Hva er egentlig omsorg innenfor slike rammer? Må den som skal yte omsorg på en ungdomsinstitusjon tenke annerledes? Hvordan kan vi bedre synliggjøre kvalitetene ved institusjonsomsorg for ungdom? I denne artikkelen vil jeg sette fokus på om vi ved å se på omsorgsgivernes praksis i lys av teori, kan komme nærmere i å gi beskrivelser av hva som kjennetegner god omsorg for ungdom som plasseres i barneverninstitusjon over tid.

Et alternativt tilbud
De siste årene har det vært satt lys på institusjonene i det norske barnevernet og hvorvidt institusjonsopphold er til beste for de barn og unge som blir plassert der. Da Befringutvalget i 2000 kom med sin utredning om barnevernet i Norge, ble det i denne påpekt at det ikke fantes noen norsk forsk-ning som dokumenterte effekten av institusjonsopphold, (NOU 2000:12). I St.meld. 40 blir institusjonsopphold omtalt som et nødvendig alternativ for noen, men det omtales på en måte som gir signaler om at det ikke er noe ønsket omsorgsalternativ. Personer med faglig tyngde innen barnevernfeltet går så langt som til å hevde at vi i mange år har hatt et institusjonsfiendtlig klima her i landet, (Bunkholt 2005).
Med den statlige overtakelsen av de tidligere fylkeskommunale oppgavene innefor barnevernet, kom godkjenningsordninger for private institusjoner og økte krav til dokumentasjon av kvalitet i barneverninstitusjonene. Å sette fokus på at ungdom som blir plassert på barneverninstitusjon skal ha et kvalitativt godt tilbud, mener jeg er et gode. Når det gjelder hvordan slik kvalitet skal måles, er det etter mitt syn en stor utfordring å finne gode måter å gjøre dette på.
For min egen del, og for mange av de fagpersoner som jeg omgås, har debatten omkring institusjonsomsorg ført til en diskusjon om hvordan vi bedre kan greie å sette ord på kvalitetene ved det arbeidet som gjøres i institusjon. Mye av den kunnskapen som brukes i omsorgsarbeidet i barnevernet kan betegnes som «taus kunnskap». Det viktigste kjennetegnet ved denne, er at den er taus, altså at den er vanskelig å sette ord på (Molander 2000). Jeg har en tanke om at vi ved å gjøre noe av den tause kunnskapen som brukes mer tydelig, kan få bedre forståelse av egen praksis og kanskje også av hvilke kvaliteter vi skal søke etter for å vurdere om ungdommer i institusjon får et godt omsorgsalternativ.
I forbindelse med en videreutdanning gjennomførte jeg gruppeintervjuer med miljøpersonale på en langtidsinstitusjon for ungdom. Hensikten med intervjuene var å finne ut hvilke tanker miljøpersonalet hadde om hva som var god omsorg, med utgangspunkt i omsorgsutøvelse for to konkrete ungdommer, Eva og Per. I tillegg intervjuet jeg barneverntjenestene som hadde plassert Eva og Per på institusjonen. Det er materiale fra disse intervjuene jeg bruker nedenfor for å gi praksisbeskrivelser.

Om Eva og Per
Eva og Per hadde ulikt utgangspunkt for å bli plassert på institusjon: Eva hadde tidligere i en kort periode bodd i et fosterhjem, men flyttet hjem til foreldrene da hun var 10 år. Hun var 16 år da hun kom til institusjonen. Hun ønsket selv å fortsette å bo sammen med foreldrene og søsknene sine, men foreldrene synes hun var blitt så vanskelig at de ikke rådde med henne. Eva hadde droppet ut fra skole, ruset seg og stakk av hjemmefra. Eva ble omsorgsplassert med tanke på at hun skulle bo på institusjonen til hun var i stand til å klare seg selv.
