En uttalt målsetning ved Familieenheten på Hov i Land er å styrke og understøtte foreld-renes kompetanse.
Mange av oss vet hvordan det føles når noen blander seg inn med velmente råd om barneoppdragelsen. Hvor ofte tenker vi ikke:
«Å, du forstår ikke problemet. Det er ikke SÅ enkelt som du tror. Du skulle bare ha visst. Du kjenner jo ikke barnet; overfor deg er han/hun bare snill, men når jeg får ungen på tomannshånd da braker det løs!». Å arbeide med foreldre og deres barn betyr ofte å bevege seg inn i sårbare tema. Dette vil gi oss mange utfordringer.
Marte Meo som metode tar utgangspunkt i foreldrenes problemforståelse; vi forsøker å ta på alvor hvordan det oppleves å være foreldre for nettopp dette spesielle barnet.
Marte Meo er et latinsk uttrykk som betyr: «Av egen kraft/styrke». Som navnet tilsier arbeider vi med styrken som allerede ligger i samspillet mellom foreldre og barn. Vi vektlegger mulighetene som finnes i dette samspillet, og de muligheter disse gir for god utvik-ling hos barnet og hos foreldrene. Vi er ikke opptatt av å finne ut hvor «feilen» ligger, men tror at god kommuni-kasjon og samspill gir mulighet for en god utvikling. Det er ofte slik at våre pasient-foreldre har opplevd å bli fortalt hva som er for dårlig. Erfarin-gen med Marte Meo viser at når man arbeider med den styrken som allerede ligger i samspillet, øker selvtilli-ten hos foreldrene, noe som igjen vil styrke det gode følelsesmes-sige forholdet til barna. Det gir foreldrene et redskap de kan bruke for å rette opp de tingene som evt. ikke fungerer så bra som det burde. Metoden kan sees i en løsningsfokusert tradisjon, i den forstand at den bygger på å avdekke eksisterende funksjonelle samspillsmønstre. I det intersubjektive (mellommenneskelige) rom som terapeuten forsøker å bygge opp sammen med klienten, vil man kunne utvide denne funksjonaliteten. En idé i Marte Meo som metode er at det å lære nye ferdigheter er vanskeligere enn å utvide tilstedeværende funksjonelle mønstre.

Video-metodikk
Marte Meo er altså en metode som bygger på prinsippet om å arbeide sammen med foreldrene, ikke for dem eller foran dem. Det handler om å skape en bevissthet på de «riktige» tingene vi allerede gjør, hvordan de virker inn på samspillet og hvordan vi allerede nesten medfødt snakker og oppfører oss med barna. Mange sier: «Ja men dette gjør jeg jo allerede». Og nettopp slik er det. Vi gjør ofte mye riktig, som vi kan bygge på. Dette vil igjen øke forståelsen av egen kompetanse som foreldre, og videre øke tryggheten i denne rollen.

1. Gjennom samtaler med foreldrene får vi kunnskap om deres forståelse av gleder og vansker med å være foreldre for barnet sitt. Ut fra den nevnte kunnskapen kan vi tilby et treningsprogram for å støtte foreldrene i dette. Vi er opptatt av å kartlegge styrken i samhandlingen foreldre – barn, barn og foreldre og forelder – forelder.
2. Hverdagslige samhandlingssekvenser mellom barn og foreldre tas opp på video. Dette skjer hjemme hos den enkelte familie, og vi begynner med situasjoner man føler seg komfortabel i.
3. Terapeuten analyserer og studerer filmen i detalj, og forbereder seg til å vise foreldrene filmen. Terapeuten identi-fi-se-rer mulighetene for utvikling og styrken i samspil-let, slik at foreldrene får muligheten til å utvide og ta med seg det de kan inn i situasjoner som oppleves vanskeligere.
4 . Filmen vises for foreldrene. Her arbeider vi med hvilken naturlig støttende oppførsel som skal til for å få til en god utvikling. Video er et vidunderlig redskap. Vi kan fryse bilder, se sekvenser hvor foreldrene lykkes ekstra godt om igjen og om igjen, og forsøke å forstå hva som blir gjort.

I disse såkalte tilbakevisningene av filmen oppleves mye glede. Det er godt å se at man lykkes, og det er godt å se at man er foreldre for et unikt barn. Glede og humor tror jeg er med på å styrke den følelsesmessige tilknytningen til barnet. Det er viktig å fylle på den «følelsesmessige kontoen”, slik at man har en del å ta ut når det kommer tøffere tider. Det gjør at man orker mer.

