Ulf Østigard er sosionom med videreutdanning i sosialt nettverksarbeid med barn og unge, samt yrkesfaglig veiledning for sosialarbeidere. Han arbeider som sosialkonsulent ved Veksthuset, Tunnelen framover, i Oslo. Tunnelen er et tilbakefallsprogram ved Veksthuset, som er et terapeutisk samfunn, en langtidsinstitusjon for rusmiddelavhengige
For noen år siden var jeg rusmiddelavhengig og levde i narkotikamiljøet. Et ukjent og skremmende miljø for de fleste, hvor aktørene kom og gikk, noen døde, andre ble arrestert og noen gikk inn i rehabiliteringsopplegg. Men vi haddealle noe til felles: vi handlet rasjonelt og målrettet i forhold til å skaffe narkotika, og vi var meget dyktige på det vi gjorde. Den gangen var dette min virkelighet og min verden, en verden som kan defineres som narkotikaverdenen.
I dag lever jeg i en mer vanlig virkelighet i vår velkjente og aksepterte verden, og møter de narkomane i mitt daglige arbeid som sosionom ved Tunnelen framover, et tilbakefallsprogram ved Veksthuset i Oslo. Nettopp møtet med den rusmiddelavhengige er temaet i denne artikkelen. Sentrale spørsmål stilles. Med hvilken forståelse møter hjelperen den narkomane? Hvordan definerer/forstår/leser sosialarbeideren klienten? Hvilket utgangspunkt har sosialarbeideren? Hvilke perspektiver legger grunnlaget for forståelsen?
Media og deler av fagfeltet framstiller den narkomane som en person som ikke klarer å følge lover, regler og systemer, og at man på grunn av dette faller utenfor det meste i vårt samfunn. Det fokuseres ensidig på de tyngst belastede, intervjuer og bilder av Oslos heroinister går stadig igjen. På bakgrunn av dette kan man få et inntrykk av at en typisk rusmiddelmisbruker er et viljeløst, hjelpeløst og ressurssvakt individ med store somatiske og psykiske plager, og som lever i et ubehjelpelig kaos. Men dagens narkomane består av flere enn hovedstadens mest belastede og slitne rusmiddelmisbrukere, som tross alt utgjør et mindretall av det totale antallet.
Denne tenkningen må ses i lys av at tidligere forskning om rusmiddelmisbruk i stor grad har vært fokusert på psykisk og fysisk avhengighet, eller at man har tatt utgangspunkt i psykologiske forklaringer som oppvekstforhold og personlighetstype for å forstå rusmiddelmisbruket.
Etter min oppfatning overser et slikt perspektiv sentrale mekanismer som har avgjørende betydning for å forstå framveksten og reproduksjonen av narkotikaverdenen og dermed svekker muligheten for en effektiv rehabilitering. Pedersen (1994) viser til Jellinek som sier at en patologisering av rusproblemet lett gir inntrykk av at rusmiddelmisbrukeren er et viljeløst offer for rusgiften.
Omsetningen av narkotika på verdensbasis regnes å være på mellom 300 og 500 mrd US dollar. (Stortingsmelding nr 16, 1996-97, Narkotikapolitikken.) Det gjør narkotika til verdens nest største handelsvare, kun overgått av våpenindustrien. Det vil si at alle narkomane faktisk jobber i verdens nest største bransje, og alle har en eller annen slags form for kompetanse på dette.

