Jeg har i snart fem år arbeidet som konsulent i Vern for eldre, Oslo kommunes tiltak for å forebygge overgrep mot eldre. Mine klienter er eldre som blir utsatt for fysisk vold eller psykisk trakassering. Mange blir truet til å gi fra seg penger og medisiner eller får ikke den hjelpen og omsorgen de trenger.
Eldre som blir utsatt for vold og overgrep er ofte svake og sårbare. Mange er preget av fysisk sykdom i tillegg til de skadene overgrepet medfører. Behandleren møter konkrete, praktiske problemer som må løses, og samtidig må hun hjelpe den eldre til å bearbeide sine traumatiske opplevelser. Offerets ambivalens i forhold til overgriperen er en vanlig problemstilling i arbeidet. Vanskelige og konfliktfylte familiemønstre har kanskje vart i 40–50 år, og den eldre har i utgangspunktet liten eller ingen tro på at endring er mulig. Når situasjonen er slik, kreves tålmodighet og utholdenhet for at behandleren skal kunne fortsette å tro på at arbeidet nytter.
En kan godt spørre seg: Hvilken kraft får en til å velge dette krevende arbeidet? Det er kanskje riktig å svare at valget oppleves som en forpliktelse.
I forpliktelsens kjerne skjules en uuttalt moralsk fordring. En grunnleggende måte å trenge inn i moralske spørsmål er å forestille disse i lys av det fenomenologiske forhold mellom meg selv og den Annen. Vi er to mennesker som står ansikt mot ansikt. I følge moralfilosof Emmanuel Levinas, det at jeg ser den Annens nakne ansikt gjør meg til menneske, det gjør meg ansvarlig. Den Annens ansikt tvinger meg ikke til noe, jeg blir ansvarlig fordi ansiktet er svakt, trengende. Meningen med livet er å være for en Annen, og sviket er å vende seg bort når den Annen bønnfaller (Aarnes 1998, Baumann 2000). Mitt arbeid får mening i at jeg ser den eldres sårbarhet og behov. Det gjør vondt, og det er en stor utfordring å bevare dette blikket og ta inn over seg den Annens nakne ansikt.
Jeg har i løpet av mine arbeidsår i Vern for eldre lagt merke til at jeg ofte opplever sterke, vanskelige følelser i forhold til klientene. Det kan være følelser av hjelpeløshet, håpløshet, irritasjon, frustrasjon eller problemer med å føle empati for en klient. Jeg har tvilt på mine evner til å hjelpe de eldre i det hele tatt, og lurt på om det ville vært best hvis jeg fant meg en annen jobb.
Jeg har også følt meg entusiastisk, kompetent, motivert og engasjert i meningsfylt arbeid. Noen ganger har jeg følt meg som den eneste som kan redde klienten.