Spedbarnets språk
Marte Meo tar i bruk praktisk anvendelse av nyere empiri og teori om spedbarnets dialogkompetanse og evne til å danne relasjoner og sosiale systemer. I samspill med spedbarn er rytmen, formidling, utløsning og reaksjon på emosjonelle signaler hovedsak i dialogen. Omsorgspersonens evne til å støtte barnets søkning etter sosial respons når det fester oppmerksomheten utover den nære relasjonen og ut i relasjonens sammenheng, vil være viktige analysepunkter i Marte Meo-metoden.
Haldor Øvereide og Reidun Hafstad viser i boken «Aktiv psykoterapi» (Haavind/Reichelt red. 1996) til at ideen om en naturlig og primær dialogkompetanse hos foreldre og barn er bærende for metoden. De summerer opp det de kaller «den naturlige dialogen» i åtte elementer:

Element 1: «Den voksne søker informasjon om hvor barnet har sitt oppmerksomhetsfokus.»
Små barn tenker der de har sitt fokus, og har mindre evne til å abstrahere.
Element 2: «Den voksne bekrefter barnets oppmerksomhetsfokus:
– Jeg er sett for hva jeg gjør, og er interessant for den voksne.

Bekreftelse skaper et intersubjektivt felles fokus, en felles punktuering av opplevelser og erfa-ring.» Altså en slags påpekning av fellesskap rundt opplevelser og erfaring.
M. Withe og D. Epston (2000) kaller det å «tune» seg inn, i dette tilfelle på barnets emosjonelle frekvens. Å «tune» seg inn på barnet, vil gi den voksne mulighet for en god emosjonell inntoning i samtalen. Videre gir det mulighet for å dele glede, og å følge barnets emosjonelle og sosiale signaler og rytme.
Element 3: «Den voksne avventer barnets reaksjon på sin bekreftelse (aksjon). Den voksne inviterer barnet til en reaksjon på sitt utspill. Den voksne forstår, forventer og ønsker en impuls til sosial reaksjon fra barnet.»
Element 4: «Den voksne benevner det som skjer og skal skje og det som oppleves og kan oppleves.» Gjennom dette hjelpes barnet med å gi ord til sine handlinger og følelser. Bli kjent med seg selv, og få bekreftet at det jeg gjør og føler er ok.
Den voksnes benevning av barnet og dets kontekst gir barnet et utvidet, desentrert perspek-tiv på dets opplevelser.
Element 5: «Den voksne gir anerkjennende bekreftelse på ønsket adferd hos barnet.»
Slik vil man skape gode «ja-sirkler», som vil være en god form for grensesetting. Altså å ramme inn barnet i en anerkjennende kontekst.
Element 6: «Den voksne triangulerer barnet til «verden» ved å presentere personer, objekter og fenomener for barnet. (Med triangulering mener Øvereide og Hafstad dette å opprette en kontakt mellom omsorgspersonen, barnet og et tredje punkt; for eksempel en tredje person). Dette tredje punkt koples til relasjonen som er etablert mellom de dialogiske punktene: Jeg og du.»
Triangulering er altså å lede barnet ut av en-til-en-relasjonen, og over i konteksten det står i. Her vil vi møte en utfordring med mødre som har rusproblemer, og som erfaringsmessig opplever mye skyld og angst for å miste omsorgen for barnet. Ja, ikke bare for å miste det fysisk, men også psykisk, i den forstand at de mister interessen for det de opplever som det viktigste i livet. Det vil derfor kunne virke truende for disse mødrene å lede barnet ut fra den pri mære mor-barn relasjonen.
Element 7: «Omsorgspersonen tar ansvar for en tilpasset og gjensidig markering av avslutninger; nedtrapping av dialogen, uttoning og for å forberede avslutninger.
Barnet blir satt i stand til å gå inn i noe nytt, ved mentalt å forberede avslutning av en (tilstedeværende) relasjon.» Dette vil også hjelpe barnet til å øve opp sin evne til konsentrasjon.

Problemområder
I min kliniske praksis er det enkelte områder hvor jeg opplever Marte Meo-metoden som nyttig til å utvikle og styrke samspillet:

1. Periodevise vansker.
Som foreldre opplever vi i perioder at det å oppdra våre barn kan være vanskelig. Kommunikasjonen kan gå fullstendig i stå; det oppleves vanskelig å sette grenser, imøtekomme barnet, få det til å sove, få det til å spise, få det til å høre etter osv.

