i tillegg til at kjerneoppgavene også ivaretas. Barneverntjenesten ønsker å legge vekt på myndiggjøring ved å trekke familien med i problemdefinisjon og end-ringsprosess fra starten av.
Gjennom å få ansvar for alt mottaksarbeid for barneverntjenesten, har barnevernvakta gått fra å være en akuttenhet for barn og unge 0-18 år til å bli en integrert og sentral del av hele barneverntjenesten i Kristiansand. Dette har også bidratt til å senke terskelen for kontakt mellom barnevernet og den enkelte familie og økt tilgjengeligheten og fleksibilaiteten i tjenesten. Barnevernvakt/mottak har blitt kommunens sentrale mottaksenhet i barnevernet.

Endring ute krever endring inne
Det har vært et stort poeng å styre denne endringsprosessen slik at barnevernvakta/mottak tar ansvaret for å koordinere de stadige justeringer som må til med hensyn til barnevernets inntaksterskel og intervensjonsterskel. Når konteksten for barn, unge og familiers levekår endrer seg så raskt som den har gjort de siste årene, må barnevernet stadig stille seg spørsmål om egen evne til forandring av virksomheten i tråd med disse endringene. Barnvernvakt/mottak er ofte familiens første møte med barneverntjenesten, og det er viktig at avdelingen kan gjøre differensierte vurderinger i møte med familier og samarbeidspartnere. Videre må barnevernvakt/mottak være bevisst på at det første møte med barneverntjenesten ofte er av avgjørende betydning for videre samarbeid, både med tanke på de uformelle sidene i en sak og de rent formelle (Einarsson 95).
Artikkelen beskriver hvordan barnevernvakta i Kristiansand har utvidet sitt ansvarsområde til også å gjelde mottak og avklaring av meldinger. De faglige betraktningene som dette arbeidet er tuftet på blir forsøkt presentert sammen med noen foreløpige konsekvenser av endringene.

Slik var det:
Her følger en beskrivelse av situasjonen før gjennomføring av omorganiseringen og kort beskrivelse av prosjektets målsetting og virkemidler.
Ved omorganisering av barneverntjenesten i Kristiansand i 2002 ble denne sentralisert. Barnevernvakta ble organisatorisk lagt til barneverntjenesten. Barneverntjenesten besto da av barnevernvakt, en egen avdeling for mottak/undersøkelse, tre tiltaksavdelinger (geografisk plassert ) og en fosterhjems-/institusjonsavdeling.
Avdeling mottak og undersøkelse hadde meget stor arbeidsbelastning. Kuratorene som arbeidet med mottak hadde samtidig undersøkelsessaker. Barnevernvakta hadde siden oppstart i 1991 hatt utfordringer med å få nok arbeidsoppgaver på dagtid. Arbeidsoppgavene på kveldstid varierer i stor grad. I tillegg til dette var barnevernvakta og barneverntjenesten preget av stor variasjon med hensyn til faglig tilnærming. Enkelte medarbeidere på barnevernvakta hadde høyere terskel enn andre for å videresende en melding til barneverntjenesten, og det var betydelige forskjeller i hvilke signaler man sendte ut til brukerne om hjelpetiltakene barneverntjenesten kunne iverksette.
Vurderingene på barnevernvakta var lite samkjørt med resten av barneverntjenesten og øvrige samarbeidspartnere. Barneverntjenesten hadde med andre ord en lite enhetlig praksis. Beslutninger om igangsetting av undersøkelse (Barnevernlovens § 4-3) ble ofte tatt uten direkte informasjon fra familien, og også noen ganger som en rent «teknisk» forordning for å unngå overskridelse av tidsfrister.