Hva skjer?
Disse motstridende følelsene fikk meg til å stoppe opp for å prøve å finne ut hva som skjer. Hvordan kan man forstå at følelsene i denne jobben er så mye mer forstyrrende og forvirrende enn i mine tidligere stillinger? Skiller arbeidet med traumatiserte mennesker seg fra annet klinisk arbeid? Jeg søkte svar på disse spørsmålene i faglitteraturen. Der fant jeg en omfattende drøfting av temaet, hovedsakelig av amerikanske forskere og klinikere.
Wilson, Friedman og Lindy (2001) beskriver hvordan klientens presentasjon av detaljerte traumatiske minner og gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen påvirker den som tar imot. Klienten som har mistet troen på seg selv, klienten hvis grunnleggende trygghet i livet er blitt krenket, og klienten som gjør alt i sin makt for å glemme, fordrer stor empatisk evne av behandleren. Arbeidet er følelsesmessig belastende.
Behandleren blir ofte inspirert og entusiastisk og har stor tro på arbeidet sitt. Like ofte kommer følelsene av usikkerhet, fortvilelse, hjelpeløshet og ønske om å slippe det tunge ansvaret arbeidet medfører. Disse følelsene er tegn på sekundær traumatisering, som er behandlerens egen lidelse.
Sekundære traumer henviser til de virkninger en traumatisk hendelse har på omsorgspersoner, de som har nær kontakt med den som er blitt traumatisert. Dette gjelder både familiemedlemmer og andre nære omsorgspersoner, så vel som profesjonelle som skal yte omsorg for den traumatiserte. Det kan være traumatiserende bare å høre om en annens traumatiske erfaringer.
Det antas at prosessen i forbindelse med sekundære traumer er lik den med primære traumer. På samme måte som en traumatisk hendelse klienten er utsatt for krenker hennes grunnleggende trygghet, krenker sekundære traumer behandlerens følelse av grunnleggende trygghet. Uoppdaget kan behandlerens sekundære traumatisering true kvaliteten av tilbudet til klientene (Munroe et al. i Figley 1995).
Fagpersoner som regelmessig arbeider med traumatiserte mennesker er spesielt sårbare for sekundær traumatisk stress, i følge Charles R. Figley (Figley 1995). Det er en yrkesrisiko omsorgsarbeidere er utsatt for, og denne typen stress kan forekomme etter å ha vært i kontakt med bare én traumatisert person.
Traumer er smittsomme, skriver Judith L. Herman (Herman 1992). Behandleren som lytter empatisk til klienten får de samme følelsene som klienten, men i mindre grad. Behandleren deler pasientens følelse av hjelpeløshet og håpløshet. Dette kan få behandleren til å undervurdere både sine egne og klientens ressurser. Det er ikke uvanlig at erfarne behandlere plutselig føler seg inkompetente og hjelpeløse i kontakt med en traumatisert klient.
Pearlmann og Saakvitne i Figley (1995) legger spesiell vekt på det eksistensielle elementet i behandlingen av traumatiserte personer. De bruker begrepet vikarierende traumatisering og mener at fenomenet påvirker behandlerens eksistensielle grunnlag. Gjennom sin kontakt med traumatiserte klienter blir behandleren bevisst, på en akutt måte, muligheten for traumer i sitt eget liv, at livet kan bli varig endret i løpet av et øyeblikk. Denne viten er nesten uutholdelig og forårsaker stor smerte hos behandleren. Den andres traume forårsaker en varig endring i måten behandleren forstår seg selv og verden på. Vikarierende traumatisering oppstår som en kumulativ virkning etter arbeid med flere traumatiserte klienter, og skiller seg der fra sekundær traumatisk stress.
Jeg velger her å bruke begrepet sekundær traumatisering som et dekkende begrep for både sekundær traumatisk stress og vikarierende traumatisering i mitt ønske om å beskrive hvordan kontakt med traumatiserte klienter påvirker behandleren.