Per var 15 år da han ble plassert. Han ville ikke fortsette å bo hos sin mor, men ønsket å få en ny familie. Per opplevde situasjonen hjemme som vanskelig og ga stadig uttrykk for at han ønsket å ta livet sitt. Mor var usikker på om hun ønsket Per hjem, men følte at slik situasjonen var, ville hun ikke greie å ha ham hjemme. Mor og Per samtykket til plassering som et hjelpetiltak i ett år.
Når jeg er opptatt av å utvide vår forståelse av hva god omsorg for ungdom i institusjon er, ser jeg det som nødvendig å relatere dette til de samfunnsmessige føringer og rammer som legges for denne type omsorg. Før jeg forsøker å tegne et bilde som viser hva miljøpersonale på institusjonen tenker er god omsorg for Eva og Per, vil jeg derfor komme med noen betraktninger omkring rammer for omsorgsutøvelsen og om hvordan jeg tenker at disse påvirker helheten i bildet.

Offentlig og privat omsorg – ulike rammer og ulike kvaliteter
Min erfaring er at det blant oss som barnevernarbeidere er lite vanlig å bruke begrepet «omsorg» når vi skal beskrive våre praksishandlinger. «Miljøterapi» er kanskje det begrepet som blir mest brukt for å beskrive praksishandlinger i institusjon og det er også et begrep som er vel beskrevet i barnevernfaglig litteratur.
Omsorgsbegrepet har en sentral plass i lovverket som er styrende for institusjonsbarnevernet. Det er også dette begrepet loven bruker for å definere primæroppgaven for barneverninstitusjoner. Jeg vil derfor hevde at omsorgsbegrepet har en klar berettigelse til å bli viet oppmerksomhet.
Vi har i dag to markant forskjellige omsorgssystemer: Det private, der familie, slekt og venner er den viktigste omsorgskilde og det offentlige, der forskjellige profesjoner er den viktigste kilden (Jensen 1990). Tradisjonelt sett har innholdet i den private omsorgen blitt beskrevet som nær, personlig og spontan, mens den offentlige heller har blitt karakterisert som distansert, formell, oppgaveorientert og regelstyrt.
Det private omsorgssystemet; familien, framheves i styrende politiske dokumenter innen barnevernfeltet som det beste for de fleste barn å vokse opp i (Bunkholt 2005). Det å gi barn omsorg og omtanke, er i utgangspunktet også definert i Lov om barn og foreldre § 5 som et privat anliggende mellom et barn og de/dem som har foreldreansvaret.
Når det offentlige, representert ved barnevernet, plasserer en ungdom i institusjon, sier Barnevernloven at institusjonen på vegne av barneverntjenesten skal utøve den daglige omsorgen for barnet. Når institusjonsplasseringer foretas som et hjelpetiltak skal omsorgen utøves på oppdrag av både foreldre og barneverntjeneste. Den delen av foreldreansvaret som gjelder de daglige omsorgshandlinger overfor ungdommen, blir dermed gjort til et offentlig anliggende som skal utøves av ansatte på en institusjon på vegne av andre.
Den private formen for omsorg, med nærhet og personlig engasjement som karakteristika, blir i mange sammenhenger opphøyet og gjort til moralsk målestokk for hvordan den offentlige omsorgsformen bør fungere (Ruyter og Vetlesen 2001). Det at offentlig omsorg utøves i skjæringsfeltet mellom den private og den offentlige sfære, skaper en tvetydighet som kompliserer bildet for den som skal utøve omsorgen, for den som skal motta omsorgen og den som skal vurdere kvaliteten på omsorgen: På den ene siden omhandler omsorg forhold mellom mennesker som ikke representerer noen andre enn seg selv. Dette gjelder også omsorg fra en ansatt på institusjon til en ungdom som bor der. På den annen side skal den offentlige omsorgen utøves ut fra å skulle ivareta de samfunnsmessige føringer som er lagt for at omsorgen er gjort offentlig. For en ansatt på institusjon skal de praktiske omsorgshandlingene altså i tillegg til å være et personlig møte, gjenspeile de føringer barneverntjenesten og eventuelt foreldre har gitt for omsorgsutøvelsen.