Kilder
Flere nyere undersøkelser har gitt oss viten om narkotikaverdenen, og i denne artikkelen er to studier sentrale. Tungeland, Smith-Solbakken og Claussens kvalitative undersøkelse (1996) vektlegger kulturelle og økonomiske aspekt i narkotikaverdenen. Den er den kulturøkonomiske avhengigheten som preger en narkoman i en illegal narkotikaøkonomi står sentralt. Mellom 60 og 70 personer i alderen 16 til 40 år, deltok i undersøkelsen. Prosjektet gikk over en fire års periode. Studien førte til boka «Narkomiljøet. Økonomi, kultur og avhengighet» (1997), ført i pennen av Smith-Solbakken og M. Tungeland.
I sin doktoravhandling «Pundare, jonkare och andra» (1996) følger den svenske sosiologen Bengt Svennson syv narkomane gjennom første halvdel av 90 tallet. Han gir detaljerte og levende skildringer av hvordan aktørene i illegale rusøkonomier er bundet til hverandre gjennom personlige forpliktelser og innfløkte relasjoner av familiær og personlig karakter.
Resultatene av disse undersøkelsene tegner et helt annet bilde av narkotikaverdenen og dens aktører enn det rådende og til dels mediaskapte bildet i samfunnet generelt. De skiller seg også vesentlig fra forståelsen som er fokusert på psykisk og fysisk avhengighet, eller som tar utgangspunkt i psykologiske forklaringer.
Det som er interessant ved disse undersøkelsene er at de viser at blant annet sosial status, respekt, makt og økonomi er sentrale elementer i narkotikaverdenen. De narkomane blir ikke framstilt som ressurssvake, hjelpeløse somatisk og psykiske slitne mennesker. Studiene tegner et bilde av en på mange måter strukturert narkotikaverden med meget velorganiserte omsetningssystemer av narkotika med aktører som er både rasjonelle og målrettede. Men det er ikke en verden uten smerte. Tungland et al. (op.cit.) beskriver livet på gata som en studie av menneskelig smerte og nedverdigelse. Bristende solidaritet, sykdom, nød og død er hverdagsproblemer.
I tilegg til disse studiene vil jeg bruke empiri fra min egen ruskarriere. Jeg har i flere år levd som narkoman og har inngående kjennskap om narkotikaverdenen. Under ruskarrieren, under rehabiliteringen og senere har jeg skrevet ned opplevelser, inntrykk og refleksjoner. Utdannelse samt erfaringer fra egen yrkesutøvelse både fra første og andrelinjetjenesten er også av betydning.

Narkotikaverdenen i et teoretisk perspektiv
Det teoretiske perspektivet er hovedsakelig ut fra en konstruktivistisk forståelse, med fokus på at narkotikaverdenen er en konstruert verden, en slags øy i storsamfunnet, med behovsdekning som utgangspunkt.
Behovsdekning i denne sammenhengen kan defineres som et regelmessig inntak av rusmidler over tid for narkotikaverdenens aktører som er nødvendig for at de skal kunne fungere normalt i sitt daglige virke og liv innen denne verdenens rammer.
Dagens narkotikaverden kan defineres som et komplekst, dynamisk system bestående av en rekke elementer som igjen utgjør mindre deleelementer. Premissleverandør til elementene, og dermed narkotikaverdenens rammer, er behovsdekning. Framvekst, konstruksjon, innhold og utvikling styres dermed av behovsdekning.

En sosial verden med rettesnor
Svennson (op.cit.) omtaler narkotikaverdenen som en sosial verden. Han beskriver narkotikaverdenen som en egen, sosial verden som på grunn av illegal virksomhet må tilpasse sin kommunikasjon etter dette. Det innebærer en hovedvekt på uformelle kontaktveier og en kommunikasjon som bygger på personlige relasjoner. Dette bidrar til å begrense narkotikaverdens størrelse. Narkotikaverdenen kan deles opp i flere mindre nettverk/miljøer hvor hvert enkelt miljø er preget av stoffet som det brukes mest av. Man kan snakke om heroinmiljø, amfetaminmiljø og cannabismiljø. Men det er samtidig et kommunikasjonssystem mellom disse miljøene.
Videre skriver han at narkotikaverdenen har sammenfallende forestillinger, kunnskaper og normer som overføres fra individ til individ og som fungerer som en rettesnor for medlemmene. Denne rettesnoren følger med på kjøpet for den som søker sin tilhørighet i narkotikaverdenen. Wallin Veihe (1999) skriver i sitt arbeid at narkotikaverdenen også har sitt eget språk med særegne utrykk og ord. Dette språket er knyttet til rettesnoren.
Aktørene fra narkotikaverdenen framstilles gjerne som individer helt uten grenser og normer. Dette er en forestilling som imøtegås av Tungland et al., (op.cit.) som beskriver et strengt regelverk i narkotikaverdenen hvor overtredelser innebærer diverse sanksjoner.
Martinussen (1994) oppsummerer de viktigste kjennetegnene ved et sosialt system som gjentagelse av samhandling og dermed varighet, et felles fokus, en felles problemforståelse og en klar avgrensning mot omgivelsene uttrykt gjennom en klar indre sammenheng mellom disse faktorene. I narkotikaverdenen kan samhandlingen dreie seg om kriminalitet og bruk av narkotika, fokuset retter seg mot behovsdekning, problemforståelsen kan dreie seg om en felles forståelse av virkeligheten og av storsamfunnet. Disse faktorene har en klar indre sammenheng som avgrenser narkotikaverdenen mot den øvrige verden.
Min egen ruskarriere begynte med at jeg innledet et forhold til ei jente som hadde sin tilhørighet til narkotikaverdenen. Hun var innfallsporten til en for meg da ukjent verden, og jeg ble introdusert for amfetamin. Gjennom henne og hennes omgangskrets fikk jeg rettesnoren med på kjøpet. Denne rettesnoren inneholdt holdninger, atferd og mønster som var tilpasset narkotikaverdenen: Positive holdninger i forhold til kjøp, salg og bruk av narkotika samt handel med våpen, biltyverier, innbrudd og generell vinningskriminalitet. Vi hadde en grunnleggende forakt i våre holdninger til samfunnet generelt og rettssystemet spesielt.
Dette kan betraktes i et konstruktivistisk perspektiv. Moe (2000) skriver at konstruktivismens poeng er at læring er en selvstyrt prosess, altså det lærende systems egen prosess. Det sosiale miljøets kommunikasjon og relasjoner er helt avgjørende for læring. Læring er først og fremst erfaringer gjort sammen med andre. Velger man sin tilhørighet til narkotikaverdenen, får man en rettesnor, men i selve systemet ligger det også mekanismer som integrerer blant annet holdninger, mønster og atferd hos aktøren gjennom læring.