Herr J og sønnen
Herr J er 88 år gammel og bor i en liten leilighet han eier selv. Han har klart seg fint tidligere, men situasjonen endret seg for to år siden da hans sønn opplevde en krise i forbindelse med omorganisering på arbeidsplassen og mistet jobben og kone nesten samtidig. Han ba sin far om å få flytte inn i fars leilighet for en kort periode. Herr J ønsket å støtte sønnen og sa ja.
En kort periode ble til en stadig lengre periode. Sønnen bor fremdeles hos sin far, og herr J opplever situasjonen som belastende både økonomisk og følelsesmessig. Sønnen har ikke bidratt med penger til felles husholdning, men har i økende grad presset sin far til å gi ham penger. Han har hele tiden fortalt faren om sine planer om å skaffe seg ny bolig og ny jobb, men tiden går og ingenting skjer.
Herr J tok selv kontakt med Vern for eldre og fortalte at han ikke klarte å betale regningene sine fordi sønnen så ofte ba om penger. Sønnen vekket ham ofte midt på natten og ga seg ikke før han hadde fått noe. Herr J klarte ikke å stå imot fordi han var redd for hva sønnen ville gjøre hvis han ikke ga ham penger. Nå var pengene slutt og det var lenge til neste trygdeutbetaling.
I perioder har herr J ikke hatt penger til mat eller medisiner. Sønnen har motsatt seg at faren søker hjelp, og han har dermed gått sulten og med smerter.
Jeg gikk sammen med en kollega på hjemmebesøk og hjalp ham der og da med å få til en avbetalingsavtale med kreditorene. Vi avtalte også videre samtaler for å finne en løsning i helhetssituasjonen. Herr J var veldig tydelig i sitt ønske om å få ha leiligheten for seg selv igjen. Han hadde ofte tatt opp saken med sin sønn og bedt ham om å finne et annet sted å bo. Hver gang lovet sønnen å gjøre det og fortalte om leiligheten han hadde avtale om å få og om jobben som ventet på ham. Denne dialogen hadde gjentatt seg utallige ganger i løpet av den tiden sønnen hadde bodd hos sin far.
I samtale med oss kunne herr J være enig i at det kanskje ikke var helt sannsynlig at sønnen ville starte i ny jobb dagen etter, men i neste setning fortalte han om sitt ønske om å tro på sønnen.
Jeg har følt meg oppgitt og hjelpeløs i forhold til situasjonen. Det har vært vanskelig å akseptere at herr J fremdeles velger å tro på sønnens forsikringer om at han snart har ordnet både jobb og bolig. Enda mer vanskelig har det vært å gå fra hjemmebesøket vel vitende at herr J ikke har de medisinene han trenger fordi sønnen har sagt at han ikke skal ringe legen. Jeg har våknet om natten og hatt problemer med å sovne igjen fordi jeg har tenkt på herr J. Jeg har følt sterkt sinne i forhold til sønnen og ønsket å ta kontakt med politiet for å få ham kastet ut. Jeg har forsøkt å påvirke herr J, få ham til å se situasjonen slik jeg ser den. Jeg har følt med ham når han motvillig har blitt med meg på sosialkontoret for første gang i sitt liv fordi han ikke hadde penger til mat. Jeg har følt meg totalt hjelpeløs da jeg ikke der og da klarte å sikre at han fikk hjelp, og det eneste jeg kunne tilby var å følge ham til Frelsesarmeen for en pose mat. Jeg har følt sterkt behov for å gå i butikken og kjøpe god mat til ham med mine egne penger. Jeg har følt meg fortvilet fordi jeg ikke har klart å hjelpe bedre og raskere.
Jeg ville ikke ha holdt ut hvis jeg ikke hadde samarbeidet tett med en kollega.

Helhetlig hjelp
Som eksempelet illustrerer, er praktiske tiltak en del av arbeidet i mange klientsaker i Vern for eldre. Eldre som har opplevd vold og overgrep og kanskje fortsetter å leve i en voldelig situasjon trenger ofte hjelp både til å bearbeide sine opplevelser og til å takle konkrete dagligdagse utfordringer. De kan ha behov for hjelp til å få orden i økonomien sin, til å få skaffet adekvat pleie og omsorg, til ny bolig etc. Behandleren må tenke helhetlig, involvere seg i å få til praktiske løsninger og foreslå tiltak i tillegg til å gi emosjonell støtte.
Det er ikke uvanlig at den eldre velger å fortsette å leve med eller ha kontakt med overgriperen, selv om dette betyr at volden fortsetter. Grunnene er forskjellige og varierer fra gjensidig avhengighet av hverandre til frykt for konsekvensene hvis man stenger ute overgriperen.
Felles for de fleste klienter er tapt egenverdi og mangel på håp for fremtiden. Dette blir en spesiell utfordring og belastning for behandleren. Å være vitne til vedværende trakassering og utpressing, å ikke kunne bidra til at den eldre får en verdig livssituasjon er i perioder nesten uutholdelig. Å se den andres sårbarhet og behov uten å kunne hjelpe kan føre til en trang til å rette fokuset på konkrete, praktiske tiltak for å holde ut den vanskelige situasjonen. Eller det kan føre til at man trekker seg tilbake fordi arbeidet kjennes så frustrerende og så lite nyttig.
Wilson og Lindy (1994) beskriver disse fenomenene som terapeutens motoverføringsreaksjoner som kan lede til empatisk belastning og sekundær traumatisering. De deler reaksjonene i to typer, unngåelse og overidentifikasjon.
Unngåelsesreaksjoner innebærer benekting, forvrengning, distansering og tilbaketrekning fra en empatisk posisjon i forhold til klienten.
Overidentifikasjonsreaksjoner, derimot, innebærer overidealisering, sammensmelting (enmeshment) og overdreven støtte til klienten.