Omsorgsbegrepet – naturlig og etisk omsorg
Når vi skal se nærmere på innholdet i institusjonsomsorg innen barnevernet, kan den amerikanske filosofen Nel Noddings nyansering av omsorgsbegrepet utdype vår forståelse: Hun skiller mellom begrepene naturlig omsorg og etisk omsorg (Aamot 2002). Den naturlige omsorgen er eksempelvis slik omsorg som man normalt venter at barn får fra sine foreldre. De kvaliteter som kjennetegner naturlig omsorg kan sidestilles med privat omsorg (jfr. over). Etisk omsorg er et svar på erindringen av den første følelse av naturlig omsorg. Den etiske omsorgen har utspring i et ønske om å opprettholde, gjenskape og forhøye verdien av de øye-blikk der man har mottatt eller gitt naturlig omsorg. Slik sett er den etiske omsorgen avhengig av den naturlige omsorgen. Når det offentlige overtar en omsorgsoppgave, bygger dette på etisk omsorg, ved at velferdssamfunnet har konstruert ordninger som skal sikre ivaretakelse av omsorg selv om den naturlige omsorg faller bort. Den etiske omsorgen må likevel kunne sies å være et personlig anliggende. Med dette mener jeg at evnen til å utøve og formidle etisk omsorg tilligger enkeltmenneske.
Det er altså i dette skjæringspunktet mellom formalistisk, oppgaveorientert, regelstyrt offentlig omsorg, og gjensvaret av egenopplevd naturlig omsorg, at ansatte på en barneverninstitusjon ut-øver sine praksishandlinger.

Hvordan konstrueres oppfattelsen av hva som er god omsorg?
Under arbeidet med å intervjue miljøpersonale og barneverntjenestene om hva de tenkte var god omsorg for ungdom i institusjon, var sosialkonstruksjonisme nyttig for meg å ha som et teoretisk bakteppe. Hovedidéen i sosialkonstruksjonisme, er at menneskene konstruerer den sosiale og kulturelle virkelighet, og visa versa, gjennom hvordan de forstår denne (Lundby 1998 og Egelund 1997). I et sosialkonstruksjonistisk perspektiv settes det fokus på hvordan det språket vi bruker konstruerer vår tro og vår verden. Videre hevdes det innen denne tradisjonen at menneskene tilegner seg forståelse av virkeligheten gjennom samhandling med andre mennesker.
I intervjuene refererte de jeg intervjuet til hva de tenkte, trodde, mente eller oppfattet. Dette kan si noe om hvordan de innenfor en gitt samhandlingskontekst konstruerte sine oppfatninger om de tema som ble diskutert. I tråd med sosialkonstruksjonistisk tankegang fokuserte vi i intervjuene også på hvem som hadde vært aktører når oppfatninger av hva som er god omsorg skulle konstrueres. Miljøpersonalet og barneverntjenestene fortalte hvem de hadde diskutert og reflektert sammen med på ulike tidspunkt, og hvordan de vektla de ulike aktørenes meninger. I og med at omsorgsutøvelsen skal kombinere et personlig aspekt med det å gjenspeile føringer fra barneverntjeneste og eventuelt foreldre, blir det å være oppmerksom på konstruksjonene mellom ulike aktører særlig interessant: På den ene siden konstrueres omsorgen som gis av institusjonen i møtet mellom to mennesker. På den annen side foreligger det allerede før det første personlige møtet mellom de to, konstruksjoner for hvordan omsorgen skal utøves.