2. Startvansker.
Mange har startvansker, eksempelvis etter en vanskelig fødsel, eller fordi man føler seg usikker som forelder og har liten erfaring. I slike perioder vil det være nyttig med god støtte. Det kan være at noen har hatt vonde opplevelser med egen kropp, slik at man trenger tid og støtte til å orke å ta barnet inn til seg fysisk og psykisk.
Noen av barna kan være født med grader av abstinensproblematikk. Dette vil kreve ekstra innsats og årvåkenhet fra foreldrenes side. Det vil være barn med signaler det kan være vanskelig å tolke; både på de perseptuelle områder, rent fysiologisk og i den biologiske rytmen.

3. Ny start.
Foreldre og barn kan ha vært atskilte i en periode, slik at de trenger hjelp til en ny start. Her må vi kunne bearbeide skyldfølelse og angsten for ikke å strekke til. For å hjelpe best mulig er det vesentlig å komme tidlig inn for å støtte.
Vi står også overfor foreldre som skal sette nye grenser i edru tilstand, hvor barna opplever den voksne som annerledes enn tidligere. Det kan nesten bli som å lære hverandre å kjenne på nytt.

4. Normale vansker
Det finnes normale vansker med normale barn der metoden også er god. Vansker med språk, søvnforstyrrelser, spiseproblemer, aggresjon, følelsesmessige vansker o.l. Vi har vel alle også opplevd å komme inn i «nei-sirkler», hvor vi hele tiden kommer på etterskudd i forhold til barna våre. Ofte trengs bare litt støtte og hjelp til å komme over i en «ja-sirkel».

Foreldrenes egne vansker som voksne
Våre pasienter, foreldrene, kan ha vansker nok med sitt eget i en periode. Vi kan da arbeide med hvordan de kan ivareta omsorgen godt nok i slike perioder.
Forskning og empiri har lært oss at tiden rett etter fødselen danner grunnlaget for tilknytningen mellom foreldre og barn. Rusmisbrukende mødre kan ha opplevd graviditeten som vanskelig, med bakgrunn i prostitusjon, seksuelle overgrep, spisevansker og et anstrengt forhold til egen kropp. Disse mødrene forteller også om bekymringer for å ha skadet barnet som vokser i magen når de har ruset seg i svangerskapet. Her ligger mye grobunn for skyld, skam og redsel for hvordan det skal gå med barnet.
Lege Inger Kristin Aase viser i Origosenterets jubileumskompendium til Winnicots begrep «primary maternal preoccupation», som henspeiler på mors veksling mellom oppstemthet og depresjon rett etter fødsel. Aase skriver at «de fleste kvinner opplever også en psykologisk bevegelse i seg selv i løpet av svangerskapet. Etter hvert blir man opptatt av egen barndom, forhold til egen mor, mange opplever en åpenhet og sårbarhet i graviditetsperioden som gjør at mange vil trekke seg tilbake og litt inn i seg selv.»

Barneperspektiv
Under vising av filmer med mødre og fedre på klinikken erfarer jeg ofte at de stopper opp ved savn i egen oppvekst. Min erfaring er at det blir viktig å bearbeide dette, for å komme videre i egen rolle som omsorgsperson.
God behandling av familier med et rusproblem vil etter min oppfatning kreve at vi raskt tar et barneperspektiv, og at vi får til et tilpasset samspill helt fra fødselen av. Det vil være grunnleggende å tidligst mulig dyktiggjøre foreldrene til å møte sine barns behov på en adekvat måte. Vi må tidlig tilby de beste terapeutiske metoder for å hjelpe i den sårbare, tidlige tilknytningsfasen. Samtidig vil vi som institusjon og i det miljøterapeutiske arbeidet måtte støtte opp om foreldrenes kriser i denne tiden, også i forhold til deres rusmisbruk. Vi må orke å være til stede for barnet og avhjelpe dets spesifikke behov, men vi må som hovedregel arbeide med «hendene på ryggen». Dette gjør vi ved å beskrive barnet, dets behov og kapasitet slik vi oppfatter det, og samtidig hjelpe foreldrene til å se sitt barns signaler bl. a. gjennom Marte Meo som metode.
Selv om en innleggelse av hele familien skulle lede til en omsorgsovertakelse, tenker jeg at en tidlig satsing allikevel er til det beste for barnet. Vi har for det første gitt familien en mulighet, og vi har åpnet for en best mulig tilknytning. Dette vil uansett være viktig senere i livet, ikke minst fordi foreldre og barn som oftest skal ha en eller annen grad av kontakt. Vi vet at det er av avgjørende betydning for identitetsforming hos barn at de har et avklart forhold til sine biologiske foreldre.
Ved vurdering av omsorgsevne vil det også være viktig å se på foreldrenes evne og kapasitet til å ta i mot hjelp. Etisk sett mener jeg det vil være riktig overfor foreldrene å tilby de beste redskapene vi har, for tidligst mulig å avdekke denne kapasiteten. Det vil også være et poeng der omsorgsovertakelse blir et resultat, at barna får kunnskap om at det ble gjort et forsøk på å hjelpe foreldrene og familien. Denne kunnskapen vil muligens være av betydning for det voksne barnet, bl.a. i forhold til personens opplevelse av verdighet.