Empatisk belastning
Empatisk belastning forekommer i forskjellige former; som empatisk tilbaketrekning, empatisk fortrengning, empatisk sammensmelting og empatisk ubalanse. Alle disse formene for empatisk belastning kan oppstå i løpet av behandlingen av én traumatisert klient.
Den første formen for empatisk belastning, empatisk tilbaketrekning, leder til et brudd i empatien i forhold til klienten. Terapeuten trekker seg bak en uttrykksløs maske og mister evnen til å bevare en empatisk holdning i videre utforskning av klientens følelser og opplevelser. En terapeut som ikke har opplevd traumatiske hendelser i sitt eget liv er spesielt utsatt for denne form for empatisk belastning. Dette skyldes en mulig grunnleggende forståelse av livet som anstendig og rettferdig. Klientens traumatiske erfaringer passer dårlig inn i dette verdensbildet, og terapeuten distanserer seg fra klienten for å beholde sin egen forståelse av verden.
Empatisk fortrengning er en annen form for empatisk belastning hvor terapeutens motoverføringsreaksjon hindrer et empatisk møte med klienten. Klientens overføringer reaktiverer tidligere konflikter i terapeutens eget liv. Terapeuten retter oppmerksomheten innover og vil sannsynligvis utilsiktet trekke seg fra sin terapeutiske rolle og benekte betydningen av det klienten presenterer.
I empatisk sammensmelting forlater terapeuten sin terapeutiske rolle og blir overinvolvert og overidentifisert med klienten. Terapeuter med egne traumatiske erfaringer er spesielt sårbare i forhold til denne type empatisk belastning og kan ubevisst forsøke å redde traumatiserte klienter. I følge Wilson og Lindy er dette i så fall en indirekte måte å takle sine egne ikke integrerte personlige konflikter.
Den fjerde form for empatisk belastning, empatisk ubalanse, er bl.a. preget av somatisk ubehag, utrygghet og usikkerhet i forhold til hvordan best å kunne hjelpe klienten. Empatisk ubalanse er mindre sannsynlig som en stabil tilstand enn andre former for empatisk belastning.
Empatisk belastning er naturlig i arbeidet med traumatiserte klienter. All empatisk belastning er i grunnen måter terapeuten svarer på den sorg og smerte klienten gir uttrykk for. Både klienten og terapeuten opplever faser av ubalanse under behandlingen. Klientens ubalanse kommer fra en endret oppfatning av seg selv på grunn av den traumatiske opplevelsen. Terapeutens ubalanse derimot stammer fra et forsøk på å opprettholde et empatisk forhold til en traumatisert klient.
Terapeutens reaksjoner, forklaringer og defensive utspill blir et uttrykk for sekundær traumatisering bare når terapeuten på grunn av dem forlater sin terapeutiske rolle, hvilket leder til empatisk belastning eller brudd i empatien. Å kunne identifisere og takle empatisk belastning vil gi terapeuten mulighet til å studere og tolke sine egne reaktive måter på en god måte og å bruke dette som innsikt til å opprette og bevare en hjelpende posisjon i forhold til klienten. (Wilson & Lindy, 1994)
Dutton & Rubinstein i Figley (1995) støtter Wilson og Lindys definisjon av de forskjellige former for empatisk belastning. De påpeker at empatisk tilbaketrekning kan være en følge av at behandleren identifiserer seg med overgriperen og ser etter forklaringer på overgrepet i offeret. Tilbaketrekningen kan ta form av at behandleren dømmer klienten eller patologiserer vedkommendes reaksjon på den traumatiske hendelsen. På denne måten skapes en forståelse av at klientens reaksjon avviker fra det som kan ventes i situasjonen.
Et annet problem er behandlerens overidentifikasjon med klienten som fører til at hun blir lammet av sine egne reaksjoner, eller at hun overtar ansvaret for klientens liv, kanskje som et forsøk på å få kontroll over en overveldende situasjon.
Sekundær traumatisering kan påvirke behandlerens forhold både på det personlige og profesjonelle plan. Behandleren blir bevisst klientens smerte og klar over at en spesifikk traumatisk hendelse kan forekomme også i hennes eget liv. Dette er grunnen til at en medarbeider som har vært utsatt for en detaljert beskrivelse av en traumatisk hendelse, kanskje bare en gang, selv kan bli traumatisert. (Dutton & Rubinstein i Figley 1995)
Ens verdensbilde er påvirket av ens livsfilosofi og moralske prinsipper, men også av fenomener som resulterer i sekundært trauma. En konsekvens av sekundær traumatisering kan være forekomst av kyniske forestillinger om verden, for eksempel troen på at hendelser i livet er tilfeldige, eller at mennesker er grunnleggende ondskapsfulle eller selvopptatte. Kynisme kan gjennomsyre en hel organisasjon og lede til manglende respekt for klienter.
Sekundær traumatisering påvirker også dypt behandlerens mellommenneskelige forhold. Meninger om oss selv og andre kan bli sterkt påvirket av arbeidet med traumatiserte mennesker. (Pearlman & Saakvitne i Figley 1995) Hvis man opplever at andre mennesker ikke er troverdige eller verdifulle, er det vanskelig å ha tilfredsstillende mellommenneskelige forhold. Ens egne oppfatninger av seg selv kan også lede til mellommenneskelige forstyrrelser.