I en barneverninstitusjon er altså måten de voksne samhandler seg imellom, overfor ungdommene, overfor ungdommenes familie og overfor andre samarbeidspartnere, skapende for det omsorgstilbudet som gis. Ved å bli mer bevisst på hvordan disse konstruksjonene dannes og hvilke aspekter som vektlegges, mener jeg vi kan utvide vår forståelse av hva som styrer omsorgsutøvelse i institusjon. Dette perspektivet er også viktig å ha med seg når jeg nå går videre til å se på institusjonens omsorgsutøvelse for Eva og Per, og til å gi mer konkrete beskrivelser av kvaliteter ved innholdet i omsorgen.

Dimensjoner ved innholdet i, og den personlige utførelsen av omsorg
I Norge har Kari Martinsen (jfr. Jensen (red.) 1990) gitt viktige bidrag når det gjelder å sette ord på og å synliggjøre hva god omsorg innholdsmessig er innen for sykepleieprofesjonen. Hun framhever tre dimensjoner ved omsorgsbegrepet: Den moralske, den praktiske og den relasjonelle.

Den moralske dimensjonen
Den moralske dimensjonen er overordnet de to andre, da denne viser seg i måten omsorgen blir utført på; hvilke grunnholdninger som formidles (ref. i Bø 1996). Først og fremst handler det om å vise anerkjennelse av den det skal gis omsorg til, ut fra den situasjonen vedkommende er i. Deretter om å utvikle forståelse gjennom å gjøre noe for – og sammen med – den omsorgen skal gis til. Vi kan komme inn i en moralsk praksis ved å la de konkrete omsorgshandlinger bruke vår dømmekraft og vårt skjønn for å sette oss inn i den andres situasjon. Gjennom dette utvikles kompetanse og derav kunnskap.
«Og jeg husker at det var en drivkraft i meg som gjorde at jeg spurte meg «Hva er det som har skjedd i dette livet til denne jenta?» Da jeg intervjuet miljøpersonale ved institusjonen om hvordan de har gitt omsorg til Eva og Per, beskrev flere i gruppa at de hadde en grunnholdning som de også oppfattet som en grunnholdning ved institusjonens arbeid. Denne bar preg av å være nysgjerrige på hva ungdommene hadde opplevd, og hadde fokus på å finne ressursene hos ungdommene selv og i familienettverket. Sitatet over mener jeg setter ord på de verdier og grunnholdning en av miljøpersonale hadde i forhold til å gå inn og yte etisk omsorg for Eva. Sitatet illustrerer også at det å yte etisk omsorg vekker følelser hos miljøarbeideren selv, altså gir gjensvar fra naturlig omsorg.

Den relasjonelle dimensjonen
Kari Martinsens relasjonelle dimensjon er knyttet opp mot en grunnleggende verdioppfatning av at vi som mennesker er henvist til hverandre for å ta vare på hverandre, også ut fra en overlevelsesdimensjon. Dette innebærer at menneskene er avhengig av hverandre og dermed står i relasjoner til hverandre. Når menneskene står i et avhengighetsforhold til hverandre, må en grunnleggende tillit være tilstede. Dette er tilliten til at en blir ivaretatt av andre. Slik tillit skal ikke begrunnes – den er der. Dette kaller Kari Martinsen en livsytring, og beskriver videre livsytringene som de grunnleggende forutsetningene for at menneskelig samvær skal bestå og utfolde seg.
I intervjuene med miljøpersonalet ga de klart uttrykk for at det å utvikle en god relasjon til ungdommen var helt avgjørende for å lykkes i å utøve god omsorg.
«Hvis hun skal ha en tillit til at jeg på en måte kan bidra med noe, så må vi bygge relasjoner og bruke tid på det.»
