Mange har i de siste årene vært opptatt av at barn som har en mamma eller pappa som er psykisk syk ikke blir sett. Med uttrykket «ikke blir sett» menes nok at ingen undersøker hvordan de har det. Egentlig.
En behandler/sosialarbeider som i møte med sin klient interesserer seg for hele hennes sammenheng av viktige relasjoner kan sies å arbeide ut i fra et nettverksperspektiv. Det handler om at behandleren prøver å forstå klientens situasjon i lyset av hennes sosiale nettverk (Forsberg og Wallmark, 1998).
Utgangspunktet for denne artikkelen er en aktivitetsgruppe for barn som lever med psykisk syke foreldre.
Hva er viktig for barn?
Vi vet at et godt sosialt nettverk generelt er helseforebyggende. Vi vet at barn trenger ulike rollemodeller når de vokser opp. Vi vet at de trenger jevnaldrende å bryne seg på, prøve ut sine meninger og sin adferd på, og dele sine opplevelser med.
Barn trenger et «førstelinjenettverk», primære nettverk (Uri Bronfenbrenner, sitert i Inge Bø: Barnet og de andre). De trenger personer de har flerfibrede kontakter med, det som kalles «de signifikante andre».
De signifikante andre er mennesker barnet har et nært forhold til, og som forholder seg til barnet i mange forskjellige situasjoner. Det er en person som ser barnet, kjenner dets behov og ønsker, og som barnet får respons fra i mange ulike situasjoner. Som foreldre, nær familie, søsken, besteforeldre, barnehagepersonell, naboer og lignende. Det er slike nettverkskontakter ethvert barn må ha i «bunnen av sitt liv». (Bø, 2000)

Barn av psykisk syke
I artikkelen «De usynlige barna – når mor eller far har schizofreni» av Ingrid Melle og Rune Johansen, henvises det til en undersøkelse gjort i Midt-Norge. Der kom det fram at 274 barn under 18 år bodde sammen med alvorlig psykisk syke foreldre til daglig; for 39% var den psykisk syke aleneforeldre. Bare 11% av kommunene som deltok hadde faste rutiner for tiltak i forhold til barna.
Sintef i Trondheim har gjort en undersøkelse for Dagsavisen der de anslår at minst 15 000 barn i Norge til enhver tid har en mor eller far som er under psykiatrisk behandling. 4000 av disse barna bor hos en aleneforelder.
Melle og Johansen skriver også at selv om det har blitt stadig mer oppmerksomhet rundt livssituasjonene til barn med en psykisk syk forelder, er det få akuttavdelinger som har rutiner for hvordan de skal møte pasientenes barn.
«Barn av psykisk syke er det svakeste leddet i psykiatrien. Vi som behandlere orker ikke, eller glemmer at pasientene våre har barn». Dette sier Nina Smeby, oversykepleier med doktorgrad i pårørendearbeid, i Dagsavisen (13.02.2003).
Kari Vik (Morild-prosjektet) skriver i artikkelen «Psykisk sykdom hos foreldre – hva med barna?»: «Det er viktig å understreke at barn av psykisk syke foreldre i utgangspunktet er friske...»
I forskning hvor man har sett på hvordan det er å leve med psykisk syke foreldre, blir det stadig fremhevet at prosessene som påvirker barns liv er sammensatte (Almvik /Ytterhus 2003, refererer til Skerfving og Aalbæk og & Glistrup).
Der barna fungerer og stort sett har det som andre barn, er det en del faktorer som er til stede. Spesielt fremheves betydningen av et godt sosialt nettverk, og signifikante andre, altså nære, trygge voksne.
Skerfving fremhever tre faktorer som har særlig betydning for hvordan det går med barnet når mor eller far er psykisk syk: barnets personlige egenskaper, relasjonen mellom barn og foreldre, et velfungerende sosialt nettverk og barnets forståelse og kunnskap om situasjonen. (Almvik og Ytterhus, 2003)
Det er viktig å huske at det ikke er barnet som er sykt, men mor eller far. Det er likevel en del indirekte forhold som kan påvirke barnet negativt. Dette kan for eksempel være isolasjon i familien og en økt forekomst av stressende begivenheter (Aalbæk og Glistrup, sitert i Almvik og Ytterhus, 2003). Også andre utenforliggende forhold er av betydning; som økonomi, forhold i nærmiljøet, og omgivelsenes innstilling til psykisk sykdom.