Fru N
Vern for eldre fikk telefon fra hjemmehjelpen vedrørende fru N som da var 75 år. Hun var enke og bodde for tiden sammen med sin sønn som var narkoman. Han enten presset henne til å gi fra seg penger, medisiner og verdisaker, eller han stjal dem fra henne. Han kunne bli rasende og fysisk voldelig hvis hun ikke ga ham det han ba om. Fru N var ofte redd ham, men på den annen side var hun også veldig glad i ham. Hun beskrev ham ofte som en hjelpsom og snill sønn.
Fru N ønsket hjelp i forhold til sønnen, og vi avtalte hjemmebesøk hver 14. dag. Hun sa at hun satte stor pris på våre samtaler fordi hun ellers var mye alene. Fru N var pratsom og fortalte mange historier om sitt yrkesliv og om sitt tidligere meget aktive sosiale liv. Besøkene lignet ofte mer sosiale besøk enn terapeutiske samtaler. Hun vegret seg for å snakke om problemer i forhold til sin sønn hvis det ikke var skjedd noe rett før jeg kom.
Fru N fortalte ganske tidlig om sine økonomiske problemer. Regningene ble ofte betalt først etter purringer og inkassovarsler. Problemene i forhold til sønnen fortsatte. Han trakasserte sin mor hvis han ikke fikk penger, og han var noen ganger også fysisk voldelig. Fru N var fremdeles ambivalent, hun ønsket på den ene siden at sønnen skulle flytte ut, men var på den annen side bekymret for hva som kunne skje med ham hvis han flyttet.
Fru N brukte smertestillende medisiner på grunn av vonde hofter. Medisinene ble borte, men hun hadde vanskelig for å tro at sønnen hadde tatt dem. Hennes økonomiske problemer ble også større, og hun klarte ikke lenger å få betalt regningene selv de gangene sønnen ikke tok pengene. Fru N var glad i god mat og vin og ville gjerne kjøpe noe ekstra for å kose seg med. Hun hadde tidligere dekket underskuddet med lån, men nå sa banken stopp.
Etter ca et års jevnlig kontakt spurte fru N om jeg kunne låne henne penger og gå og handle mat. Jeg var uforberedt på spørsmålet og gikk i butikken for henne. Dette gjentok seg noen ganger. Jeg merket en stigende irritasjon i forhold til henne, selv om jeg stort sett hadde fått pengene igjen etter en stund. Jeg visste hvor stor pensjonen hennes var og tenkte at det burde være nok til å klare seg.
Jeg følte meg utnyttet og fortalte at jeg ikke hadde anledning til å fortsette med dette, men at jeg kunne følge henne til sosialkontoret for å søke om hjelp. Det var helt uaktuelt for henne, men hun sluttet med å spørre meg om penger.
Etter noen måneder kom behovet opp igjen. Denne gangen hadde fru N behov for å kjøpe sigaretter og en flaske rødvin fordi hun var blitt nervøs av at sønnen hadde skreket til henne. Hun ville at jeg skulle låne henne pengene. Jeg avslo, men følte en enda større irritasjon enn tidligere. Jeg følte at jeg måtte avvise henne fordi jeg ellers ville føle meg utnyttet. Men det at jeg avviste henne gjorde at jeg følte meg ganske enig med henne når hun anklaget meg for å være gjerrig og smålig. Jeg ble irritert på både henne og meg selv. Konsekvensen ble at jeg trakk meg tilbake og besøkte henne sjeldnere enn før.
Fru Ns livssituasjon ble uforandret, og jeg slet med manglende empati. Jeg ønsket egentlig å avslutte vår kontakt, men følte at jeg måtte fortsette, ettersom hun fremdeles var utsatt for vold og overgrep.
Etter noen måneder fikk fru N beskjed om at hun ville miste leiligheten hvis hun ikke betalte flere måneders utestående husleie. Hun var svært bekymret for dette og jeg klarte endelig igjen å lytte empatisk til henne og deretter hjelpe henne til å overvinne sin motstand mot frivillig forvaltning av trygden.
Slike skiftninger i mine følelser og i mine empatiske evner har fulgt denne saken gjennom flere år. Det har vært vanskelig, ofte nesten umulig, å gjøre noe med manglende empati eller overinvolvering, selv om jeg har sett det og forsøkt å endre på situasjonen.
Hva kan gjøres for å hjelpe behandleren til å tåle empatisk belastning og for å forebygge sekundær traumatisering?
«Når hjelperne mister håpet og gløden, lammer fortvilelse verden.» (Pearlman & Saakvitne i Figley 1995, s. 158)
Kollegial støtte, veiledning og konsultasjon er sentrale begreper i forebygging av sekundær traumatisering. Munroe et al. i Figley 1995 påpeker teamets betydning i arbeid med traumatiserte mennesker. Sekundære traumer krenker tillit, bryter forbindelser til fellesskapet og ødelegger mening på samme måte som primære traumer.
Behandlingsteamet er et viktig fellesskap for å forhindre sekundær traumatisering. Teamets primære funksjon er å identifisere og endre måter behandleren er involvert i traumet på. Teamet kan etter behov enten være støttende eller utfordrende.
Hele teamet må akseptere at sekundær traumatisering forekommer. Dette innebærer en forståelse og forventning av at hver og en av teamets medlemmer vil bli påvirket av arbeidet med traumatiserte mennesker over tid. Intet teammedlem antas å være immun eller i en spesiell posisjon i forhold til å bli påvirket. Behandlernes reaksjoner må bli sett på som naturlige og verdifulle istedenfor som mangler og svakheter hos den enkelte. Alle slike reaksjoner antas å gi betydningsfull klinisk informasjon om klienten. Dette er spesielt relevant når behandlerne har forskjellige eller innbyrdes motsigende reaksjoner.