Foreldreskap og rus
Det spesielle i arbeidet med rusmisbrukende foreldre kan være deres følelsesmessige vansker fra egen barndom, omsorgssvikt, overgrep osv. Dette kan skape vedvarende blokkeringer i relasjonen mellom barnet og foreldrene. Det er derfor av betydning at vi så tidlig som mulig kan arbeide med foreldrene for å «vekke» emosjonaliteten i det å ha blitt foreldre. Vekke følelser av glede og nærhet, avhjelpe redselen for ikke å strekke til, for å miste sitt barn og for å ha utsatt det for ubotelig skade med rus i svangerskapet. Dette er aspekter som kan skape blokkeringer i det å stole på sin egen kapasitet som foreldre, samt det å våge å kjenne på følelsen rundt å ha satt et barn til verden.
Det kan være nyttig å forstå de voksnes rusproblem også som et relasjonsproblem. Altså som en vanske i forholdet til andre mennesker som rusmisbrukeren har med seg, bl.a. som følge av den sosiale konteksten han/hun har oppholdt seg i. Rusmisbrukeren kan oppleves å ha en spesifikk rusatferd, som kan virke «antisosial» og fremmed for de øvrige samfunnsmedlemmer. Anne Lothe Brunstad skriver i sin hovedoppgave i psykologi (Universitetet i Oslo,1994) at noe forskning viser at «foreldrenes rusmisbruk i seg selv ikke behøver å føre til spesifikke forstyrrelser i samspillet mellom foreldre og barn. Det er de negative konsekvensene som til sammen kan innebære en belastning for barna.» (Hun viser til Orford, 1975, Reich et al., 1988). Brunstad sier også at «noen av de dysfunksjonelle samspillsmønstrene som er identifisert i forskning (på interaksjonsmønstre i rusfamilier der barn utvikler symptomer), har vært rollebytte (barn tar foreldrerollen), upredikterbarhet (uforutsigbarhet) og foreldrekonflikt. Disse antas å utvikle seg i varierende grad over tid, parallelt med rusmisbruket, og det er ikke garantert at disse umiddelbart vil forsvinne selv om misbruket opphører. (Hun støtter seg på Stark; 1987). Hun viser så til Hansen; 1985, som sier at forskningsresultater viser at å «fokusere på de underliggende forhold som kan være med på å påvirke omsorgssituasjonen i en rusmisbrukerfamilie også bør vektlegges i behandlingen».
Marte Meo-metodens styrke er i så måte at den fokuserer på dialogmønsteret, og på relasjonsstrukturen i familien. Slik sett får man fokus på et eventuelt dysfunksjonelt samspillsmønster, hvor utfordringen blir å avdekke de funksjonelle sidene i samspillet, for så å utvide disse, slik at det funksjonelle kan ta det dysfunksjonelles plass.

Avslutning
Min erfaring er at rusmisbrukere som foreldre kan være spesielt sårbare rundt ting som smaker av kritikk mot deres utøvelse av foreldrerollen. De vil oppleve at det ligger en «trussel» der et sted i forhold til å risikere å bli fratatt omsorgen for sitt barn. Samtidig som det å peke på mangler i foreldrenes omsorgskompetanse for alle vil kunne virke sårende, vil det også for rusmisbrukergruppen kunne handle om savn og sårbarhet fra egen oppvekst. Dette vil da noen ganger bli agendaen i vising av en film av foreldre og barn. Det å arbeide seg igjennom dette, for senere å kunne nærme seg sitt eget barn og se sin egen rolle i denne relasjonen, vil være en nødvendig prosess for mange.
For denne gruppen foreldre vil det å være i dialog om styrken i foreldrekompetansen og ha et gjensidig fokus på områder foreldrene lykkes på, være en ny tilnærmingsmåte. Erfaringsmessig vil dette bygge opp foreldrenes bevissthet om hva de betyr for sine barn, og kunne gi dem en ny trygghet som foreldre. Utfordringen i alt dette blir å forsøke å få til en dialog om styrke.sSmtidig blir dette motiverende nok for foreldrene til at de beveger seg mot en bedret omsorgssituasjon for sitt barn.