Aktivitetsgruppa
Fire voksne har i ett år drevet en aktivitetsgruppe for barn av psykisk syke. De har forskjellig fagbakgrunn; to psykiatriske sykepleiere, en helsesøster og en kulturarbeider (to kvinner og to menn). De startet gruppa inspirert av en utdanning de tok med fokus på barn av psykisk syke (i regi av foreningen «Voksne for barn»). Noen av dem var også i Danmark på studiebesøk og besøkte slike aktivitetsgrupper.
Utgangspunktet for å starte gruppa, var at de hadde erfart at barn av psykisk syke ofte er en glemt/ikke sett gruppe.
Opplysningene nedenfor er hentet fra intervju med to av de voksne samt en prosjektbeskrivelse med midtveisevaluering av gruppa. Målgruppa for prosjektet var barn rekruttert fra barnevernet og gjennom psykiatritjenesten i kommunen. Barna er i aldersgruppen 8-13 år. Målsettingen med gruppa var å gi et støttetilbud til barna, der de har voksenpersoner som de kan dele sine bekymringer og opplevelser med.
Initiativtakerne ønsket også å gi barna mulighet til å treffe andre barn som var i liknende livssituasjon som dem selv. De ønsket å ha samtaler og kommunikasjon med barna om deres livssituasjon, både individuelt og i samlingsstund. Alle møtene (1 gang i uka) innebar måltid og aktiviteter. De møttes enten i huset der de holdt til, eller utenfor; i svømmebasseng, gymsal med klatrevegg, bowling, akebakke eller annet. Felles opplevelser skapte en mer uformell og naturlig kontakt, også barna imellom.
De fire igangsetterne antok at barna ikke så ofte deltok på aktiviteter sammen med andre barn og voksne, og at en aktivitetsgruppe kunne bidra til å fylle et slikt behov. Men de hadde også som mål «å trygge de som hadde redusert verbal uttrykksform».
Samlingsstund blir brukt til å snakke med barna om det å være pårørende til psykisk syke. Barna kommer selv med spørsmål/tema. Lederne trekker barnas egne erfaringer inn i samtalen, noe som gjør at barna får oppleve at andre også har hatt samme type opplevelser. Det er fokus på å normalisere barnas reaksjoner, og at det er den voksne som har psykiske vansker, ikke barnet.
De voksne i gruppa opplever at barna har hjulpet hverandre med å finne strategier for hva de kan gjøre i vanskelige situasjoner. En annen effekt av åpenhet og samtaler om psykisk sykdom, er at det er blitt åpnere kommunikasjon mellom foreldre og barn. Barna forteller hjemme hva gruppa har snakket om.
Sitat fra midtveisevalueringen: «Den tverrfaglige observasjonen vi gjør av barna trygger oss fagfolk i forhold til hvilke tiltak vi kan velge til hvert enkelt barn, det være seg henvisninger til barnevern, PPT, helsesøster eller BUP».

Kartlegging
Vi ønsket å se på gruppa og barnas situasjon i et nettverksperspektiv. For å få innblikk i gruppas dynamikk og bli kjent med barna, deltok vi på treffene 1 gang i uka i 2 måneder.
Etter å ha blitt litt kjent med barna i gruppa, spurte vi 5 av dem om de ville tegne nettverkskart, og ut fra det snakke om hvem de har rundt seg og kjenner av familie, slekt, venner osv. Vi hadde store ark med en sirkel, som var delt inn i felt for familie, (de man bor sammen med) familie/slekt forøvrig, venner, fritid (eksempelvis de man spiller håndball med), skole (klassekamerater, lærere), eventuelt folk fra offentlig hjelpeapparat og et felt for gruppa der vi møtte dem.
Vi spurte barna om å lage en ukeo versikt for å få tak i hva de fylte tida si med. De delte opp et stort ark i felt for hver dag i uka, og skrev ned hva de vanligvis gjorde på mandag, på tirsdag osv. Der kom det også fram hvem de vanligvis var sammen med i løpet av uka.
Hensikten vår var ikke isolert sett å tolke nedtegnelsene og trekke slutninger om barnas livssituasjon ut fra dette. Mest av alt var dette redskap for å lage oversikt over nettverket og barnas relasjoner til folk rundt seg, samt et konkret utgangspunkt for å snakke om dette.
Eksempel: «Jeg tegner pappa her ute fordi han ikke bor sammen med oss». «Dette er venninnen min, vi har det så artig, vet du hva vi gjorde i går»?