Prestisjestigen
Svennson (op.cit.) sier at narkotikaverdenens nettverk består av nyttige kontakter, kjøpere og selgere av narkotika og tyvegods. Når man har etablert seg i nettverket, begynner kampen for å finne en så fordelaktig posisjon som mulig. Dette betegner han som narkotikaverdens prestisjestige.
Grovt sett kan man si at selgerne av narkotika befinner seg på toppen. Så følger de mannlige narkomane, deretter de kvinnelige. Nederst finner man de kvinnelige prostituerte heroinavhengige sprøytenarkomane, og politiinformantene. Innen dette systemet er det også forskjell på heroinister og amfetaminister. De som bruker amfetamin befinner seg over de som bruker heroin. I systemet er det en stadig kamp for å komme i riktig posisjon i forhold til de som sitter på toppen: selgerne av narkotika. Systemet synes da å være dynamisk, da det er mange krefter som påvirker hverandre i aktørenes kamp om posisjoner. Sentrale elementer innen hierarkiet er sosial identitet, respekt og makt. Disse faktorene henger nøye sammen og er viktige i forhold til systemets oppbygging, som forklares nedenfor. Tungland et al. (op.cit.) beskriver systemet som gatehierarkiet.
Svennson beskriver begrepet sosial identitet. Han omtaler de ulike sosiale verdenene som verdener hvor vi treffer andre mennesker og bygger opp ulike sosiale identiteter. I jeget inngår de samlede sosiale identitetene for ett individ. Den sosiale identiteten er individets oppfatning av hvordan omgivelsene i en viss gruppe ser på ham. Den inneholder også oppfatninger som er generelle for gruppen om hvordan man skal tenke og handle i ulike situasjoner. Som et viktig innslag i den sosiale identiteten peker han på kompetansen innen det som er generelt i den spesielle sosiale verdenen. Svennson (ibid) skriver at det er en viktig sammenheng mellom hvordan en narkoman ordner penger og hans sosiale status. Hvordan omgivelsene ser på ham, påvirker i stor grad hans selvbilde.
I min egen ruskarriere hadde jeg en høy sosial status. Dette hadde sammenheng med at jeg solgte heroin, og jeg hadde en bred kundekrets. Ble jeg tilbudt gjenstander i stedet for kontante penger for stoff, steg prisen drastisk. Dette var min måte å dra inn penger på og hadde da stor betydning i forhold til hvordan omverdenen oppfattet meg, som igjen betydde mye for min selvfølelse og for min plassering høyt i systemet.