Slik gjorde vi:
På bakgrunn av dette ble det igangsatt et prøveprosjekt mellom barnevernvakta og avdeling mottak/undersøkelse i barneverntjenesten høsten 2003. Prosjektet ble etablert for å knytte barnevernvakta nærmere den øvrige barneverntjenesten. Hovedmålsettingen var å utnytte ledig kapasitet på barnevernvakta og å avlaste og forbedre mottaksarbeidet. Som en del av prosjektet ble det bestemt at det skulle avklares hvilken organisasjonsform som best ivaretar Kristiansand kommunes behov for en enhetlig praksis i akutt- og mottaksarbeid. Videre skulle prosjektet bidra til utvikling av proaktiv (se nedenfor) praksis og tenking i akutt og mottaksarbeid.
For å nå målsettingene ble det gjennomført følgende organisatoriske og administrative endringer:
" Utvidelse av oppgaver og antall ansatte
Mottaksarbeidet, som tidligere ble utført i avdeling for mottak og undersøkelse, ble flyttet til den «nye» avdelingen for barnevernvakt og mottak. Alt ansvar for mottak og akuttarbeid ble på denne måten samlet i en avdeling. Dette betyr at oppgaver knyttet til Barnevernlovens § 4-2, mottak og gjennomgang av meldinger til barneverntjenesten, også gjøres på ettermiddags og kveldstid. Tidligere hadde barnevernvakta ikke akuttarbeid på dagtid. Det har barnevernvakt/mottak i dag på alle nye saker. Dette har medført at ansatte i undersøkelsesavdelingen kan konsentrere seg om «sine» saker og slippe å ta unna akuttarbeid. I akuttsaker hvor barneverntjenesten allerede er inne kan barneverntjenesten be om bistand fra barnevernvakt/mottak. Avdelingen har kontorlokaler både på Tinghuset v/politivakta og i barneverntjenestens ordinære lokaler.
" Ledelsesendringer
Avdelingen blir ledet av en avdelingsleder som er en del av barnevernledelsen. Leder har koordineringsansvar for informasjonsflyten mellom akuttarbeidet og mottaksarbeidet, samt personal, administrativ og faglig ledelse. Det er to meldingsmøter i uken hvor beslutninger om igangsettelse av undersøkelse eller henleggelse av melding blir drøftet og besluttet. Meldingsmøtet består av kuratorer og leder fra barnevernvakt/mottak og leder for undersøkelsesavdeling.
" Turnusendringer
Turnusen på barnevernvakta/mottak ble lagt om slik at det alltid er tre og fire kuratorer på dagvakt og to kuratorer på kvelden og i helger. Avdelingen har p.t. 10 ansatte. To av dagvaktene bemanner vaktlokalene på Tinghuset sammen med den merkantilt ansatte i avdelingen, og to medarbeidere arbeider med base i det samme lokalet som den øvrige barneverntjenesten. Alle ansatte jobber turnus.
" Tilgjengelighet for publikum
Åpningstiden ble endret fra en todelt åpningstid (08.00 - 15.00 + 17.00 - 02.00), til en kontinuerlig åpningstid fra 08.00 – 24.00. Fredag og lørdag er barnevernvakta/mottak åpen til kl. 02.00. Utenfor åpningstiden er vi tilgjengelig i akuttsaker gjennom avtalte beredskapsordninger. Overlapping av informasjon fra dagvakter til kveldsvakter skjer kl. 15.00 – 15.30 på hverdagene, og via vaktjournal fra kveldsvakt til dagvakt. Med den endrede åpningstiden er barneverntjenesten tilgjengelig hele døgnet.

Foreløpige konsekvenser av endringsprosessen
Slik vi ser det er den viktigste endringen i avdelingen at utøvelsen av det barnevernfaglige arbeidet i større grad enn før er preget av proaktiv tilnærminger og analyser.
Begrepet proaktiv kjennetegnes i denne sammenhengen av at den tilnærmingen man velger bygger på en analyse av hvilke langsiktige konsekvenser det vil ha dersom man gjør den ene eller den andre vurderingen, eller velger det ene eller det andre tiltaket for å møte en bruker av barneverntjenesten. En mer reaktiv tilnærming kjennetegnes av en intervensjon som i større grad er basert på brukernes behov slik disse fremstår her og nå (utløst av en hendelse i fortid) (Bastøe, Dahl og Larsen 2002).
På konkret nivå kan denne endringen eksemplifiseres ved avdelingens måte å møte meldinger på. Vi vektlegger nå følgende i mottak av meldinger og i meldingsavklaringer:
" De meldinger som umiddelbart vurderes som så alvorlige at det utvilsomt skal igangsettes en undersøkelse etter Barnevernlovens § 4-3, avklareres ikke nærmere av barnevernvakt/mottak. Dette fordi familien skal slippe å forholde seg til flere barnevernansatte enn nødvendig.
" Enhver melding sees på som et konkret utrykk for behov for hjelp. Avdelingen har ansvar sammen med familien for å gjennomgå hjelpebehovene og ta stilling til hva slags hjelp som bør ytes, uav-hengig av om det er barneverntjenesten eller andre som skal gi denne hjelpen. Dersom det er nødvendig/ønskelig tilbys familien at en fra barnevern-vakta/mottak møter sammen med dem til første kontaktetablering med det hjelpesystemet de blir henvist til.
" Melder og den aktuelle familien skal få konkret og forståelig informasjon om barneverntjenestens arbeid og metoder.
" Meldingen skal etter gjennomgangen inneholde nok konkret og sikker informasjon til at den kan brukes som beslutningsgrunnlag for igangsettelse av en undersøkelsessak eller om den skal henlegges.