Hvorfor kartlegge nettverket?
Vår nysgjerrighet og faglige innfallsvinkel i møte med gruppa var knyttet til i hvilken grad barn av psykisk syke blir sett i forhold til, og i sammenheng med, sitt nettverk.
Spørsmål vi stilte oss var:
Ser vi (profesjonelle) barnet, foreldre og hjelpeapparatet som deler av samme sosiale system? Har de fått nye venner i Aktivitetsgruppa (utvidelse)? Hvilken rolle spiller de voksne i gruppa i barnas liv (flere signifikante voksne)? Der de voksne mener å ha sett at noen barn trenger mer hjelp, eller avklaring i forhold til hjemmesituasjonen de lever i – har man først og fremst henvist til hjelpeapparatet, eller har man også tatt kontakt med familie/slekt/venner?

Hva ble oppnådd i aktivitetsgruppa?
For det første er barna blitt kjent med de voksne i gruppa gjennom aktiviteter, lek og fellesskap over tid. De har tilbrakt hver torsdag ettermiddag sammen i nesten et år, og de har delt mange opplevelser. Barna er blitt møtt av fire voksne som har laget en gruppe bare for dem, for at de skal ha det fint, morsomt og trygt. Og for at de skal få kunnskap om psykiske vansker hos voksne. Eller de har kunnet fortelle andre barn, og utenforstående voksne om hva som er vanlig i deres liv. De har møtt fire voksne som har vist tydelig at de er opptatt av hvordan akkurat de har det, og som har skapt situasjoner hvor man kan snakke om det. Snakke om vanlige ting, artige opplevelser, men også om det som ikke er så greit.
Allerede som små barn går vi inn og ut av ulike roller, som for eksempel lekekamerat, barnehagebarn, håndballspiller osv. Andre roller er tilskrevet oss som sønn/datter, barnebarn m.m. Hver rolle kan sies å være en del av sosialiseringsprosessen. I gruppa har de fått vite at de ikke er alene om å leve sammen med en mor eller far som er psykisk syk. Ved å være medlemmer av aktivitetsgruppa har de kunne gi et nytt innhold til rollen som sønn eller datter. Det er ikke lenger en hemmelighet at mor (eller far) sliter med psykisk sykdom.
Kari (37) har vokst opp med en psykisk syk mor. Hun sier i bladet Psykisk helse: «Jeg var glad i mor og ville gjerne bo hos henne. Jeg mener absolutt at barn kan bo sammen med en forelder med en psykisk lidelse. Det er fortielsen jeg vil til livs. Den psykiske lidelsen trenger ikke å være skadelig, men hemmeligholdelsen er farlig».
De voksne har hatt god anledning til å være sammen med barna i mange situasjoner, og til å lære barna å kjenne. De har gjennom kontakt med barna og deres foreldre fått stadig bedre kjennskap til barnas nettverk, skoleliv og aktiviteter utenom skolen.
Hver av disse arenaene kan man kalle barnas mikrosystemer, dvs. de settinger og arenaer barn og unge ferdes i/på (Bø, 2000). Mikrosystem er et begrep hentet fra Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell.
Aktivitetsgruppa er et mikrosystem i barnas liv. De voksne i gruppa er etter hvert blitt kjent med, og har hatt kontakt med flere av barnas mikrosystemer, skole, hjem og fritidsarenaer. Dette har etter hvert utviklet seg slik at de voksne binder systemene sammen, og det blir et mesosystem. Det vil si at det blir bånd og samspill mellom de ulike settinger og arenaer den unge ferdes i/på. En av de voksne har kontakt med mor til to av barna, han har kontakt med behandlere på psykiatrisk sykehus, han har kontakt med mors søster og barnas far, samt skole hvor barna går.
For barna er gevinsten av dette at det har kommet inn en voksen person i livet deres som binder systemene sammen, og kommuniserer på tvers med mennesker de har tilknytning til på de forskjellige stedene.
Gruppelederne binder de ulike mikrosystemene sammen, og det er grunn til å tro at for noen av barna har de voksne i gruppa blitt viktige støttespillere; neksuspersoner. Med det menes personer som kjenner mange rundt barnet og som kan skape kontakt og har ressurser til å bidra til konstruktiv samhandling.
Under kartleggingen med to av barna tegnet de begge en av gruppelederne tett inntil seg selv. De snakket også om ham som en viktig person. De viser også ved måltider og henting at de vil at han skal være der.
I tillegg har gruppa fungert som en arena for mestring i ulike aktiviteter, i klatrevegg, svømmehall, ballspill og annet.