Roller
Kanskje det mest grunnleggende temaet i traumearbeid er temaet om utnytter og utnyttet, utøver og offer. Klienten kan sette behandleren i begge posisjoner og får på den måten bekreftet at mellommenneskelige forhold er basert på utnyttelse. Behandleren kan bli tilskrevet en rolle som fiende eller alliert. Den allierte er den idealiserte behandleren som er den eneste som forstår. Han eller hun er på en pidestall og kan bli fristet til å bagatellisere problemer i behandlingen for å kunne bli der.
Nært tilknyttet mønsteret fiende/alliert finner vi fortellingen eller narrativen om angriper og angrepet. Redningsmann og den som blir reddet er et meget vanlig mønster. Behandlernes ønske om å hjelpe gjør at vi spesielt lett blir fanget av rollen som redningsmann.
En variasjon av denne rollen er Ensom Rytter, som alene slåss mot de slemme for sin klient. Ensom Rytter er ikke en del av fellesskapet og formidler ved dette et traumatisert verdensbilde. En behandler som jobber alene og tenker at han eller hun kan gjenkjenne sine reaksjoner og forholde seg til dem uten hjelp av andre, kan lett bli vervet til denne rollen.
Teamet har også en viktig oppgave i å anerkjenne behandlerens følelser, identifisere traumatiske mønstre og roller, og i å foreslå sunne alternative mønstre. Rollene som alliert og fiende er lettest nøytralisert via direkte og åpen kommunikasjon. Aggressive forhold er best nøytralisert ved å inkludere andre, som ikke er direkte truet, i arbeidet. Planlegging og forutsigbarhet i behandlingen forhindrer at behandleren og klienten ender opp i et redningsforhold. Det å være en del av et team er en nyttig beskyttelse mot å bli en Enslig Rytter.
Pearlmann & Saakvitne i Figley (1995) legger vekt på balanse mellom arbeid, lek og hvile i tillegg til vedvarende, regelmessig faglig veiledning. Arbeidet er for krevende uten veiledning, og selv den erfarne behandler trenger et sted hvor man kan diskutere saker og egne reaksjoner i forhold til arbeidet. Det bør også være rom for diskusjon av terapeutisk gode resultater, dette bidrar til å gi håp og å gjenoppbygge følelsen av egenverd. Det kan være meget oppløftende å påminne hverandre hvorfor vi arbeider med mennesker som er utsatt for vold, og hvordan vårt arbeid kan endre livet til et annet Arbeidsplassen kan ivareta sine medarbeidere ved å gi mulighet til varierte arbeidsoppgaver (Dutton & Rubinstein i Figley 1995). I tillegg til arbeid med traumatiserte klienter kan en del av arbeidet være undervisning eller veiledning, forskning, konsultasjon etc. Dette kan gi nok avstand til å begrense virkningen av arbeid med alvorlig traumatiserte mennesker.
Veiledning, konsultasjon og/eller kollegial støtte bør skje i trygge rammer, slik at medarbeiderne fritt kan snakke om alle sine reaksjoner. Det å kunne forberede seg på egne reaksjoner og å kunne identifisere dem når de kommer, vil bidra til å forebygge sekundær traumatisering. Det er også viktig å ta vare på andre støttende nettverk som familie og venner, utvikle hobbyer og å søke seg til positive opplevelser utenfor arbeid. En personlig strategi kan i tillegg være egen psykoterapi.