Miljøarbeideren som er sitert overfor, snakker om at hun må bruke tid for å få tillit hos Eva. Hun regner ikke med at Eva i utgangspunktet har en tillit til at hun som omsorgsperson vil ivareta henne. Det å pli plassert på institusjon og få den daglige omsorgen fra miljøpersonale, var i utgangspunktet ikke noe som Eva ønsket. Det å utvikle en god relasjon til henne beskrives som en prosess der begge må bli kjent med hverandre, få felles erfaringer og gjennom dette nærme seg hverandre. Ungdommer som har opplevd at foreldrene ikke lenger kan, eller skal være de som ivaretar omsorgen for dem, har opplevd et brudd i det Kari Martinsen kaller en livsytring. I utgangspunktet er den livsytringen som tillit er, noe som ikke trenger begrunnes. De tillitsbrudd som ungdom som flytter på institusjon har erfart, gjør imidlertid at når tillit på nytt skal opprettes, må den begrunnes. Det er dette miljøarbeideren må bruke tid på – å gjennom sine omsorgshandlinger og måten hun utfører disse på, bekrefte overfor Eva at hun vil ivareta henne.
Sitatet over illustrerer også de ulike rollene i en omsorgsrelasjon: På den ene siden må miljøarbeideren som omsorgsgiver gjennom sine handlinger og sin væremåte kvalifisere til å «få lov» til å gi omsorg. Det er Eva som omsorgsmottaker som må «godkjenne» at hun har tillit til at miljøarbeideren vil henne vel. Godkjenningen må skje ved at miljøarbeideren utøver de konkrete omsorgshandlinger på en måte som Eva oppfatter som «ekte».
I omsorgsutøvelsen for Eva og Per, beskrev noen av personale at de hadde kommet gjennom «godkjenningsprosessen» med ungdommen på en måte som gjorde at de opplevde å ha en relasjon som bar preg av at ungdommen hadde tillit til at de ville dem vel.
«Men etter hvert som vi ble kjent med ham så husker jeg at det var ganske lett å snakke med ham om dette som han opplevde som ganske store svik i forhold til hva som hadde skjedd med ham i hans barndom.»
Det å over tid ha utviklet en større trygghet i relasjonen ga, slik miljøpersonale beskrev det, utgangspunkt både for at Per kunne gå inn i mer fortrolige samtaler og for å gi korrigeringer på atferd uten at dette representerer en fare for brudd i relasjonen.
I omsorgen for Eva og Per har altså miljøpersonalet sett det som en tidkrevende prosess, å komme i en relasjon som er preget av tillit og som gir rom for intimitet. Dette kan vi bedre forstå ved å se på de relasjonelle sidene ved omsorg ut fra begrepet livsytring.

Den praktiske dimensjonen
Da miljøarbeiderne i intervjuene skulle beskrive den praktiske dimensjonen ved å utøve omsorg, satte de i liten grad ord på hva de praktiske handlingene var eller hvordan de praktiske handlingene ble utført. Dette kan ha sammenheng med at omsorgshandlinger som for eksempel det å legge opp en bukse, å diskutere innkjøp av klær med en ungdom, eller å lage middag, er dagligdagse handlinger som ses på som selvfølgeligheter.
Den praktiske dimensjonen hos Kari Martinsen fordrer praktisk viten om hvordan omsorgshandlingene skal utføres, samt skjønn og intuisjon til å begrunne handlingene i den situasjonen de skjer. Det som skal begrunnes er hvordan vi i den enkelte situasjon handler i forhold til livsytringene. Noen ganger, sier Kari Martinsen, oppstår det situasjoner der det er nødvendig å utøve omsorg selv om det byr oss imot. Dette kaller hun for utarting av omsorg. Denne utartingen av omsorg kan i den ene ytterligheten være formynderi, i den andre ytterlighet unnlatelser og likegyldighet.
I intervjuene med miljøpersonalet kaster de lys over hva de tenker om de skjønnsmessige vurderingene de må gjøre og hvordan de må bruke intuisjonen sin når de utøver en rekke dagligdagse omsorgshandlinger overfor Eva og Per.
Det første aspektet jeg vil trekke fram i så måte er sammenhengen mellom intimiteten i den praktiske omsorgshandlingen og hvilken relasjon en oppfatter å ha fått til ungdommen.