Vold og respekt
Min erfaring er at respekt er helt sentralt i denne sammenheng. Jo større respekt man oppnår, desto høyere kommer man i hierarkiet. Et middel for å oppnå respekt er for eksempel bruk av vold. Å knuse knærne på folk som skylder deg penger med et balltre gir respekt. Da har man statuert et eksempel. Likeledes fysisk vold, og i mer ekstreme tilfeller drap på politiinformanter, gir også respekt. Det å vitne for politiet blir ansett som svik og forræderi, og de som vitner, befinner seg nederst i systemet. En annen måte å oppnå respekt på, er når man effektivt drar inn penger, som jeg gjorde. Dette bekreftes av Tungland et al. (op.cit.) som beskriver i sin studie at de narkomane stadig etterstreber respekt og anerkjennelse i sitt miljø.
Respekt gir makt. Slettebø (2000) viser til Dodd & Gutierrez` definisjon av makt, som:
– en evne til å få det en trenger, som å realisere interesser og mål, tilgang til goder, ressurser/tjenester osv
– en evne til å påvirke hvordan andre tenker, føler og tror og få disse til å handle etter maktutøverens ønsker selv om de yter motstand, ved hjelp av sanksjoner eller belønning
– en evne til å utøve innflytelse på fordelingen av ressurser i et sosialt system
Smith-Solbakken og Tungland (Pedersen og Waal, red 1996) beskriver hvordan makt og posisjoner i narkotikamiljøet blir knyttet opp til den enkeltes tilgang til stoff. Rusmidlene blir ikke bare et nytelsesmiddel, men også et betalingsmiddel, et statussymbol, en uttrykksform og et samlingspunkt. Narkotikaen blir da et maktmiddel som kan gi tilgang til et hoff av trofaste undersåtter. Dette er helt i tråd med mine egne erfaringer.
Min sosiale identitet i ruskarrieren var tett forbundet med hvordan jeg dro inn penger. Når jeg dro inn penger effektivt, ga dette respekt som igjen ga meg en høy sosial status som i sin tur ga makt. Med en pose heroin i hånden kunne jeg få folk til å gjøre hva som helst, og jeg hadde tilgang til et bredt spekter av varer/tjenester. Det overordnede målet mitt var en stor tilgang til narkotika til enhver tid samt frihet til å kunne bruke rusmidlene daglig. For å oppnå dette var det nødvendig å kunne påvirke hvordan andre tenkte og følte. Dette gjorde jeg ved å manipulere de jeg omga meg med. Det hadde jeg makt nok til å gjøre. Ved motstand kunne jeg bruke sanksjonsmidler som eksempelvis trusler og/eller vold, men en langt mer effektiv straff var stengt eller redusert tilgang til narkotika, eller som belønning: Økt tilgang. Da var det snakk om fordeling av ressurser (narkotika) i et sosialt system (narkotikaverdenen).
En sosial identitet med lav sosial status som tilsier manglende/liten evne til å skaffe penger gir liten/ingen respekt, lav sosial status og dermed liten makt. En aktør med denne sosiale identiteten vil ikke ha like lett og stor tilgang til narkotika, og vil dermed ha større problemer med å dekke sine daglige behov. Disse blir gjerne sett på som løpegutter/jenter som gjør hva som helst for en liten dose narkotika og blir da også behandlet deretter, totalt uten respekt. De blir gjerne mobbet og hundset.
Høy eller lav sosial status har ikke noen praktisk betydning når det gjelder å komme i rehabilitering. Som narkoman er man utsatt for et formidabelt press, og livet fortoner seg til tider som et helvete uansett sosial status. For min egen del måtte jeg bli arrestert før jeg var mottakelig for hjelp. Mitt intellekt fortalte meg at jeg hadde en livsførsel som kunne føre meg til en snarlig undergang. Men jeg var helt ute av stand til å kunne gjøre noe med det, avhengigheten til narkotikaen og til narkotikaverdenen var for sterk. Jeg ble tatt ut av miljøet i form av tre uker varetektsfengsling, og dette skulle vise seg å bli redningen for meg. Dermed fikk jeg et pusterom og anledning til å kunne ta et fundamentalt oppgjør med en verden jeg egentlig ikke ville være en del av.