Profesjonelle kulturer
De voksne er alle offentlig ansatte som gjennom faglig interesse har startet Aktivitetsgruppa. Med dette utgangspunktet har de et profesjonelt forhold til barna, selv om de møter barna på en “nøytral” arena og aktivitetene i stor grad er på barnas premisser.
For barna ser det antagelig noe annerledes ut. De voksne gruppelederne har blitt en del av deres nettverk, profesjonelle eller ikke. Denne forskjell i innhold i en relasjon mellom barn og voksne er ikke uvanlig. De fleste av oss har i oppveksten hatt kontakt med voksne som har jobbet med oss (barnehage, skole, fritidsaktiviteter og lignende), som kan ha vært betydningsfulle der og da, og bidratt til trivsel, utvikling og støtte i vanskelige situasjoner videre i livet.
I et nettverksperspektiv kan man si at barna blir påvirket av de profesjonelle kulturer de møter. Barna kan møte profesjonelle som er uinteresserte eller avvisende til deres private nettverk. De kan også møte profesjonelle som ser seg selv som deler av et større system, der de profesjonelle er opptatt av hvordan menneskene i nettverket forholder seg til hverandre, og til barnets «problem» (Forsberg og Wallmark, 1998).
Barna i aktivitetsgruppa har allerede møtt flere ulike profesjonelle kulturer; i barnehage, skole, helsesøster, barnevern, barne- og ungdomspsykiatrien med flere. Disse har alle vært med på å påvirke barnas nettverk ut fra sin kultur og fagbakgrunn. Barna må også forholde seg til profesjonelle kulturer på arenaer hvor de selv sjelden eller aldri deltar. Det tenkes her på behandlere i psykiatriske sykehus og psykiatrioppfølging i kommunen. Dette er arenaer hvor det skjer ting som har stor betydning for hvordan barna har det. Bronfenbrenner kaller dette i sin modell for eksosystemet (Bø s.159). Når for eksempel mor blir innlagt i en behandlingsinstitusjon, vil det få konsekvenser for barnet. Det virker direkte inn i barnets system. To ting blir viktige: Hvilket sosialt nettverk har barnet? Og hvordan tar behandlingsinstitusjonen hensyn til at pasienter har barn?
Nettverksperspektivet tilsier at det er viktig at barna får opprettholdt den basale tryggheten og de primære relasjonene når en av foreldrene blir innlagt. Ut fra Bronfenbrenners teori er det viktig at eksosystemet nærmer seg eller blir en del av barnets nettverk. Det vil her si at institusjonen der mor eller far er, blir en del av barnets ”verden”, slik at det foregår kommunikasjon og samhandling som har til hensikt å gjøre det best mulig for barnet. «Det er viktigere for barna hva som hender mellom systemene enn hva som hender i dem» (Klefbeck og Ogden).
Våre iakttakelser viser at det er lettere for profesjonelle å involvere sitt profesjonelle nettverk i løsningen av et problem, enn å ta hensyn til hele systemet rundt barnet. Hvis de voksne i gruppa er bekymret for om omsorgsevnen er god nok, tar de kontakt med Barnevernet, er de bekymret for barnets psykiske helse tar de kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrien.
Et alternativ til dette kan være at man først kartlegger og tar kontakt med nettverket for å se om det der finnes ressurser og vilje til å støtte og hjelpe. Hvis man i tillegg vurderer at det behøves profesjonell hjelp, er det mulig at nettverket kan være med og klargjøre forhold rundt barnet. Som profesjonell vet man jo hva man har å forholde seg til av nettverk.