«Han bakte jo fryktelig mye her, og da var det jo mange ganger mel fra topp til tå. Så det å minne ham forsiktig på at jeg synes du burde bytte genser for den er full av mel... For det hadde han aldri sett.»
Slik jeg tolker dette utsagnet bruker miljøarbeideren her skjønn i den praktiske omsorgsutøvelsen, ved å vise respekt for Per gjennom å være klar over hvor langt hun kan gå i å vise intimitet i den praktiske omsorgen hun gir. Dette har, slik jeg ser det, en direkte sammenheng med at hun vurderer relasjonen slik at Per ennå ikke har utviklet god nok tillit til at hun vil henne vel. Miljøarbeideren tenker derfor at hun må være forsiktig og veie ordene sine, slik at Per ikke oppfatter omsorgen hun prøver å gi som sårende eller invaderende.
Det andre aspektet som jeg vil sette lys på er tålmodighet og utholdenhet i omsorgshandlingene: Dette handler om å være innstilt på at de samme omsorgshandlingene må gjentas over tid, det å forsøke å gjøre ungdommene selvstendige i handlingene ved å gjenta og å prøve ut omsorgshandlingene i forskjellige varianter.
«Jeg synes det har tatt ganske lang tid på en del områder. Altså, jeg synes stadig vekk at vi er innom de samme temaene igjen».
Miljøarbeiderne peker på at for mange av de ungdommene som bor på institusjon over tid, skjer det mange ting i livene deres, som ikke har direkte med dagliglivet på institusjonen å gjøre, men som påvirker deres muligheter til å ta imot omsorgshandlingene. Dette utfordrer miljøarbeiderne å ha en riktig forståelse av hvordan disse ytre forholdene konkret virker inn på ungdommens mulighet for å ta imot omsorg. Videre er dilemmaet å ta hensyn til dette i tilstrekkelig grad og å samtidig ikke signalisere oppgitthet over at ting tar lang tid.
Det siste aspektet jeg vil trekke fram når det gjelder de skjønnsmessige vurderingene i de praktiske omsorgshandlingene, er at omsorgshandlingene må utøves ut fra et «hjelp-til-selvhjelps-perspektiv». Miljøarbeiderne mener at det er en utfordring å støtte opp om de praktiske ferdighetene som ungdommen allerede har. Dette beskriver de som et dilemma, da de opplever at ungdommen kan tolke det at miljøarbeideren «gjør ting for» dem som et tegn på at de «bryr seg om». Miljøarbeiderne på sin side, er opptatt av at ved å «la være å gjøre» tingene for ungdommene, får de synliggjort ungdommens ressurser og ikke gjør dem mer hjelpeløse. Begrunnelsen for at dette perspektivet beskrives som utfordrende er at det oppleves som enklere å «gjøre ting for» enn å «la være». Samtidig er den skjønnsmessige vurderingen i mange konkrete situasjoner at det er klokere og mer tjenlig for ungdommen at en «lar være». Et eksempel kan illustrere hvordan en av miljøpersonale tenker at hun har begrunnet den praktiske omsorgen i forhold til Eva ut fra dette:
«Jeg må si til henne: «Når du går bort til butikken, så spør du ekspeditøren om sånn og sånn». Du må faktisk si det, og så må hun øve seg litt på det og kanskje bruke et par dager på det. Og så gjør hun det faktisk! Så det er liksom et bedre redskap enn å gå og gjøre det for henne.»
En annen av personale beskriver utfordringen som en balansegang mellom det å «dille med» og å stille for store krav. Det å «ikke gjøre ting for» ungdommene kan, ytre sett, fortone seg på samme måte som det Kari Martinsen kaller utarting av omsorg i form av unnlatelser. Hvorvidt en slik unnlatelse er uttrykk for omsorg eller utarting av omsorg avgjøres her av intensjonen bak handlingen fra omsorgsgivers side og av hvordan dette forklares for – og oppfattes av – ungdommen som mottaker.