Rasjonalitet
Rusmiddelmisbrukerne blir i stor grad framstilt som impulsive og spontane,. De tar tilsynelatende irrasjonelle valg som for utenforstående virker lite gjennomtenkte. Hverdagen kan virke kaotisk og ustrukturert i forhold til strukturen i samfunnet generelt.
Men er det virkelig slik? Berg (1994) viser i sin bok til at misbruk kan oppfattes som rasjonell atferd: Hvis rusmiddelmisbrukeren ikke har som målsetning å nærme seg et normalt rusfritt eller ruskontrollert liv, kan atferden deres ses på som fornuftig eller rasjonell innen en ramme de selv har fastlagt.
Det som kan være en fornuftig handling i ett miljø, trenger ikke være det i ett annet. I lys av dette kan rasjonaliteten i rusmiddelmisbruk ses i relasjon til miljøet rundt rusmiddelmisbrukeren, hans/hennes egen oppfatning av dette miljøet og de alternativer som er synlige for ham/henne.
I egen ruskarriere hadde jeg en overbevisning om at jeg stadig var under overvåkning av politiet. Denne overvåkningen var langt fra så omfattende som jeg trodde. Allikevel var alt jeg foretok meg rasjonelt og logisk sett ut fra min situasjon der og da. Jeg forholdt meg til realitetene slik jeg oppfatter dem, til verden slik jeg opplevde den. For meg i min virkelighet var det helt sentralt å vite hvor motstanderen (politiet) var og hva de gjorde, for på den måten kunne jeg sette i verk mottiltak som kunne forhindre at jeg tatt. Ble jeg arrestert, ville jeg ikke lenger være i stand til å dekke mine behov for regelmessig inntak av amfetamin.
Ut fra et sosialkonstruktivistisk perspektiv konstaterer Moe (op.cit.) at ulike sosiale miljøer utvikler ulike virkelighetsbilder. Virkelighetsbildet skapes for å gi en kompleks verden mening for på den måten å gjøre den håndterlig. Dette gjøres hovedsakelig gjennom kommunikasjon. Virkelighetsbilder i forskjellige miljøer blir dermed noe relativt, noe kontekst/miljøavhengig samt noe individavhengig i den forstand at enhver vil utvikle særegne oppfatninger av virkeligheten, men allikevel relatert til et spesielt miljø.
Virkelighetsbildet kan da betraktes som mentale konstruksjoner produsert i et sosialt miljø, i denne forbindelsen vil det si at de narkomane henter sine begreper og oppfatninger fra sine daglige omgivelser. Individavhengige særegenheter hos aktørene vil mest sannsynlig ha sine røtter i miljøet. I følge denne tenkningen produseres virkelighetsbildet til den narkomane i narkotikaverdenen.
Harald Grimen (2000, s. 162) omtaler i sin bok Webers formålsrasjonalitet:
«En aktør handler formålrasjonelt dersom han har bestemte mål som han vil gjennomføre, og dersom han orienterer handlingene sine etter mål, midler og bivirkninger, og avveier rasjonelt så vel midlene mot målene, målene mot bivirkningene og endelig de forskjellige mulige målene mot hverandre. En aktør som handler formålrasjonelt, er orientert mot suksess. Han velger de mest effektive midler til å realisere målene».
Hvis vi følger denne tankegangen og fører formålsrasjonaliteten inn i narkotikaverdenen, så består hverdagen til en narkoman hovedsakelig av å dekke behov, som kan betraktes som det overordnede målet. Dette er suksessen han er ute etter. Han vil orientere sine handlinger etter målet, og han vil velge de mest effektive midlene (manipulering, ansvarsfraskrivelse, kriminalitet, vold, respekt, makt etc) til å realisere målet. Midlene vil han avveie og fortløpende vurdere mot målet.