Slik er det nå
Aktivitetsgruppa har nå eksistert i ett år og det planlegges å legge den ned. Hvordan er situasjonen til de fem barna vi har tegnet nettverkskart med?
Et av barna fikk via gruppa hjelp til å avklare sin situasjon i forhold til samvær hos sin psykisk syke far. Hun fikk høre at andre barn har opplevd liknende situasjoner som hun selv, og hun har møtt voksne som generaliserte og tok opp temaer som hadde med psykiske problemer å gjøre. Hun slapp å besøke faren når han hadde det veldig dårlig. Og hun fikk støtte på at det ikke er hennes ansvar å passe på ham.
Det virker som hun har det bra. Moren sier at både hun og datteren er glade for at hun har vært med i gruppa.
To av barna vi snakket med bor sammen med mor og to søsken. Under kartleggingen beskrev de at de føler seg trygge på at de blir tatt vare på hvis det skjer noe med mamma. Da er det pappa eller tante som tar over. De har nære ansvarlige voksne som tar seg av dem når moren ikke kan. De beskrev også at de aldri var sikre på om de skulle være hjemme sammen med mamma, eller om de skulle til pappa eller tante. De manglet oversikt, men følte seg trygge på at de voksne ordnet opp.
Nå er mor innlagt i en psykiatrisk behandlingsinstitusjon. Det er far og tante som deler på omsorgen for barna. Vi snakket med barna da mor hadde vært innlagt i en uke. De hadde ikke besøkt mor på sykehuset, det eldste barnet hadde snakket med mor samme dagen fordi hun hadde bursdag. De lurte på hvordan mor hadde det og hvor lenge hun skulle være på sykehuset. De var også bekymret over at de nå hadde vært lenge hos far, selv om det ikke var ”hans tur” til å ha dem.
Det barna etterspør, er kunnskap og oversikt over situasjonen. Vanligvis er mor i stand til å ta vare på barna. Men i den situasjonen som er nå, har hun nok med seg selv. Sykehuset har ikke bare fått en ny pasient, men de har også fått en mor og omsorgsperson. Barna er avhengige av at sykehuset hjelper mor med å gi nødvendig informasjon og kunnskap til hele sitt system, i samarbeid med far, tante og ansatte i kommunen.
En annen av deltakerne i gruppa; ei jente på 13 år, bor sammen med sin mamma og pappa og 3 yngre søsken. Moren har vært psykisk syk i mange år. Hun er ikke i jobb, og har mye kontakt med hjelpeapparatet. Jenta ble ved oppstart av gruppa karakterisert som stille, tilbakeholden, engstelig og vanskelig å få med i gruppa. De voksne måtte ved henting bruke tid på å motivere henne til å bli med.
I vårt møte med henne i Aktivitetsgruppa nesten ett år etter oppstart fremstår hun som en tryggere, blid og ivrig jente. Gjennom kartleggingen viste og fortalte hun om sin altoppslukende interesse og hobby; dyrene sine. Hun viste også at hun stort sett er hjemme, men at det er et åpent hus, med mange barn på besøk. Hun har ingen faste aktiviteter, ser en del på tv og spiller data. Hun snakket også om en nær venninne.
Selv om jenta ikke selv verbaliserer dette, er det tydelig at hun har hatt godt utbytte av å delta i gruppa. Hun kan si at hun ikke vil komme, og hun har også gått og gjemt seg når hun blir hentet for å dra til gruppa, men blir fort ivrig opptatt av det hun holder på med. Spesielt i fysisk aktivitet i en gymsal nylig var hun opprømt og sikker, og hun strålte når hun fikk det til.
Ut fra det vi vet om hennes situasjon og det hun viser gjennom nettverkskartlegging, er det få i hennes omgivelser som inspirerer henne til å utvide nettverk og interessefelt. Nesten all hennes fritid går til dyrene (samt data og spill), og alt foregår hjemme. Det synes som hun søker dyrene når hun vil være alene, og det er hennes ”fristed”. Aktiviteter med dyr kan være en fin og god ”ventil”, men antagelig ville hun også ha glede av å møte andre barn, og voksne utenom hjemmet.
Barn av psykisk syke har behov for å bli trygge på at de ikke har ansvar for foreldres sykdom og at det er lov å ha det bra. Det er nok viktig at denne jenta blir sett av voksne hun møter, både blant morens kontakt i psykiatrien, lærere på skolen og selvfølgelig faren, og helst enda flere. De voksne i gruppa har sett henne i forhold til hennes livssituasjon, og har hatt kontakt med mor, mors hjelpeapparat og far. Dette bindeleddet blir borte når gruppa legges ned dersom ingen andre fører det videre.
Denne jenta har gjennom gruppa fått kontakt med en annen jente, (den første som ble beskrevet her), og de har felles lidenskap for samme type kjæledyr. De har kontakt utenom gruppa, hun har vært hjemme hos den andre jenta, og de har vært i byen sammen. De har sammen begynt på en «trening» med kjæledyrene sine.