Endringer i møtet med omverdenen
Denne fokuseringen på hvorvidt barnevernet er det «rette» for en gitt familie skaper engasjement i retning av å holde seg oppdatert på både barnevernets interne kompetanse og hvilke andre hjelpetiltak som finnes i lokalsamfunnet. Som en konsekvens av at det i mange saker må vurderes om det skal henvises til hjelpeformer utover det barnevernet behersker/rår over, kommer det til utrykk et markert behov for å kjenne til hva andre etater tilbyr av hjelpetiltak. Det arbeides kontinuerlig med faglige drøftinger med samarbeidspartnere og det oppfordres til hospiteringsordninger og undervisning/informasjon der andre fagmiljøer blir trukket inn i barnevernfaglige sammenhenger.
De faglige diskusjonene og den sterkt utadrettede fokuseringen skaper slik vi har sett det høyere fleksibilitet og kortere responstid i avdelingen. Vi er nå bedre i stand til å definere grensene for når det skal igangsettes en undersøkelsessak, ikke minst fordi vi i møte med den enkelte familie kjenner til hvilke hjelpetiltak det er realistisk å få igangsatt. Vi har også mer presis informasjon om henvisningsrutiner, eventuelle ventelister og lignende. På denne måten kan vi foreta vurderingene med større grad av sikkerhet på hva som vil skje videre ved valg av ulike fremgangsmåter.
Endringen fra reaktiv til proaktiv tenkning har også medført store endringer i samarbeidsformene med politi, familiekontor, helsevesenet etc. De tilbakemeldingene vi får fra våre nærmeste samarbeidspartnere kan oppsummeres på følgende måte:
" Avdeling for mottak/barnevernvakt blir oppfattet som en avdeling som tar ansvar for familien utover den akutte situasjonen. Helt konkret kommer dette til utrykk i flere fellessamtaler mellom klienter, avdeling for mottak/barnevernvakt og samarbeidende etater/instanser. Dette medfører at hjelpere i øvrige etater gir et tydeligere positivt signal om barnevernet til de aktuelle familiene som de forholder seg til. Barnevernets «markedsposisjon» blir dermed annerledes enn før, da avdeling mottak/barnevernvakta har et tettere samarbeid med de øvrige etater/instanser i mottaksarbeidet som igjen gir ringvirkninger for hele barneverntjenesten.
" Samarbeidet har også forandret seg i retning av at det er flere som henvender seg for å drøfte aktuelle problemstillinger før de eventuelt skriver melding. Slike drøftinger blir oftest gjort anonymt. Denne muligheten gir alle parter i et samarbeid opplevelsen av å bli «sett» og bekreftet i faglig forstand. Som i alle andre samarbeidsrelasjoner øker denne type kontakt sannsynligheten for opplevelse av likeverdighet mellom de samarbeidende partene. Sannsynligheten for misforståelser reduseres, og det bygger ned barrierer skapt av myter og fordommer. Sist, men ikke minst, gir det mulighet til faglig utvikling som følge av de diskusjonene som kan føres uten frykt for at uenighet går ut over enkeltfamilier som følge av «soloutspill» fra en part i et samarbeid.

Interne endringer
De endringene som her er pekt på har slik vi ser det gitt noen klare interne konsekvenser for arbeidsmiljøet i avdelingen. I medarbeidersamtaler og personalmøter beskriver avdelingens medarbeidere et høyere faglig engasjement når de må ta ansvar for en større del av barneverntjenestens oppgaver.
Slik vi opplever det har endringene også motvirket den sterke krise- og akuttpregete fagkulturen som var på barnevernvakta. Dette kommer til syne i våre vurderinger og råd til brukere. Det kan synes som om den enkelte medarbeider i større grad tenker gjennom de lengre perspektiver i hver enkelt sak, og er også mer bevisst sitt ansvar i forbindelse med akuttintervensjonenes virkning over tid. I en viss forstand kan man si at det har utviklet seg en «proaktiv offensivitet» i vår praksis.
Hvilke faglige problemstillinger har disse endringene aktualisert?
Vår erfaring er at vi langt på vei har nådd de målsettingene vi ønsket. Imidlertid har denne prosessen aktualisert noen viktige faglige problemstillinger som bør drøftes og heves opp på et høyere faglig nivå enn i våre interne drøftinger.
For det første mener vi at vi har utviklet en modell som er klart ressursbesparende for kommunen. Gevinsten er først og fremst oppnådd gjennom å bruke noe av den tiden barnevernvakta har «ventet» på akuttsaker til mottak av meldinger og meldingsavklaringer. Denne endringen av barnevernvaktas arbeidsområde kan og bør diskuteres i forhold til de beskrevne endringene i faglig tenkning rundt mottaksarbeidet i barnevernet. Vi mener vi har fått et mer proaktivt mottaksarbeid, med større grad av enhetlig fokusering i den enkelte sak. Som beskrevet over er det sannsynlig at denne endringen har ført til både bedre samarbeidsrelasjoner med familiene og øvrige hjelpere, i tillegg til at det har hatt store positive interne ringvirkninger.