Litteratur
BAGGE, R.F. «Om å støtte foreldre i å støtte barna sine.» Glimt fra en familieavdeling i barnevernsregi. Fokus 3/1998. s. 145 – 159.
BRUNSTAD, A.L. «Hvordan arbeide klinisk i skjæringsfeltet mellom rusomsorgen og barnevernet?» Hovedoppgave i psykologi. Universitetsforlaget 1994, Oslo.
CRITTENDEN, P.M (2004). Care Index. Coding Manual for Infants og Toddlers. Family Relations Institute, Miami USA. www.patcrittenden.com
DUCKERT, MONA. «Er familieavdeling et godt nok tilbud til barn av stoffavhengige foreldre?» s. 4 – 25 i kompendiet «Omsorgsfunksjon og rusproblematikk». Orgigosenteret 1994.
Embla nr. 3/1997. Artikkel: «Lærer rusmisbrukere å bli gode foreldre». Fra Statens klinikk for narkomane (SKN). S. 2 – 5.
EMDE, R. et al.(1993): The IFEEL Pictures. A new Instrument for Interprenting Emotions. Madison: International Universities Press Inc.
ENGESETH, M. «Stoffmisbrukere og deres familier». En langtidsoppfølging». Pensumtjenesten/ Universitetsforlaget Oslo 1995.
HANSEN, M. B. OG MOE, R. G. «Tidlig satsing i sped- og småbarnsfamilier». Kap. 3 i Bunkholdt V. og Larsen, E. Metodisk barnevern (1995). Tano Aschehoug forlag Oslo.
HANSEN, M. B. OG MOE R. G. «Forebygging og behandling av tidlige samspillsvansker» kap. 8 i BUNKHOLDT V. OG LARSEN, E. «Metodisk barnevern». (1995) Tano Aschehoug forlag Oslo.
HANSEN, S-E., «Barn fra alkoholmisbrukedne familier». Fokus 13, 1985, s. 83 – 90.
HAUGLAND, B. S. «Ritualer og rutiner i familier med alkoholdproblemer», del 1 og del 2: «Teoretisk begrep for beskrivelse av samspill». Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1992, 29. s. 735 – 746 (del 1) og 747 – 759 (del 2).
HOWEL, E. M., HEISER, N., HARRINGTON, M. A.; review of recent findings on substance abuse treatment for pregnant women. Journal of substance abuse treatment 1999 Apr., VOL: 16 (3), p. 195 – 219. ISSN: 0740-5472.
HAALAND, B. H. OG HAUGLAND B. S. «Perspektiver på barna i arnbeid med rusmisbrukende foreldre». Fokus 1/1996 s. 16 – 28.
KILLEEN, T., BRADY, K. T. «Parental stress and child behavioral outcomes following substance residential treatment. Follow-up at 6 and 12 months». Journal of Substance Abuse treatment 19 (1), p. 23 – 29. (2000).
REICH, W., EARLS,F., OG POWELL, J. (1988): «A comparison of the home an social environment of childer of alcoholic and non-alcoholic parents». British Journal of Addiction, 83, p. 831 – 839.
STARK, E. (1987): «Forgotten Victims: Children of alcoholics». Psychology Today 21, p. 58 – 62.
WITHE, M. (1991): «Nya vägar inom den systemiska terapin». Mareld Förlag, Stockholm.
WITHE, M. OG EPSTON, D. (2000): «Narativ terapi- en introduksjon». Mareld Förlag, Stockholm.
ØVEREIDE, H. OG HAFSTAD, R. (1996) : «Systemterapeutisk arbeid som utviklingsstøttende dialog». Kap 6, s. 120 - 145 i Haavind, H. og Reichelt, S., red.: Aktiv psykoterapi. Perspektiver på psykologisk forståelse og psykologsik behandling. Og Kap. 10 s. 213 – 242 i samme: Marte Meo metoden: «Styrking av foreldrekompetansen». AdNotam Gyldendal, Oslo ISBN 82-417-0720-7.