Det å som miljøpersonale være bevisst på hvilke skjønnsmessige vurderingene som knytter seg til utøvelsen av de praktiske omsorgshandlingene, mener jeg er viktig og nødvendig for å kunne skille utarting av omsorg fra god omsorg. Særlig interessant er dette da omsorgsutøvelse i institusjon er sammensatt av omsorgsutøvelse fra flere ansatte som hver og en utøver omsorg ut fra både det personlige møtet og ut fra føringer gitt av andre.

Foreldresamarbeid som omsorgsdimensjon
Gjennom intervjuene kom det fram at både miljøpersonale og barneverntjeneste anså samarbeid med foreldrene som en så vesentlig kvalitet ved utøvelsen av den daglige omsorgen for ungdom som bor på langtidsinstitusjon, at jeg har funnet det naturlig å se på dette som en egen omsorgsdimensjon.
Når det gjaldt hvordan de skulle utøve denne delen av omsorgen beskrev flere av miljøpersonalet det å også vinne foreldrenes tillit som grunnleggende. For å vinne tillit ble det sagt at det er viktig å se på – og å bruke – foreldrene som ressurs. Videre framheves det å gjøre foreldre og ungdommer oppmerksomme på at det ikke er noen av miljøpersonale som vil eller kan konkurrere med foreldrene i den rollen de har overfor sin ungdom.
«Jeg tenker kanskje at vi har lagt et veldig godt grunnlag for godt – altså for lett – samarbeid med de foreldrene ved at en har vært ute og gjort mange av de samme ubehagelige tingene som de har måtte gjøre. Kjørt rundt og lett – og de har sett at vi bekymret oss og gjorde det om igjen og om igjen og var helt åpen på hvor vanskelig ting var.»
Sitatet illustrerer at institusjonspersonalet ser at de har en unik fordel i forhold til det å vinne foreldrenes tillit, ved at det nesten kan sies at de har prøvd å være i «foreldrenes sko» gjennom praktisk daglig omsorg for «deres ungdom». Dette gjør at miljøpersonalet føler at de gjennom egne direkte erfaringer har kunnskap om ungdommen til å sette seg inn i foreldrenes tanker og handlinger i omsorgsutøvelse overfor ungdommen. Ut fra dette mente de å ha mulighet for å komme i en posisjon til foreldrene som var annerledes enn om de ikke selv hadde erfart hvordan det var å utøve daglig omsorg for ungdommen. Dersom de greide å formidle denne forståelsen til foreldrene hadde de gode muligheter for å bygge opp et tillitsforhold til foreldrene. I neste omgang kunne et slikt tillitsforhold åpne for at foreldrene kunne ta lærdom av, og selv ønske å prøve ut, de direkte erfaringene som miljøpersonalet hadde i å utøve omsorgen på nye måter.
Barneverntjenesten påpekte det at familien var blitt inkludert i deler av dagliglivet på institusjonen som viktig. De pekte også på at en viktig side ved foreldresamarbeidet var at omsorgspersoner på en institusjon har muligheter for å unngå å komme i et konkurranseforhold til foreldrene ved at rammene ikke er bygget opp rundt en familie og ved at det er flere voksne som deler på omsorgsansvaret:
«Mor var nok veldig redd. Og jeg tror vel sånn nå i ettertid, at frykten for å miste Per, og sjalusien for at andre skulle ivareta hennes barn og sånne ting, ble mindre farlig når det skulle ivaretas fra en institusjon. For da var der flere og der var ikke noen spesielle, liksom. Jeg tror det er så vanskelig og så enkelt.»
At det å samarbeide med foreldre er viktig for ungdom som bor i institusjon, er ikke kontroversielt. Det å betegne dette som en egen dimensjon ved omsorgen, må stå for min egen regning. Mitt poeng er å understreke at foreldresamarbeid er en betydningsfull kvalitet ved institusjonstilbudet, og at innholdet i foreldresamarbeidet helt konkret påvirker helheten i det omsorgstilbudet som gis til ungdommen.