Det stille barnet
Et annet barn i gruppa, ei jente som nylig fylt 13 år, bor sammen med moren sin og en bror på 11 år. Hun er en stille og beskjeden jente som ikke lett gjør seg synlig eller formidler sine behov eller ønsker. Hennes mor har hatt en fysisk sykdom som preger hverdagen, og hun har hatt flere store operasjoner. Moren har hatt en del plager og problemer som følge av dette, også av psykisk art. Hun har aldri vært i ordinært arbeid, men jobber på en vernet bedrift. Moren er skilt fra barnas far, og har få venner og lite kontakt med familie.
Jenta framstår som ansvarlig og flink, og hun er ivaretagende overfor moren sin. De voksne i Aktivitetsgruppa har vært bekymret for morens omsorgsevne. Derfor har de sendt bekymringsmelding til barnevernet. De voksne i gruppa har også henvist jenta til BUP (Barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) som har hatt to samtaler med jenta. BUP sin konklusjon er imidlertid at de ikke kan jobbe med henne før bo/omsorgssituasjonen er avklart.
Barna har besøksordning på en gård hver 3.helg. Gruppelederne har også hatt kontakt med lærer.
Gjennom nettverkskartleggingen kom det fram at moren har mange søsken i byen som familien har lite kontakt med. Vi har anbefalt barnevernet å vurdere muligheten for å ha et nettverksmøte med privat og offentlig nettverk for å kartlegge relasjoner og mulige ressurser som kan være positive for barna.
Nettverksmøte som metode er en direkte måte å arbeide med nettverket. Det kan benyttes både for å få oversikt over og mobilisere ressurser, samt til håndtering av krisesituasjoner. Møteledernes oppgave er å lede prosessen med utgangspunkt i de tilstedeværendes innspill, bekymringer og forslag.