Perspektiver
Vi har det mediaskapte perspektivet som hovedsakelig består av myter og overdrivelser, som samfunnet generelt mer eller mindre er preget av.
Samtidig har vi det medisinske/psykologiske perspektivet, som er gjeldende særlig innen klinikk-sykehus-tenkningen. Her forstår man rusmiddelmisbruk som en diagnose.
Dette sykeliggjøringsperspektivet, spesielt representert av medisinske og psykologiske behandlingsmiljøer, skiller seg vesentlig fra resultatene i en rekke studier, basert på dybdeintervjuer og feltarbeider som har bidratt til å gi innsyn i rusmiljøet. Smith-Solbakken og Tungland (op.cit.) viser til en studie fra 1985 basert på dybdeintervjuer med flere heroinister fra New York. Her vektlegges først og fremst de økonomiske sidene. Organisering av omsetningssystemer, transaksjoner, distribusjonskanaler, arbeidsprosesser, belønningssystemer og prisfastsettelser er det sentrale. Her kommer det frem at aktørenes deltagelse i en rusøkonomi er en rasjonell måte å overleve på. Smith-Solbakken og Tungeland sier videre at her imøtegås forestillingen om den narkomane som et stakkarslig, viljeløst offer for narkotika. I stedet fremstilles den rusmiddelavhengige som et aktivt og ressurssterkt menneske som lever et rasjonelt liv.
Undersøkelsen fra New York, samt studiene til Tungeland et al. og Svennson tar utgangspunkt i aktørenes ressurser og kan betraktes som et ressursperspektiv hvor man forstår rusmiddelmisbruk ut fra kunnskap om narkotikaverdenen og dens mekanismer. Denne forståelsen sier noe om hvordan personer som er definert som tapere i det offisielle samfunnet opptrer som talentfulle aktører i et alternativt sosialt miljø. Videre forteller perspektivet om normer og moral som er tilpasset narkotikaverdenen og som binder miljøet sammen gjennom gjensidige, personlige forpliktelser. Hvor sosial identitet, sosial status, makt, målrettethet, struktur og rasjonalitet er sentrale elementer.
Disse studiene viser at aktørene i narkotikaverdenen er meget veltilpassede i sine miljøer. For å oppnå anerkjennelse, respekt og sosial status må man være tilpasningsdyktig og innrette seg etter de sosiale og kulturelle normer som gjelder. Problemet for de fleste i narkotikaverdenen er ikke at de er asosiale individer, men at de har tilpasset seg et uakseptabelt miljø.
På bakgrunn av dette kan man få en forståelse av holdningene til rusmiddelmisbrukeren, som forteller noe om hvordan aktøren tenker, som igjen kan forklare noe av atferden til den narkomane. Denne forståelsen knuser mange av mytene narkotikamiljøet er heftet med, særlig skapt gjennom media.
Det er dessverre et faktum at sosialarbeidere blir beskyldt for å møte klientene med manglende respekt. Etter mitt syn kan muligens en eventuell mangel på respekt ha sammenheng med hvilken forståelse man har ovenfor klienten. Møter sosialarbeideren de rusmiddelavhengige med en medisinsk/psykologisk forståelse som kanskje også er preget av det mediaskapte bildet, og forklarer/forstår/leser rusmiddelmisbrukeren og misbruket ut fra disse perspektivene, er utgangspunktet etter min mening dårlig.
Men hvis man derimot møter den narkomane med både det medisinske/psykologiske perspektivet og ressursperspektivet og samtidig utelukker det mediaskapte bildet, ja da er et godt grunnlag lagt, og da viser man også respekt, ved å ta den narkomanes liv i narkotikaverdenen på alvor. Men det er etter mitt syn viktig å få med seg begge perspektivene for å kunne danne en helhet.
Hvis det virkelig er slik at klienter føler at de ikke blir møtt med den respekten de har krav på, bør kanskje den enkelte sosialarbeider gå noen runder med seg selv, og kanskje friske opp diverse kunnskaper om både etiske retningslinjer og sosialfaglige verktøy. Det handler slik jeg ser det om ikke å «sovne» og la seg spise opp av diverse ukulturer som etter min erfaring eksisterer på enkelte arbeidsplasser, med holdninger og tenkemåter som kanskje ikke hele tiden er forenlige med sosialt arbeid.
Det handler også om å være oppdatert innen feltet man jobber med, og det bør være den enkeltes ansvar og interesse å skaffe seg tilgang til kunnskap. Kunnskap som i dag er lett å skaffe, særlig igjennom Internett. Litt nyfikenhet, litt nysgjerrighet og litt kunnskapstørst er heller ikke å forakte i denne sammenheng