Tydeliggjøring
Med utgangspunkt i debatten omkring institusjon som omsorgsalternativ, stilte jeg innledningsvis spørsmål ved om vi ved å se på praksishandlinger i lys av teori, kan komme nærmere i å gi beskrivelser av hva som kjennetegner god omsorg for ungdom som plasseres i barneverninstitusjon over tid.
Jeg vil hevde at institusjonsomsorg må ses på som kvalitativt annerledes omsorg enn omsorg ytt med utgangspunkt i en familie. Jeg vil også hevde at dette gir særlige utfordringer bl.a. når det gjelder å finne gode kvalitetsmål for denne type omsorg. Etter mitt syn gir dette likevel ikke grunnlag for å si at institusjonsomsorg er mindreverdig som omsorgalternativ.
For min egen del har jeg særlig hatt nytte av å stoppe opp ved begreper som setter ord på de etiske dilemma vi står overfor i den praktiske utøvelsen av omsorg. Hvorvidt det jeg har skrevet kan gjøres gjeldende utover de to ungdommene jeg har hatt som utgangspunkt, er ikke opp til meg å avgjøre. Jeg har likevel støtte hos flere når jeg hevder at begrepsutvikling og ordsetting av etiske dilemmaer i den praktiske hverdag er utviklende for sosialt arbeid som fag (Fossestøl og Nyhus 2001).
Mitt ønske er at vi kan lage et stadig mer nyansert bilde som gjør at kvaliteten i de ulike omsorgsalternativene innen barnevernet blir tydeligere for oss selv og for omverdenen. Dette vil kunne være til hjelp for oss i vår søken etter at hver enkelt ungdom skal få rett tilbud med rett kvalitet. Kanskje kan vi med et mer nyansert bilde også bidra til at institusjonsomsorg i framtiden blir framstilt som et kvalitativt annerledes omsorgstilbud heller enn som et nødvendig onde.

Litteraturliste:
Backe-Hansen, Elisabeth og Havik, Torill (red.): Barnevern på barns premisser. Ad Notam Gyldendahl 1997.
BFD: Barnevernet i Norge, NOU 2000:12. BFD 2000.
Bunkholt Vigdis: Barn for tiltak eller tiltak for barn? Norges Barnevern nr. 2-2005
Bø, Aud Kirsti: Omsorgens ansikt. Om metoder og kunst i psykiatrisk sykepleie. Universitetsforlaget 1996.
Egelund, Tine: Beskyttelse af barndommen. Socialforvaltningens risikovurdering og indgreb. Hans Reitzels Forlag 1997.
Fossestøl, Bjørg og Anne K. Nyhus: Er sosialt arbeid et fag? Embla nr. 9 2001. Jensen, Karen (red.): Moderne omsorgsbilder. Gyldendal 1990.
Jensen, Karen: Hjemlig omsorg i offentlig regi. En studie av kunnskapsutvikling i omsorgsarbeidet. Universitetsforlaget 1992.
Lov av 8. april 1981 nr.7 om barn og foreldre. (Barneloven)
Lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. (Barnevernloven)
Lundby, Geir: Historier og terapi. Om narrativer, konstruksjonisme og nyskriving av historier. Tano Aschehoug 1998.
Molander, Bengt: Kunnskap i handling. Bokförlaget Daidalos AS, Göteborg 1996.
Ruyter, Knut W. og Vetlesen, Arne Johan (red.): Omsorgens tvetydighet. Gyldendal Norsk Forlag 2001.
Storø, Jan: På begge sider av atten. Universitetsforlaget 2001.
St.meld. 40: Om barne- og ungdomsvernet. 2002.
Aamodt, Laila Granli: Den gode relasjonen –støtte, omsorg eller anerkjennelse? Gyldendal Norsk Forlag AS 2001.