Litteraturliste:

BANG, S. (2003) Rørt, rammet og rystet, Oslo, Gyldendal

BAUMAN, Z. (2000) A Meeting with Zygmunt Bauman, segment four «On Morality». Videoen er laget av Larry Young og Bjørn Riiser ved Høgskolen i Oslo

CARLENIUS, P. OG AAKVAAG, P.T. (1996) Kommunikasjon mot vold – hvordan å håndtere trussel- og voldssituasjoner, Oslo, Kommuneforlaget

CERNEY, M.S. (1995) «Treating the ’Heroic Treaters’» i Figley, C.R. (red.) Compassion Fatigue, New York, Brunner/Mazel

DUTTON, M.A. OG RUBINSTEIN, F.L. (1995) «Working with People with PTSD: Research Implications» , i Figley, C.R. (red.) Compassion Fatigue , New York, Brunner/Mazel

DYBDAL, R. (2002) «Profesjonell i voldsarbeid: Utfordringer knyttet til Faglighet, etikk og konsekvenser for hjelperen», i Jonassen, W. (red.) Privatlivets ufred. Konferanse om familievold i helseregion Nord, Oslo, HiO-rapport 2002 nr 14

FIGLEY, C.R. (1995) «Compassion Fatigue as Secondary Traumatic Stress Disorder», i Figley, C.R. (red.) Compassion Fatigue, New York, Brunner/Mazel

HERMAN, J.L. (1995) I voldens kjølevand, København, Hans Reitzels Forlag

HUNT, L., MARSHALL, M., OG ROWLINGS, C. (1997) Past trauma in late life: European perspectives on therapeutic work woth older people, London, Jessica Kingsley Publishers

LEVINAS, E. (1998) Underveis mot den Annen, i norsk formidling av A.Aarnes, Oslo, Erasmus-serien, Vidarforlagets kulturbibliotek

MUNROE, J.F., SHAY, J., FISHER, L., MAKARY, C., RAPPERPORT, K., ZIMERING, R. (1995) «Preventing Compassion Fatigue: A team treatment model» I Figley, C.R. (red.) Compassion Fatigue, New York, Brunner/Mazel

NOU 2003:31

PEARLMAN, L.A., SAAKVITNE, K.W., (1995) «Treating Therapists with Vicarious Traumatization and Secondary Traumatic Stress Disorders», i Figley, C.R. (red.) Compassion Fatigue, New York, Brunner/Mazel

UTVIK, A. (1987) "Privat vold og den profesjonelle hjelper", Familierådgivningskontoret i Haugesund

WILSON, J.P. OG LINDY, J.D., (1994) Countertransference in the Treatment of PTSD, New York, The Guilford Press

WILSON, J.P., FRIEDMAN, M.J., LINDY, J.D. (2001) Treating Psychological Trauma and PTSD, New York, The Guilford Press