Avsluttende refleksjon
Hvordan erverver man seg kunnskap og forståelse om narkotikaverdenen? Hvordan viser man rusmiddelmisbrukere respekt? Hvilke krav bør stilles til sosialt arbeid? Hvilke krav bør stilles til den enkelte arbeider?
Jeg tror at hvis man først erverver seg kunnskapen, følger forståelsen mer eller mindre automatisk. Jeg foreleser om narkotikaverdenen med dens aktører både for høgskoler, kommuner og fagmiljøer. Tilbakemeldingene jeg får er preget av forbauselse, forundring og aha-opplevelser: er det slik det er?
Videre opplever jeg at det finnes mange myter om de narkomane, og at spesielt studenter ved sosionomutdannelsene savner mer kunnskap om rusproblematikk. I lys av dette mener jeg at bøkene til Marie Smith-Solbakken/Else M.Tungland og Bengt Svennson eller sentrale deler av disse bør inn som pensum i grunnutdannelsen for sosionomer.
Diverse krav ligger allerede nedfelt i sosialt arbeid. Disse kravene blir av ulike årsaker kanskje ikke alltid fulgt opp. Sosialt arbeid, med sin bredde og mangfold i kunnskap, har etter mitt syn et meget godt utgangspunkt. Det er heller snakk om å utnytte allerede eksisterende forutsetninger i forhold til etiske retningslinjer og fornyelse/komplettering av kunnskap, og i forhold til bruk av eksisterende sosialfaglige verktøy.
Dette er etter mitt syn faktorer som muligens enkelte sosialarbeidere bør skjerpe og følge opp. Faktorer som kanskje har blitt nedtonet i den enkeltes yrkeskarriere av ulike årsaker.
Jeg tror at forståelse og ervervelse av denne kunnskapen henger nøye sammen med å kunne akseptere at narkotikaverdenen faktisk eksisterer som en egen verden. Ved å akseptere dette, er det også lettere å vite hva man skal se etter. Tungeland et al. (ibid, s. 21) beskriver dette på en treffende måte:
«Gjennom arbeidet med dette prosjektet har vi fått innblikk i en ny verden. En verden som har vært rett ved siden av oss hele tiden, men som vi ikke har sett fordi vi ikke visste hva vi skulle se etter. Til tider har dette gitt oss unik innsikt i forhold og menneskeskjebner som det er vanskelig å begripe. Kanskje er sannheten til tider den vanskeligste å tro, når den bryter til de grader med vår vante oppfatning av verden rundt oss?»
Ja, for utenforstående er det virkelig en ukjent, annerledes verden. En verden jeg sakte gled inn i da jeg begynte å ruse meg. Nesten umerkelig ble jeg en del av den, på godt og vondt. Vi opplevde ekstreme oppturer og dype nedturer, fandenivoldsk glede og stor smerte. Vi kjempet mot stoffene, vi kjempet mot angsten og håpløsheten, og vi kjempet mot destruktive krefter i oss selv. Noen av oss greide oss, flere kjemper framdeles og mange gikk til grunne og døde.

Litteratur

BERG, JOHN E. (1994). Ressursorientert (re)habilitering av rusmiddelmisbrukere.Oslo: Universitetsforlaget AS.

GRIMEN, HARALD (2000). Samfunnsvitenskapelige tenkemåter. Oslo: Universitetsforlaget. Sosial og helsedepartementet (1997).

Stortingsmelding nr 16 1996-97, "Narkotikapolitikken". Oslo: Sosial og helsedepartementet.

MARTINUSSEN, WILLY (1994). Sosiologisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

MOE, SVERRE (RED.). (2000). "Konstruktivisme og sosialt arbeid". Tidvise Skrifter, 00. Nr 37, 9-25. Høgskolen i Stavanger.

PEDERSEN, WILLY OG WAAL, HELGE (RED). (1996) Rusmidler og veivalg. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag as.

SLETTEBØ, TOR (2000). "Empowerment som tilnærming i sosialt arbeid". Nordisk Sosialt Arbeid, 02. Nr 2, 75-85.

SMITH-SOLBAKKEN, MARIE OG TUNGLUND, ELSE M.(1997). Narkomiljøet. Økonomi, kultur og avhengighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

SVENNSON, BENGT (1996). Pundare, jonkare och andra. Stockholm: Carlsson Bokforlag.

TUNGLAND, ELSE M., SMITH-SOLBAKKEN, MARIE, CLAUSSEN, TOR (1996). " Talent eller klient? Om unge stoffmisbrukeres kulturøkonomiske avhengighet". Stavanger: Rapport RF – 96/025.

WALLIN VEIHE, HANS-JØRGEN (1999).Rusmidler og språk. En oppslagsbok. Oslo: Universitetsforlaget AS.