Et problem?
Om denne proaktiviteten hindrer oss i å se alvorligheten i de faktiske hendelsene som barn har blitt utsatt for, er det et problem. Det kan ikke sees bort fra at en fremtidsfokusering skaper «blindsoner» i møte med familier for å skjerme de fremtidige samarbeidsrelasjonene. Vi tror at vi har møtt denne trusselen ved det nære samarbeidet med det øvrige barnevernet, og får tilbakemeldinger på nettopp dette. Når vi blir «for proaktive» blir vi korrigert av de fellesarenaene der vi legger frem de sakene vi jobber med, og får på denne måten noen «nye briller» i møte med våre egne vurderinger.
Vi vet at vår holdning i disse spørsmålene kan og bør bli utfordret av kravet om at barnevernet skal drive med «kjernebarnevern» og kun det. Vi har utviklet faglige modeller i retning av en tjeneste som både ivaretar kjernebarnevernets oppgaver (blant annet plassering i fosterhjem) og kan tilby hjelp i form av endringstiltak, en hjelpetjeneste. Vi finner støtte for dette synspunktet hos Schjelderup, Omre og Marthinsen (2005) som hevder at barnevernet bør ta inn over seg at samfunnet er i utvikling, og at det stilles stadig større krav til hvordan offentlige instanser forvalter mandatet de har fått, blant annet i retning av at brukere skal ha større innflytelse over sine egne liv. Det å etablere holdninger i barnevernet som innebærer at man ser på meldinger som behov for hjelp, innebærer at man tenker utover hva egen tjeneste kan bidra med. Dette vil slik vi ser det fremprovosere en mer proaktiv tenkning.
Vår praksis mht. meldingsavklaring kan reise noen juridiske problemstillinger. Noen vil hevde at Barnevernlovens § 4.2 ikke gir hjemmel for å drøfte meldinger med familien meldingen gjelder, før etter at det er iverksatt undersøkelse etter Barnevernlovens § 4-3 med mindre meldingen kommer fra familien selv. Vår erfaring er at den direkte kontakten med familien gir et radikalt løft av den faglige kvaliteten i våre vurderinger på dette punktet, og det fører i de fleste tilfeller også til langt bedre samarbeidsrelasjoner i det videre arbeidet. Når familien på denne måten føler seg involvert i selve beslutningen, er det vår erfaring at de også tar meldingsinnholdet mer alvorlig. Dersom saken ikke blir fulgt opp videre av barneverntjenesten, men henvist til andre, er det også lettere å få familiens aksept og motivasjon til å motta andre hjelpetiltak.

Utfordringer på veien videre
Enhver endringsprosess har sin egen energi – enten denne energien er positiv eller negativ. Vår prosess har i stor grad blitt fylt av positiv energi, og det er en stor utfordring å forsøke å legge forholdene til rette for at denne energien videreutvikles i barneverntjenesten. Fremdeles er der utfordringer i å bidra til at barneverntjenesten i større grad klarer å framstå som en åpen, tilgjengelig og kreativ hjelpetjeneste for familier, samtidig som tjenesten skal ha kraft og legitimitet til å beskytte barn som har behov for å vernes fra sine foreldre for kortere eller lengre perioder. Dette krever at vi er villig til å dele våre erfaringer med andre, også de erfaringene vi venter å få motstand på. Motstand trengs slik vi ser det, og gir i alle fall oss lyst til å skjerpe våre argumenter og vår bevissthet på praksisen vi driver.

Referanser
Schjelderup, Liv, Omre, Cecilie og Marthinsen, Edgar (red): Nye metoder i et moderne barnevern, Fagbokforlaget 2005.
Einarsson, Hafdis (1995): «Et tilrettelagt mottak» i Bunkholdt, Vigdis og Larsen, Erik (red): Metodisk barnevernsarbeid. Fokus på forståelse, sammenheng og tiltak, Tano as.
Bastøe, Per Øyvind, Dahl Kjell og Larsen Erik: Organisasjoner i utvikling og endring, Gyldendal akademisk 2002.