Mange spørsmål
Hvor skal jeg være når mamma er på sykehuset?
Lurer på om pappa er i fin form når jeg kommer hjem fra skolen?
Er det min skyld når mamma oppfører seg så rart?
Barn flest slipper heldigvis å ta stilling til slike spørsmål, men for noen barn av psykisk syke er dette dagligdagse spørsmål. For noen er det sånn livet er, og det eneste de kjenner til. De vet kanskje ikke at andre har det annerledes. Eller de vet det godt, men kan ingenting gjøre for at det skal bli annerledes. Det er det heller ikke meningen at de skal. Det er ikke deres ansvar.
Det er voksne sitt ansvar å skape trygghet og ro for barn. For de barna som ikke har et nettverk som automatisk trår til, må vi som profesjonelle hjelpere undersøke om det finnes hjelp i nære omgivelser. Vi må finne ut hvem familien er, hvem mors venner er, hvem barna synes er viktige for dem, og hvem som ønsker å bidra. Vi må kjenne til alt dette for å vite hvordan vi best skal kunne hjelpe med å utvide nettverk snarere enn å stadig kople på flere fagfolk og profesjonelle hjelpere. Vi må ha kjennskap til strategier og metoder som vi kan ta i bruk for å kartlegge, involvere, bruke og utvide nettverk. Og vi må vite hvordan vi kan jobbe direkte med barnas nettverk, i krisesituasjoner eller på lang sikt.
Uten kunnskap om barnas nettverk, og deres relasjoner til menneskene rundt seg, er det lett å forbigå den som kan være den beste ressurs for barnet.
Av og til blir vi som fagfolk blendet av spesialisters skråsikkerhet, eller av kategorisering av menneskers problemer/sykdom (psykisk syk, rusmisbruker, spisevegring, arbeidsledighet, samhandlingsproblemer, ADHD, m.m.). Noe av den viktigste viten om menneskers liv og relasjoner er at de endrer seg med tid, historie, kultur, hendelser i verden, og i nabolaget. Det er ikke absolutte og evigvarende skiller mellom «normalt» og «sykt», «akseptabel» og «ikke-akseptabel» atferd.
Til alle tider har mennesker forsøkt å finne regler og normer og hjelpesystemer som fungerer i forhold til den kunnskap og de verdier som preger deres liv på det aktuelle tidspunkt. Og alltid har mennesker brukt sine omgivelser for å hjelpe seg selv, sin familie og lokalmiljøet. Relasjoner mellom mennesker har eksistert lenge før velferdsstaten og hjelpeinstitusjonene ble opprettet. Det skulle bare mangle at vi som sosialarbeidere og helsearbeidere ikke praktisk tok i bruk den viten vi har om dette, og alle gode metoder for å arbeide direkte eller indirekte med folks nettverk. Og i respekt for psykisk syke og deres barn må alltid vi se dem i sammenheng med hverandre og sine omgivelser.

Dikt skrevet av et av barna i gruppa :

Matte er bare tall
De spres utover papiret og blir borte
Men venner er bra
Hipp hipp hurra
Venner bør alle ha

Litteratur:

ALMVIK, ARVE/YTTERHUS, BORGUNN: Ualminnelig alminnelighet – barn og unges hverdagsliv når mor har psykiske vansker. NTNU rapport, 2004

AUNE, KIRSTI, KARLSEN, ARILD, OMVIK, JAN OG SKREDE, ELIN: "Aktivitetsgruppa for barn av psykisk syke voksne. Prosjektbeskrivelse med halvtidsevaluering." Trondheim 08.08.03.

Brun ,Titti: «Barn av psykisk syke opplever skadelige fortielser» www.psykisk helse.no

BØ, INGE: Barnet og de andre. Universitetsforlaget, 2000

FORSBERG, GUNNAR/WALLMARK, JOHAN: Nättverksboken. Liber, 1998

JOHANSEN, RUNE: «... og hvordan har barnet det?» i OM nr. 6/98 utg. 2000

JOHANSEN, RUNE/MELLE INGRID: «De usynlige barna – når mor eller far har schizofreni» i Tidsskrift for Norsk Lægeforening nr. 23, 2002

KLEFBECK, JOHAN/OGDEN, TERJE: Nettverk og økologi. Universitetsforlaget, 2001

Larsen, Jon Martin, Dagsavisen 13.02.2003

SKJERFVING, A: Barn til psykisk störda forelder – sårbarhet, risker og skyddande faktorer. Stockholm, FOU-rapport 11. Västra Stockholms sjukvårdsområde, psykiatrienheten.

VIK, KARI: «Psykisk sykdom hos foreldre- hva med barna?» i Tidsskrift for Norsk lægeforening, nr. 29 2001

AALBÆK, TINA/GLISTRUP, SØREN: Børn af psykisk syge forældre. Psykologisk Institutt Aarhus, 1997

www.morild.org.

www.kuling.nu

www.Vfb.no